Publikasjoner

2020

Voss herad ønsket å gjennomføre et prosjekt for å redusere matsvinnet ved et av kommunens sykehjem, Vetleflaten. Prosjektet var en del av et større matsvinnprosjekt hvor målet var å redusere matsvinn hos husholdningene, i dagligvarebutikker og storkjøkken (blant annet hotell) i kommunen. Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratets klimasatsmidler og Voss herad.

Prosjektet ble delt inn i 2 faser, fase 1 var kartlegging av mengde matsvinn, hvor veiing ble gjennomført i avdelingene og analysene utført av NORSUS. Denne kartleggingen dannet statusgrunnlaget med faktiske tall for matsvinn. Gjennom samtaler og workshops ble det identifisert årsaker til at matsvinn oppstår samt identifisert mulige tiltak for å forebygge matsvinn. Fase 2 ble avsluttet med en ny kartlegging av matsvinnet ved Vetleflaten sykehjem, og resultatene fra denne kartleggingen skal danne grunnlaget for videre implementering av tiltak og videre satsning på arbeid med reduksjon av matsvinn i Voss herad. Resultatene etter to veierunder viser at Vetleflaten sykehjem har redusert sitt matsvinn med 25%. I første veierunde var matsvinnet 478 gram/per beboer/per døgn, mens i andre veierunde var matsvinnet redusert til 360 gram/per beboer/per døgn.

2020

Denne veilederen «Veileder for reduksjon av matsvinn i omsorgssektoren» er utarbeidet av NORSUS, Norsk institutt for bærekraftsforskning, på oppdrag for Miljødirektoratet.

Veilederen bygger på erfaringer fra flere kommuner og tar for seg spesielle forhold man skal være oppmerksom på ved arbeid med reduksjon av matsvinn i omsorgssektoren.

Rådene i denne veilederen er rettet mot deg som er kjøkkenpersonell, pleiepersonell og leder. Tipsene kan brukes i sentralkjøkken, mottakskjøkken og serveringskjøkken. Kommunens klima- og energirådgiver kan også ha nytte av veilederen.  Veilederen er også ment som støtte til deg som er med når maten serveres og spises. Målet er at maten skal spises, ikke kastes.

2020

This report presents the results of Task 1.2 of the PacKnoPlast project. Task 1.2 shall map and characterise the different options for waste management alternