Publikasjoner

2024

Denne forstudien er finansiert av Regionale forskningsfond Vestfold og Telemark og de deltagendepartnerne. Vesar (Vestfold avfall og ressurs AS) har vært prosjektansvarlig med NORSUS som prosjektleder.De andre deltagende partnerne er Norsk senter for sirkulær økonom i (NCCE), Universitetet i Sørøst-Norge, Biosynergi AS og VOW ASA.

Det er benyttet Life Cycle Assessment (LCA) -metodikk for sammenligning av klimapåvirkning og bruk av primærenergi for to ulike behandlingsmåter for restavfall: pyrolyse med produksjon av kull og pyrolysegass og avfallsforbrenning. Begge behandlingsmåtene er analysert med og uten karbonfangst og -lagring (CCS). Det er viktig å påpeke at det er foretatt en rekke forutsetninger og forenklinger for gjennomføring av forstudien, og resultatene må vurderes i lys av dette.

Resultatene viser at pyrolyse av restavfall er en interessant behandlingsmåte sammenlignet med forbrenning med energiutnyttelse. For miljøpåvirkningskategorien klimapåvirkning kommer pyrolyse klart bedre ut enn forbrenning dersom CCS ikke inngår. Dersom CCS inngår, er rangeringen avhengig av hvor lagringsstabilt kullet fra pyrolyseprosessen forutsettes å være. Forbrenningsalternativet gir et resultat som ligger mellom de to pyrolysescenariene som forutsetter henholdsvis 100 % og 80 % lagringsstabilt kull. Det er verdt å presisere at pyrolyse kan medføre netto negative CO2-utslipp og dermed fjerning av CO2 fra atmosfæren selv uten fangst og lagring av CO2 fra forbrenning av pyrolysegasen.

Forbrenningsalternativet medfører lavest bruk av primærenergi uavhengig av om CCS inngår. For både forbrenning og pyrolyse øker energibruken ved implementering av CCS fordi både fangstteknologien og transport av fanget CO2 til lagring krever energi.

Det ble gjennomført en workshop for diskusjon av resultatene og relevante problemstillinger for et eventuelt hovedprosjekt den 31.1.2024. Med bakgrunn i dette, anbefales det å jobbe videre med å etablere et FoUhovedprosjekt for mer grundige bærekraftsanalyser for sammenligning av pyrolyse og avfallsforbrenning. Relevante utvidelser og problemstillinger for et hovedprosjekt er oppsummert til å være:

  • Inkludere flere miljøpåvirkningskategorier
  • Inkludere kostnader, eventuelt som en kost-/nytteanalyse
  • Vurdere relevante forbehandlingsmetoder for restavfall før pyrolyse.
  • Vurdere mulig bruksverdi for produsert kull, som for eksempel bruk som sorbent til PFAS-rensing og bruk i metallurgisk industri.
  • Analysere eventuell utlekkingsrate for tungmetaller som oppkonsentreres i kullet.
  • Analysere pyrolyse som en prosess for fjerning av miljøgifter i avfallet.
  • Flere scenarier/alternativer for utnyttelse og bruk av pyrolyseproduktene, som f.eks syngass.
  • Ulike energiutnyttelsesgrader og transportavstander avhengig av spesifikk lokalisering av relevant avfallsforbrennings- og pyrolyseanlegg.
  • Inkludere mere nøyaktige data for anleggene, for eksempel ved å ta med eventuelt støttebrensel for forbrenningsanlegget.
    Videreføring til et hovedprosjekt vil resultere i verdifull kunnskap for å definere avfallsbransjens strategiske veivalg for nye investeringer

2024

Denne rapporten er utviklet av Sustainability Lab på Universitetet i Oslo, Institutt for Informatikk og NORSUS. Den viser resultatene fra livsløpsvurderinger (LCA) av to av de vanligste digitale produktene: bærbar datamaskin og mobiltelefon. Vi analyserte miljøpåvirkningene fra alle fasene i livsløpet til de to produktene: råvareuttak, produksjon, transport, bruk og avfallshåndtering. Studien tar utgangspunkt i at de digitale enhetene brukes i Norge.

Tre miljøpåvirkningskategorier ble inkludert: klimaendringer, kumulativ energibruk og mineralressursknapphet. Vi sammenliknet en lineær strategi (ingen reparasjon) med de mest relevante reparasjonsalternativene. Med lineær strategi mener vi at en organisasjon rett og slett kjøper de digitale produktene de trenger, og sender de til avfallshåndtering når de ikke lenger er i bruk. Vi har definert sirkulær strategi som en strategi der en organisasjon igangsetter tiltak for å reparere og forlenge levetiden til sine digitale produkter så langt det er mulig.

Miljøpåvirkningene ble beregnet per år per digitale enhet. I tillegg beregnet vi påvirkning for 100 og 1000 mobiltelefoner og bærbare datamaskiner. Dette vil gjøre det enkelt for organisasjoner i Norge å beregne miljøgevinstene ved å implementere en sirkulær, reparasjonsbasert strategi sammenliknet med en lineær strategi. Rapporten avsluttes med en kort casestudie som baserer seg på Universitetet i Oslo, en institusjon med 7 000 ansatte og en beregning av reduksjon av klimagassutslipp dersom alle nordmenn bruker mobiltelefonen og datamaskinen sin et eller tre år lenger.

2023

Denne klimagassrapporteringen har blitt beregnet i henhold til GHG Protocol Corporate Value Chain (Scope 3) Accounting and Reporting Standard for driftsåret 2022 og inkluderer operasjoner som er under Borregaards kontroll. Det vil si at aktivitet i Norge, Storbritannia, USA, Østerrike og Tyskland er inkludert i beregningene.

2023

I Norge har biogass- og biorestproduksjon i hovedsak vært basert på matavfall og avløpsslam som råstoff. De siste årene har det imidlertid vært økt interesse for å benytte husdyrgjødsel og de marine råstoffene fiskeslam og fiskeensilasje. En god utnyttelse av bioresten er avgjørende for å oppnå en maksimal miljønytte av verdikjeden for biogass. Biorest inneholder nyttige næringsstoffer som nitrogen og fosfor, og kan brukes til å erstatte mineralgjødsel.

Denne rapporten ser på hva som er tilgjengelig informasjon om klimagassutslipp i livsløpet til gjødselprodukter og vurderer potensialet for bruk av biorest fra husdyrgjødsel og marine råstoffer som biogjødsel i landbruket. Dette er gjort ved å analysere muligheten for at biogjødselen kan erstatte ubehandlet husdyrgjødsel og mineralgjødsel, hvordan dette kan bidra til gjenvinning av nitrogen og fosfor tilbake til matproduksjon.

Analysene av resirkulering av nitrogen og fosfor i biorest viser at det er et stort potensial for at biorest fra husdyrgjødsel kan erstatte husdyrgjødsel og at biorest fra marine råstoff kan erstatte mineralgjødsel. Med de mengdene som produseres per i dag kan alt i prinsippet benyttes i landbruket. Dersom biogass- og biorestproduksjonen øker betraktelig er det i enkelte regioner en risiko for at det er mer fosfor i bioresten enn det landbruket kan utnytte.

Gjennomgang av klimagassutslipp i livsløpet til gjødselprodukter viser at beregningene er kompliserte og nøkkeltall er lite tilgjengelige. Dette gjør det utfordrende for gårdbrukere å gjøre en vurdering av hvordan ulike gjødselprodukter påvirker gården og produktenes miljøfotavtrykk.

2023

På oppdrag fra Elvia har NORSUS, Norsk institutt for bærekraftsforskning, utviklet en metodikk for og gjennomført en klimagassberegning av et regionalnett, og i tillegg utviklet et verktøy for etablering av klimagassbudsjetter for regionalnettsprosjekter. Målet med prosjektet var å etablere grunnlaget som gjør Elvia i stand til å kunne vedta beslutninger basert på klimagassutslipp fra sine utbyggingsprosjekter.
Bygging av en ny transformatorstasjon og regionalnett i Våler ble benyttet som pilotprosjekt. Gjennom datainnsamling fra Elvia, samt kunnskap og metode NORSUS har fra miljøvurdering av kraftnett, ble det utviklet en LCA-modell av Våler-prosjektet. Denne modellen inkludere hele livsløpet til kraftnettet – fra uttak av råmaterialer, produksjon av komponenter, transport, montering, drift med vedlikehold, utskiftninger, energibruk og nettap, tap av SF6, til livsløpets slutt med demontering og avfallshåndtering. På bakgrunn av dette ble de fossile klimagassutslippene for prosjektet beregnet.

2023

The main goal of this study was to examine how different CCU routes perform environmentally and regarding resource efficiency. The report is a delivery in the ‘CCUS Verdiskapingspotensialet – næringsutvikling og innovasjon’ project for the Viken region.

The literature study has focused on finding reliable and quality assured LCA (Life Cycle Assessment)-based climate change results. To obtain this, NORSUS has searched for papers published in scientific journals. Quantitative results have only been included from papers which follow the recommended methodology for LCA of CCS and CCU systems; this being connected to system boundaries, the use of system expansion to solve multifunctionality, the inclusion of reference systems, and the definition of CCU. The papers found are all desktop studies, as none describes physical facilities running today.

NORSUS finds the following conclusions for the different CCU product categories justified for climate change:

1          For chemicals and fuels:

  • Today and in the near future, CCS systems have a better performance than CCU systems. Not capturing CO2 at all can also perform better than a CCU system.
  • In a fully decarbonised future for electricity grid mix and in ‘electricity lock-in’ situations, CCU systems are preferable.
  • The reason for the diverging conclusions depending on time horizon is the large consumption of renewable electricity in the process of converting CO2 into chemicals/fuels. This electricity can, in the compared systems, be used to substitute other electricity sources.

2          For direct use of CO2:

  • Direct use of CO2 is beneficial.

3          For mineralisation:

  • CCU systems where CO2 is mineralised have a better performance than CCS systems. How much better depends largely on the climate burden of the product being substituted by mineralised CO2.

An important aspect to consider when developing strategies on a political level, is whether suboptimisation can be tolerated as a means to develop technology and markets for a fossil free future. This is relevant, for example, for the aviation sector.

2023

Årets forbrukerundersøkelse viser at vi oppgir å kaste litt mindre mat i 2023 sammenliknet med 2022 (-3 %). Vi kaster særlig mindre av den relativt dyre maten, slik at den økonomiske verdien på matsvinnet er redusert mer (-10 %).
Vi kaster fortsatt mest brød, grønnsaker, flytende meierivarer og drikkevarer, og mesteparten av det vi kaster er ubrukt eller delvis brukt mat. De som bor alene, kaster mest flytende meieri og mer ubrukt og delvis brukt mat sammenliknet med andre husholdningstyper. Barnefamiliene kaster mest pasta samt rester fra måltider.
Vi kaster mest mat som følge av at vi har glemt maten i kjøleskapet eller et annet sted, at maten hadde kort holdbarhet eller dårlig kvalitet ved innkjøp, og at vi kjøpte for mye. Årsaken til at vi kjøper for mye mat skyldes ofte at forbrukerpakningen er for stor, at vi har feilberegnet hvor mye vi trenger eller at vi har glemt hva vi har hjemme.
Mengde selvrapportert matsvinn per person henger også sammen med inntekt per person: Matsvinnet følger en U-formet kurve der de med lavest inntekt kaster noe mer enn de med middels inntekt, frem til et brytningspunkt der matsvinnet øker i takt med inntekten.
Det har lenge vært kjent at de unge kaster mest, men dette bildet kan se ut til å være i endring: De unge har nemlig redusert mengde selvrapportert matsvinn fra 2022 til 2023, mens de eldre har økt sitt. Nå er det de mellom 40 og 50 år som kaster mest.
Undersøkelsen viser også at de som regelmessig høster, jakter, dyrker og fisker maten selv oppgir å kaste mindre mat enn andre, mens de som regelmessig bruker take-away oppgir å kaste mer.


Veien videre
Holdbarhet, kvalitet, pakningsstørrelser samt tiltak eller nudging for å hjelpe forbruker med å ta ansvarlige valg i kritiske matsvinnøyeblikk og holde oversikt og orden, er områder som matbransjen og myndighetene bør jobbe videre med for å hjelpe forbrukerne til å kaste mindre mat.


Mer konkret kan dette inkludere:

  • At matbransjen utvikler og tar i bruk ny teknologi og innovasjoner for bedre kvalitet/holdbarhet på produktene sine.
  • At matbransjen, for enkelte varegrupper, jobber med mer fleksible størrelser på forbrukerpakninger (gjelder primært brød, frukt og grønnsaker og flytende meierivarer).
  • At matbransjen og andre aktører utvikler nye innovative digitale og fysiske løsninger (f.eks. innfører 2D koder inkludert holdbarhetsdato, smarte kjøleskap, oppbevaringsløsninger, apper o.l.) for bedre oversikt, planlegging og påminnelse og inspirasjon til at maten bør spises (push varsel).
  • At matbransjen og myndigheter påvirker forbrukernes atferd i kritiske øyeblikk for matsvinn (planlegging, innkjøp, lagring, tilberedning og spising) ved å nudge på pakninger og i kjøpsøyeblikket og å utvikle løsninger for å hjelpe forbruker til å kaste mindre.
  • At myndighetene finansierer forskning og innovasjoner for å bedre forstå hvordan vi kan kaste indre
    mat og øke reduksjonstakten frem mot 2030 og videre
2023

Overordnede funn
Årets forbrukerundersøkelse viser at vi oppgir å kaste litt mindre mat i 2023 sammenliknet med 2022 (-3 %). Vi kaster særlig mindre av den relativt dyre maten, slik at den økonomiske verdien på matsvinnet er redusert mer (-10 %).
Vi kaster fortsatt mest brød, grønnsaker, flytende meierivarer og drikkevarer, og mesteparten av det vi kaster er ubrukt eller delvis brukt mat. De som bor alene, kaster mest flytende meieri og mer ubrukt og delvis brukt mat sammenliknet med andre husholdningstyper. Barnefamiliene kaster mest pasta samt rester fra måltider.
Vi kaster mest mat som følge av at vi har glemt maten i kjøleskapet eller et annet sted, at maten hadde kort holdbarhet eller dårlig kvalitet ved innkjøp, og at vi kjøpte for mye. Årsaken til at vi kjøper for mye mat skyldes ofte at forbrukerpakningen er for stor, at vi har feilberegnet hvor mye vi trenger eller at vi har glemt hva vi har hjemme.
Mengde selvrapportert matsvinn per person henger også sammen med inntekt per person: Matsvinnet følger en U-formet kurve der de med lavest inntekt kaster noe mer enn de med middels inntekt, frem til brytningspunkt der matsvinnet øker i takt med inntekten.
Det har lenge vært kjent at de unge kaster mest, men dette bildet kan se ut til å være i endring: De unge har nemlig redusert mengde selvrapportert matsvinn fra 2022 til 2023, mens de eldre har økt sitt. Nå er det de mellom 40 og 50 år som kaster mest.
Undersøkelsen viser også at de som regelmessig høster, jakter, dyrker og fisker maten selv oppgir å kaste mindre mat enn andre, mens de som regelmessig bruker take-away oppgir å kaste mer.
Veien videre
Holdbarhet, kvalitet, pakningsstørrelser samt tiltak eller nudging for å hjelpe forbruker med å ta ansvarlige valg i kritiske matsvinnøyeblikk og holde oversikt og orden, er områder som matbransjen og myndighetene bør jobbe videre med for å hjelpe forbrukerne til å kaste mindre mat.

Mer konkret kan dette inkludere:

  • At matbransjen utvikler og tar i bruk ny teknologi og innovasjoner for bedre kvalitet/holdbarhet på produktene sine.
  • At matbransjen, for enkelte varegrupper, jobber med mer fleksible størrelser på forbrukerpakninger (gjelder primært brød, frukt og grønnsaker og flytende meierivarer).
  • At matbransjen og andre aktører utvikler nye innovative digitale og fysiske løsninger (f.eks. innfører 2D koder inkludert holdbarhetsdato, smarte kjøleskap, oppbevaringsløsninger, apper o.l.) for bedre oversikt, planlegging og påminnelse og inspirasjon til at maten bør spises (push varsel).
  • At matbransjen og myndigheter påvirker forbrukernes atferd i kritiske øyeblikk for matsvinn (planlegging, innkjøp, lagring, tilberedning og spising) ved å nudge på pakninger og i kjøpsøyeblikket og å utvikle løsninger for å hjelpe forbruker til å kaste mindre.
  • At myndighetene finansierer forskning og innovasjoner for å bedre forstå hvordan vi kan kaste mindre mat og øke reduksjonstakten frem mot 2030 og videre
2023

The goal of this project is twofold: a) to gain knowledge on the potential environmental impact of competing products to biovanillin from Borregaard, based on publicly available and documented data for the competing products, and b) to educate Borregaard’s partners and customers on the sustainability of Borregaard’s biovanillin. Hence, the study shall support comparative assertions intended to be disclosed to the public. The following competing products have been considered:

– Guaiacol vanillin manufactured from fossil raw materials in USA;

– Guaiacol vanillin manufactured from fossil raw materials in France;

– Guaiacol vanillin manufactured from fossil raw materials in China;

– Eugenol vanillin manufactured from clove/eugenol in Indonesia;

– Eugenol vanillin manufactured from clove/eugenol in China.

The comparison to the considered competing products has been performed on a kg-to-kg basis and the following have been found: 

  • The total climate change burden (GWP-total) for Borregaard’s biovanillin is, per kilogram, much lower than for the considered competing products.
  • The considered competing eugenol-vanillin products present a higher contribution to GWP-total than guaiacol-vanillin products. 
  • The contribution to GWP-total for eugenol and guaiacol is mostly linked to the energy requirements associated with the synthesis to vanillin and therefore, the choice of electricity mix plays an important role for the climate change results.
  • For the other indicators, the competing product eugenol-vanillin produced in Indonesia with eugenol extracted via hydrodistillation technique is the one that presents the worst environmental performance. Borregaard’s biovanillin presents a much lower contribution to the considered environmental indicators than the assessed competing products.
  • The energy and chemical requirements considered in this study for both eugenol and guaiacol-vanillin production pathways are based on laboratory and pilot-scale studies and therefore, have associated a significant level of uncertainty. This may affect results and the ranking between products.

The study is carried out using life cycle assessment (LCA) methodology according to the ISO-standards 14040/44 (ISO 2006, ISO 2006). The study has been reviewed by PhD Fredrik Johnsen through an external critical review.

Any interpretation of the study that makes a comparison of the environmental profile against specific products is not compatible with the critical review process of the study.

2023

Denne rapporten er skrevet i forbindelse med prosjektet MOBIPLAST som er finansiert av Handelens Miljøfond. Vi har i dette prosjektet kartlagt de økonomiske konsekvensene av fire alternative posevalg til
innsamling av matavfall til biogass, og hvilke aktører vil sitte med kostnadene.

Følgende posealternativer er inkludert i analysen:

  • Vanlige plastposer
  • Bionedbrytbare plastposer
  • Papirposer
  • Posefri innsamling

Verdikjeden for innsamling av matavfall inkluderer husholdninger, avfallsinnsamler, sorteringsanlegg, biogassanlegg, og gårdbruker. Vi har valgt å inkludere kostnadene til to av disse aktørene: Avfallsinnsamler og biogassanlegg fordi disse aktører har kostnader som påvirkes av de fire posealternativene som vi vurderer. Kostnader som ikke påvirkes av posevalg har vi valgt å ikke inkludere i analysen.
For avfallsinnsamler er de relevante kostnadene poser og utebeholder. For biogassanlegg er de relevante kostnadene knyttet til forbehandling, håndtering av rejekt, og etterbehandling av biorest.

Biogassanlegg etterbehandler i dag bare bioresten samlet inn med vanlige plastposer for å fjerne plastrester fra bioresten så biogjødselen ikke fører til at plast ender opp i jorden. Nedbrytbare poser er sertifisert som nedbrytbare i jord, men dette har ikke blitt verifisert under norske forhold så det kan etter hvert vise seg å være nødvendig å etterbehandle bionedbrytbare poser. Da det ikke gjøres i dag har vi antatt at bare vanlige plastposer etterbehandles. Vi har likevel satt opp et alternativt kostnadsscenario hvor bionedbrytbare poser også etterbehandles.

Resultater
Posefri innsamling er det mest kostnadseffektive alternativet samlet sett med en totalkostnad på 1863 kr/tonn matavfall. Så vidt vi vet er det ingen norske kommuner som bruker posefri innsamling, men det er vanlig i flere sentraleuropeiske land. Vi antar at utebeholderen har en kortere levetid ved posefri innsamlingda den sannsynligvis vaskes hyppigere enn ved bruk av pose. Hvis denne antagelsen ikke stemmer og utebeholder har samme levetid i alle alternativer er posefri innsamling enda mer kostnadseffektivt.

Av de løsningene som er i bruk i Norge er bionedbrytbare poser det mest kostnadseffektive alternativet med en totalkostnad på 1932 kr/tonn matavfall, som er 151 kr mindre per tonn matavfall enn vanlige plastposer og 651 kr mindre per tonn matavfall enn papirposer.

For bionedbrytbare poser tilfaller 1382 kr av kostnadene avfallsinnsamler og 550 kr tilfaller biogassanlegg. For vanlige plastposer tilfaller 1283 kr avfallsinnsamler mens de koster biogassanleggene 800 kr per tonn matavfall.

Det betyr at selv om bionedbrytbare poser er det mest kostnadseffektive alternativet samlet sett så er de dyrere for avfallsinnsamler enn vanlige plastposer (en forskjell på 99 kr/tonn matavfall), mens vanlige plastposer er dyrere for biogassanleggene (en forskjell på 250 kr per tonn matavfall).

Siden avfallsinnsamler bestemmer hvilket posealternativ blir brukt i hver enkelt kommune, er det ikke sikkert at det mest kostnadseffektive alternativet samlet sett blir brukt, og denne kostnaden tilfaller en annen aktør, altså biogassanleggene.

Kostnadsforskjellen mellom bionedbrytbare poser og vanlige plastposer for biogassanleggene skyldes at vanlige plastposer må etterbehandles.

Hvis det viser seg at bioresten fra bionedbrytbare poser må etterbehandles blir totalkostnaden for bionedbrytbare poser 2182 kr per tonn matavfall, som er 99 kr mer per tonn matavfall enn for vanlige plastposer. Da blir totalkostnaden for bionedbrytbare poser altså høyere enn for vanlige plastposer. Det må understrekes at ingen norske biogassanlegg etterbehandler bionedbrytbare poser i dag.

2023

Denne rapporten er utarbeidet for Matsvinnutvalget høsten 2023, og er en sammenstilling av kartlagte virkemidler for forebygging og reduksjon av matsvinn i Europa.

De fleste landene i Europa har iverksatt flere ulike virkemidler for redusert matsvinn. Dette inkluderer alt fra målsettinger om redusert matsvinn, veikart, frivillige avtaler, veiledere for kartlegging, momsfritak på donasjon og matkastelover.

Det er lagt vekt på å beskrive de virkemidlene som skiller seg mest ut fra eksisterende virkemidler i Norge og som har relevans for Matsvinnutvalgets anbefalinger. Sammenstillingen nedenfor er avgrenset til virkemidler som eksplisitt omtales som matsvinnvirkemidler. Det fins trolig mange flere virkemidler som også bidrar til reduksjon av matsvinn, men der matsvinn ikke er nevnt, for eksempel regler om handelspraksis, trygg mat, emballering og merking av mat mm.

2023

Emballasje er ett av fokusområdene i EUs nye handlingsplan for sirkulær økonomi, en viktig del av Europas grønne giv, og har blitt utpekt som ett av områdene med størst potensial for sirkularitet. I Norge har Infinitum i over 20 år drevet et nasjonalt pantesystem for drikkevareemballasje, som fra 1999 har bestått av et engangssystem med PET-flasker og aluminiumsbokser. Flaskene og boksene returneres av forbrukerne gjennom panteautomater, og innsamlingsgraden er høy: 91,6 % for aluminiumsbokser og 93,3 % for PETflasker i 2021.

Målet med denne studien er å sammenligne miljømessig prestasjon fra Infinitums pantesystem med et alternativt ombrukssystem bestående av PET- og glassflasker. Studien er basert på LCA-metodikk (Life Cycle Assessment), og resultatene er presentert for fire miljøpåvirkningskategorier.

En diskusjonsgruppe bestående av Infinitum, NORSUS og andre organisasjoner med erfaring innen pantesystemer, ble etablert for å sikre kvalitet og representativitet til data og forutsetningene som inngår.

Funksjonell enhet er definert som: produksjon, innsamling og avfallshåndtering av drikkevare- og distribusjonsemballasje, representert ved dagens markedsmiks av drikkevareemballasje, for distribusjon av 1000 liter drikke til norske forbrukere.

Hovedkonklusjonene fra studien er at engangssystemet presterer bedre enn ombrukssystemet for de tre miljøpåvirkningskategoriene klimaendring, bruk av primære energikilder og forsuring, mens gjenbrukssystemet presterer best for kategorien sårbarhet av mineralressurser (mineral resource scarcity).
PET-flasker har best miljøprestasjon i begge systemene. Ombrukssystemet gir vesentlig høyere transportbelastninger enn engangssystemet for alle miljøpåvirkningskategoriene. Andelen ombruksflasker som blir levert tilbake bryggeriene er vesentlig for beregning av antall ganger en ombruksflaske i gjennomsnitt blir brukt, og studien har dokumentert viktigheten av å beregne dette basert på potensielle tap gjennom verdikjeden.

Det er benyttet tre forskjellige prinsipper for modellering av resirkulering for å se hvordan disse påvirker resultatene og konklusjonen: Cut-off, CFF (Circular Footprint Formula) og System expansion_net scrap.
Resultatene viser at rangeringen av systemene med hensyn til miljøprestasjon ikke påvirkes av valgt modelleringsprinsipp. Men valg av prinsipp påvirker beregnet miljøprestasjon for hvert system. For engangssystemet gir System expansion_net scrap klart best resultat for alle vurderte påvirkningskategorier, mens CFF gir lavest påvirkning for gjenbrukssystemet. Studien viser at ngangssystemet er mer følsomt for de forskjellige modelleringsprinsippene sammenlignet med gjenbrukssystemet, noe som er logisk fordi det har en større materialstrøm som påvirkes av resirkulering.

Følsomhetsanalyser er utført for klimaendringer, og de viser at engangssystemet presterer bedre enn ombrukssystemet (som det er analysert i hovedanalysen) så lenge engangssystemet har et resirkulert innhold i flaskene/boksene på over 20%. Følsomhetsanalyser viser også at ombrukssystemet må opp i en innsamlingsgrad på tilnærmet 100 % for å kunne konkurrere med engangssystemet (som det er analysert i hovedanalysen med 93 % innsamlingsgrad).

Studien er designet for å representere norske forhold med relativt lange transportavstander. Et ombrukssystem som har flere lokale bryggerier og sorteringsanlegg vil medføre kortere transportavstander, noe som vil påvirke transportbelastningene. Det er derfor viktig at denne typen studier blir designet med realistiske forutsetninger, og resultatene i denne studien er ikke nødvendigvis gjeldende for ombrukssystemer generelt. Det er lagt ned mye innsats i å fremskaffe representative data og forutsetninger, og det er gjennomført flere følsomhetsanalyser. Imidlertid er det fortsatt andre aspekter som kunne inngått i studien, som for eksempel overgang til biodrivstoff og/eller elektrifisert transport, reduksjon av vekten på flasker/bokser, samt økt andel resirkulert innhold i flaskene i ombrukssystemet. Det vil alltid være vanskelig å forutsi hvordan fremtiden vil bli, og mer detaljerte data og ytterligere følsomhetsanalyser ville følgelig kunne gi merverdi til studien



r

2023

NORSUS har undersøkt litteraturen om PHA og vurdert mikroplastproblematikken knyttet til bruken av det som erstatning for konvensjonell plast for mulchfilm, geotekstiler, gjødsel med kontrollfrigjøring og dolly-tau. Denne rapporten oppsummerer funnene basert på litteraturen og en grov MFA utført for disse produktene.

2023

Denne rapporten er skrevet av NORSUS på oppdrag for Energigass Norge, Avfall Norge, Norges Bondelag, Biogass Oslofjord og Norsk Vann. Hensikten med arbeidet har vært å gi et bilde av mulighetsrommet for produksjon av biogass i Norge med tanke på aktuelle råstoff, teknologiutvikling og klimanytte.

Rapporten er delt inn i tre hoveddeler: teoretisk biogasspotensial fra nåværende og fremtidig råstoffbase med utgangspunkt i dagensteknologi, teoretisk biogasspotensial knyttet til mulig fremtidig teknologiutvikling og klimanytte knyttet til en høyere utnyttelse av biogasspotensialet enn i dag.

I denne rapporten er biogass definert som gasser av biogent opphav som inneholder metan. Energipotensialet fra metan betegnes dermed som biogasspotensial, uavhengig av produksjonsteknologi.
Videre er det lagt som en forutsetning at råstoff som skal brukes til biogassproduksjon er organiske avfallsog sidestrømmer. Energivekster er dermed ikke inklud

2023

earthresQue; Senter for Forskningsbasert Innovasjon (SFI), har som hovedmål å utvikle løsninger for en mer bærekraftig håndtering av overskuddsmasser i industrien. Målet er å øke andelen overskuddsmasser og avfall som vanligvis blir deponert, til anvendelige råvarer i nye produkter og prosjekter.
Denne studien har benyttet LCA-metodikk for å sammenligne to alternativer for avfallshåndtering av overskuddsmasser i et byggeprosjekt i Bodø. Alternativ 1 innebærer gjenvinning av rene masser, mens Alternativ 2 deponerer de samme massene. Det er viktig å sammenligne alternativer som gir de samme funksjoner til samfunnet. Det er derfor benyttet LCA med systemutvidelse, og funksjonell enhet for prosjektet er definert som transport og behandling av 1 tonn oppgravd masse, samt tilførsel av byggeråstoff med tilsvarende kvalitet som gjenvunnet materiale.
Resultatene viser at gjenvinningsalternativet har betydelig lavere klimagassutslipp sammenlignet med deponeringsalternativet. Alternativ 1 har en potensiell klimapåvirkning på 10,8 kg CO2- ekvivalenter per tonn behandlet masse, mens deponering har en potensiell klimapåvirkning på 15,8 kg CO2-ekvivalenter per tonn behandlet masse. Deponering av massene er den største bidragsyteren til klimapåvirkningen for begge alternativene. Videre utgjør transport av massene en vesentlig andel, og det kan være muligheter for reduksjon ved økt fyllingsgrad for returtransporten. Samlet sett ønsker studien å sette søkelys på betydningen av gjenvinning i byggeprosjekter for å oppnå mer bærekraftige og miljøvennlige resultater. Å ta hensyn til de ulike aspektene av avfallshåndteringen kan bidra til å identifisere de best mulige løsningene for å redusere klimapåvirkningen i prosjekter. Videre forskning og datainnsamling vil styrke validiteten til resultatene og bidra til bedre beslutningstaking i fremtidige utgravingsprosjekter.

2023

Denne rapporten er utarbeidet av Norsk institutt for bærekraftsforskning (NORSUS) på vegne av Matvett.
Matvett er mat- og serveringsbransjens selskap for å forebygge og redusere matsvinn og er ansvarlig for rapporteringen i henhold til bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn på vegne av NHO Mat og Drikke, DLF, DMF, NHO Reiseliv og Virke som er deres eiere. Følgende verdikjedeledd er inkludert: Matindustri (eks. sjømatindustrien), grossist, dagligvarehandel, serveringsbransje i tillegg til kvalitativ kartlegging av holdning og adferd hos forbruker.

2022

Denne rapporten er en del av prosjektet Bærekraftig Innovasjon gjennom Industriell symbiose på Øraområdet i Fredrikstad, og viser kartlegging av energi-, vann- og avfallsressurser fra bedrifter/virksomheter på området for året 2018.
Industriell symbiose går ut på at virksomheter innenfor et gitt geografisk område samarbeider om å utnytte ressurser som energi, vann og materialer på tvers av bedriftene så effektivt som mulig. Dette kan for eksempel gjøres ved at avfallsresurser fra en virksomhet utgjør et råstoff for nabobedriften.

Målet med arbeidet har vært å identifisere og kvantifisere energi-, vann- og materialressurser inn til og ut fra bedrifter i Øra-området for å få et bilde på intern sirkularitet på Øra og hvordan Øra bidrar til sirkularitet utenfor området. Dette danner grunnlag til å få oversikt over relevante strømmer som er aktuelle for videreutvikling innenfor industriell symbiose på Øra, samt hvordan Øra-området i seg selv bidrar til sirkularitet i samfunnet.

Rapporten presenterer energi-, vann- og avfallsstrømmer inn og ut av Øra-området i 2018, som grunnlag for å vurdere potensialet for økt ressursutveksling mellom bedrifter. Bedriftene på Øra ble kategorisert i to hovedtyper ut fra om virksomheten hovedsakelig omfatter behandling og gjenvinning av avfallsressurser (gjenvinningsbedrifter) eller om de tilhører mer typisk prosessindustri eller vareproduserende industri (produksjonsbedrifter). Det ble utviklet et spørreskjema til bedriftene i Excel, med formål om å kartlegge inngående og utgående ressursstrømmer, samt ressursutvekslingen mellom bedriftene. Spørreskjemaet ble sendt til bedriftene i juli 2020, og deretter revidert flere ganger parallelt med datainnsamlingen.

Totalt energibruk på Øra-området i 2018 var ca 700 GWh, fordelt på energikildene/-bærerne naturgass (ca 260 GWh), damp fra avfallsforbrenning (220 GWh), elektrisitet (185 GWh) og olje (30 GWh). produksjonsbedriftene står for det klart største energibehovet, sammenlignet med gjenvinningsbedriftene, og dampproduksjonen fra avfallsressursene bidrar med en vesentlig andel (220 GWh) av energibehovet til disse. Energiressursene ut fra Øra består i stor grad av spillvarme fra vannstrømmer, som utgjør ca 224 GWh tapt energi. I tillegg leveres energiressurser ut fra Øra i form fjernvarme/fjernkjøling (72 GWh), elektrisitet (8 GWh) og biogass til transport (18 GWh).


De største avfallsressursene inn til gjenvinningsbedriftene utgjøres av metaller (280 000 tonn) og kasserte kjøretøy (71 000 tonn). Dette, sammen med andre avfallsressurser som batterier og glass bidrar til at de samme bedriftene sender ut ca 295 000 tonn resirkulert materiale som går inn i sirkulære verdikjeder utenfor Øra. Det går også en intern sirkulær ressursstrøm på ca 5000 tonn metaller fra gjenvinningsbedriftene til produksjonsbedriftene. Avfallsstrømmene metall, kasserte kjøretøy, restavfall og batterier leveres til gjenvinning på Øra og utgjør henholdsvis 34%, 32%, 6% og 82% av totale mengden av tilsvarende avfallstyper generert i Norge. Dette viser at Øra utgjør et nasjonalt sirkulært senter for denne type avfall.
Totalt vannforbruk på Øra var ca 2,7 mill m3 med drikkevannskvalitet (levert fra FREVAR), og ca 13 mill m3 såkalt Glomma-vann. Vannstrømmene går hovedsakelig til produksjonsbedrifter som Kronos Titan, Adesso, Unger og Reichhold, for deretter å slippes ut igjen i Glomma eller som avløpsvann til FREVAR. Vannressursene utgjør per i dag et vesentlig mer lineært system enn tilsvarende systemer for energi og avfallsressurser.

2022

Metall og kartong er vanlige emballasjematerialer for matprodukter i Norge, og brukes blant annet til å emballere hermetiserte hakkede tomater. Flere distributører har de siste årene gått over fra å bruke metall[1]til kartongemballasje, men kunnskapsgrunnlaget om miljøpåvirkningen og sirkulariteten til en slik endring har så langt vært begrenset, spesielt under norske forhold. Flere aspekter kan ha stor innvirkning på miljøpåvirkningen til emballasjeløsningene, slik som metodiske valg knyttet til modellering av gjenvinning, type data som benyttes og definisjon av systemgrenser. Nasjonale forutsetninger slik som andel gjenvunnet materiale i produktet, innsamlingsgrader og avfallshåndteringsmåter påvirker også miljøbelastningen betydelig.

Denne studien ble gjennomført på oppdrag for Norsk Metallgjenvinning. Målet med prosjektet har vært å øke kunnskapen om de miljømessige styrkene og svakhetene til metallemballasje sammenliknet med kartongemballasje i et livsløpsperspektiv under norske forhold. Dette ble gjort ved å samle inn spesifikke data for innsamling og gjenvinning av emballasjeløsningene, og ved å benytte ulike metoder for modellering av gjenvinning i LCA, i tillegg til å vurdere sirkulariteten til produktene.

Livsløpsanalyser (LCA), som er en standardisert metode for å kvantifisere miljøpåvirkningene til et produkt eller en tjeneste gjennom hele livsløpet, ble brukt for å vurdere miljøpåvirkningen. Material Circularity Indicator (MCI), introdusert av EllenMcArthur Foundation, ble brukt for å vurdere sirkularitet på produktnivå. Tre ulike metoder for modellering av gjenvinning ble testet: cut off-metoden, end-of-life net scrap-metoden og den nyutviklede Circular Footprint Formula (CFF) som er en del av Product Environmental Footprint (PEF)- metoden. I tillegg ble det definert to forbedringsscenarier for metallemballasjen: økt andel gjenvunnet materiale og endring av produksjonssted.

Resultatene viser at kartongemballasje generelt har lavere miljøpåvirkning enn metallemballasje i et livsløpsperspektiv. Dette gjelder for alle miljøpåvirkningskategoriene som er inkludert i studien, med unntak av arealbruk og marin eutrofiering. Ved bruk av material circularity Indicator viser resultatene at metallemballasjen har bedre produktsirkularitet enn kartongemballasjen. En høy verdi for sirkularitet er positivt, siden det indikerer et mer sirkulært system i henhold til MCI, der produkter kan ha en verdi mellom 0 og 1, der 1 indikerer et fullstendig sirkulært produkt. Metallemballasjens høye sirkularitetstall skyldes blant annet et høyere resirkulert innhold enn kartongemballasjen.

Resultatene er avhengig av forutsetningene som inngår i studien, og det er verdt å merke seg at generiske data ble brukt for å modellere produksjonen av emballasjeløsningene på grunn av mangel på tilgang til spesifikke data. For å redusere miljøbelastningen til metallemballasje anbefales det å øke andelen gjenvunnet materiale. Siden metallproduksjon er relativ energiintensivt, har type energibærer i produksjonsfasen stor innvirkning på metallemballasjens klimapåvirkning. Bruk av fornybare energibærere kan derfor bidra til å redusere klimapåvirkning betydelig. Transporten fra butikk til forbruker og avfallshåndtering av distribusjonsemballasjen har også en betydelig klimapåvirkning. Denne studien viser motstridende resultater når man ser på sirkularitet og miljøpåvirkninger av matemballasje. Metallemballasjen har bedre sirkularitet på produktnivå, mens kartongemballasjen har generelt sett lavere miljøpåvirkninger. Dette viser kompleksiteten i denne typen analyser og viktigheten av å inkludere både sirkularitet og miljøpåvirkninger i studier av denne typen.

2022

Det treårige forskningsprosjektet Innovativ avfallslogistikk har hatt som målsetting å generere kunnskap som skal bidra til mer kostnadseffektive og miljøvennlige løsninger for innsamling av avfall fra norske kommuner. Denne rapporten gir en oppsummering av kunnskapen som er generert i prosjektet.

Prosjektet har dokumentert at norske kommuner organiserer innsamling av avfall på svært ulike måter. Dette gjelder både hvilke målsettinger som ligger til grunn for avfallshåndteringen, organisasjonsform, hvorvidt de samarbeider med andre kommuner eller ikke, om de kjøper inn tjenestene eller gjør det i egen regi og hva slags innsamlingssystemer de har valgt (poser, beholdere, biler og drivstoff, nedgravde løsninger og avfallssug og sorteringsanlegg).

For å bidra til kunnskapsbaserte beslutninger har arbeidet i prosjektet bestått av tre hovedtemaer: beregninger av kostnader og miljøpåvirkning fra avfallslogistikk, analyser av innkjøp av tjenester knyttet til avfallslogistikk og analyse av avfallslogistikkens transformative potensial. Resultater fra hver av delene oppsummeres i denne rapporten, og korte sammendrag gis nedenfor.

Beregninger av kostnader og miljøpåvirkning fra avfallslogistikk

Målsettingene knyttet til sirkulærøkonomi og økt og separat utsortering av en rekke avfallstyper har skapt et behov for å kunne simulere hvordan ulike løsninger påvirker kostnader og klimagassutslipp for en gitt kommune eller avfallsselskap. Prosjektet har dermed utviklet en modell som kan beregne kostnader og klimagassutslipp knyttet til avfallsinnsamling fra husholdninger.

I denne rapporten vises ulike eksempler på bruk av verktøyet som demonstrerer hva slags typer analyser som kan gjennomføres med verktøyet og som representerer aktuelle problemstillinger for norske kommuner og avfallsselskaper:

  • Fleksibel innsamling sammenliknet med faste henteider (tettbebygd område)
  • Sammenslåing av beholdere (tettbebygd område)
  • Elektrisk renovasjonsbil sammenliknet med renovasjonsbil på diesel (tettbebygd område)
  • Fra ett skift til to skift per bil (tettbebygd område)
  • Fra to ansatte til en ansatt per bil (tettbebygd område)
  • Bedre utnyttelse av tokammerbil (ruralt område)

Analysene viser at verktøyet er egnet for å finne ut hva som er de største kostnadsdriverne og hvor i verdikjeden de største klimagassutslippene oppstår, og hvilke innsatsfaktorer som har størst påvirkning. Resultatene fra casestudiene som er gjennomført viser at optimalisering av systemet med tanke på kostnader i mange tilfeller også vil gi reduserte klimagassutslipp. Andre ganger må det gjøres avveininger mellom økonomiske kostnader og klimatiltak, slik som for eksempel bruk av elektriske renovasjonsbiler, og mellom økonomiske kostnader og service ovenfor innbyggerne, som for eksempel distanse til beholder og avveininger mellom hente- og bringeordning. For å vurdere netto effekt av økt servicegrad, bør det også sees på hvordan sorteringsgraden faktisk påvirker innsamlingsgraden av de respektive avfallstyper, vurdert i et helhetlig perspektiv. I så fall bør økte klimagassutslipp fra innsamling av avfall med økt servicegrad vurderes opp mot potensielle reduserte klimagassutslipp som følge av at mer avfall sorteres ut til riktig behandling.

Innkjøpsanalyser

Innkjøpsanalysene som er gjennomført i prosjektet består av tre hoveddeler: dialog i anskaffelsesprosessen, analyser av gjennomføringen av anskaffelsesprosessen og anskaffelsesperioden og analyser av gjennomførte anskaffelser.

Anskaffelser og innovasjon: Den onde sirkelen

Forskningslitteraturen viser at økt grad av dialog har potensiale til å drive frem innovasjon gjennom felles verdiskaping, bedre samarbeid, økt transparens og økt effektivitet. Prosjektet har sett nærmere på hvorfor dialog er vanskelig i offentlige anskaffelser, og hvordan dette påvirker innovative anskaffelser. Intervjuer med relevante aktører avdekket et mønster der mange fortsetter å gjøre det man alltid har gjort, fordi man i begrenset grad gir og får innspill om noe nytt. Prosessen legger opp til liten grad av feedback, kommunikasjon og oppfølging i anskaffelsen, som igjen forhindrer at man bygger kompetanse. Gitt at målet er innovasjon og kompetanseutvikling, blir dette en ond sirkel. En viktig forklaring ligger i frykten for å gjøre feil med tanke på regelverket om offentlig anskaffelse.

Anskaffelsesprosessen: Den ufullstendige sirkelen

Prosjektet har sett på hvordan kommunene bruker anskaffelsesprosessen til å velge og følge opp leverandører, og lære av leverandørsamarbeid. Gjennom intervjuer ble det observert at det brukes betydelige ressurser på å utarbeide kravspesifikasjonen, og noe mindre på selve konkurransegjennomføringen, mens det brukes minst ressurser på kontraktsoppfølging. Dette kan betegnes som en lineær prosess som kan medføre at det i liten grad legges til rette for læring og forbedring. Det foreslås at det implementeres en prosess basert på Plan, Do, Check, Act, eller planlegge, utføre, kontrollere og korrigere for å fremme en lærende organisasjon. Sirkelen med de ulike oppfølgingsaktivitetene kan tilrettelegge for mer kontinuerlige forbedringer og kompetansebygging.

Styring og organisering: Den manglende sirkelen

En analyse av gjennomførte anskaffelser innenfor avfallslogistikk viser at måten kommunene har anskaffet innsamlingstjenestene for husholdningsavfall i stor grad har vært den samme i 30 år. Anskaffelsene er i hovedsak gjennomført etter åpen anbudskonkurranse og pris er vektet høyest blant tildelingskriteriene i kravspesifikasjonene, med noen få unntak. Dette fremmer en markedsøkonomi basert på konkurranse fremfor samarbeid, og viser liten grad av «innovative anskaffelser», noe som kan være en barriere for forbedringer og innovasjon.

Avfallslogistikkens transformative potensial

Avfallsbransjen står i likhet med resten av samfunnet overfor to megatrender som er forventet å skape radikal transformasjon: digitalisering og grønn omstilling. Forskningslitteraturen peker på noen sentrale dimensjoner og egenskaper for å oppnå transformasjoner: ‘retning’, ‘koordinering’, ‘etterspørsel’ og ‘refleksivitet’.

Når det kommer til retning og koordinering observeres et «fragmentert landskap», det vil si at kommuner har organisert avfallsinnsamlingen på svært ulike måter. Den norske kommunestrukturen med mange små kommuner og tradisjon for siloorganisering i kommunesektoren representerer dessuten et sårbart utgangspunkt for transformative endringer. Aktører med innovative ambisjoner opplever likevel at det er rom for endringer. Det er eksempler på aktører som får til mye, men manglende koordinering og mekanismer for oppskalering på tvers av kommuner synes å utgjøre sentrale barrierer for transformativ endring. Resultater fra prosjektet viser at det det ligger et potensiale i økt koordinering både internt i og mellom renovasjonsselskapene, samt eksternt i samspillet mellom offentlig og privat sektor

Når det gjelder etterspørsel og refleksivitet har prosjektet pekt på hvordan eierskap av, og investeringer i, fysisk infrastruktur kan føre til innlåsing i eksisterende forretningsmodeller og dermed hindre videre utvikling. Dette gjelder også økende grad av kildesortering, som krever en omfattende logistikkstruktur. Beregningene utført ved hjelp av verktøyet har vist at tilsynelatende små beslutninger kan ha stor påvirkning, og valg av biler og beholdere, både i egen regi og langvarige kontrakter, skaper langsiktige bindinger og strukturer som er krevende å endre. Det er derfor viktig å redusere risiko for overetablering av anlegg og utstyr. Dette kan gjøres ved hjelp av økt samarbeid, dialog og refleksivitet i form av mulighet til å justere kursen underveis, både med tanke på nye løsninger og eventuelt endringer i kontraktsperioden.

Konklusjon og videre arbeid

Prosjektet har utviklet modeller som kan bidra til økt kunnskap om avfallsinnsamling og hvordan denne kan forbedres, både når det gjelder kostnader og klimagassutslipp, og knyttet til hvordan gjennomføre og følge opp innkjøp av tjenester knyttet til avfallsinnsamling. Videre peker prosjektet på noen utfordringer knyttet til et «fragmentert landskap», det vil si den store variasjonen i hvordan kommunene organiserer og gjennomfører avfallsinnsamlingen, og som kan oppleves som en begrensning mot både felles og egen kompetanseutvikling og innovasjon. Disse barrierene kan reduseres ved å være bevisst på utfordringene og å sørge for samarbeid mellom kommuner og internt i kommunale etater, mellom kommuner og på tvers av privat og offentlig sektor. Disse innsiktene fra prosjektet vil kunne bidra til bedre beslutninger dersom de implementeres av kommuner og avfallsselskaper.

I et fremtidig arbeid er det ønskelig å koble sammen estimering av kostnader og klimagassutslipp med kunnskap om innkjøpsprosessen. Bruken av et slikt verktøy kan bidra til økt bevissthet og transparens om kostnader i innkjøpssitasjonen, og dermed redusere økonomisk risiko og oppnå en fornuftig kostnadsfordeling. Dette kan potensielt åpne opp muligheten for å øke fokus på miljø og kvalitet som innkjøpskriterier.

Videre er det viktig å understreke at innsamling av avfall ikke kan sees isolert fra hele avfallssystemet, og at økt utsortering og investering i gjenvinningsanlegg ikke bør være en barriere for å jobbe med avfallsminimering, økt gjenbruk og redusert forbruk. I det videre arbeidet vil det derfor være interessant å undersøke nærmere hvordan innsamlingssystemene kan bidra til økt utsortering, økt gjenbruk og redusert forbruk. I tillegg vil det være aktuelt å gjennomføre analyser som ser på sammenhenger mellom avfallssystemet og forbruksmønstre. Kommunene og avfallsselskapene kan med slik kunnskap i større grad bidra med en mer helhetlig tilnærming i overgang til en mer sirkulær økonomi. 

2022

Carbon capture and storage (CCS) is a way of reducing greenhouse gas emissions by capturing and subsequently storing carbon dioxide (CO2). CCU (carbon capture and utilization), on the other hand, represents a way of recycling the carbon in the captured CO2 by converting it to fuels or other products. The acronym CCUS describes systems including both utilization and storage of captured CO2.

This report gives an overview of the three potential CO2 emissions sources to be captured: direct air capture, geothermal power generation and industrial point sources with regard to their potential of being considered fossil or non-fossil CO2. Furthermore, the main pathways for utilising captured CO2 are presented.

CCU systems connect two (or more) product systems; the first being the source of the CO2 and the second being the CO2-based production system which uses CO2 as feedstock. Hence, CCU systems represent multifunctional systems due to the double role of CO2, representing both emission and feedstock. The report presents Life Cycle Assessment (LCA) methodology in general with a deeper focus on how to solve multifunctionality. The recommendation is to apply system expansion without substitution and compare the CCU system with a reference system. It is crucial to establish relevant system boundaries for the compared systems to ensure that all systems provide the same functions to society.

A practical LCA guideline for CCU value chains is finally presented in Appendix 1.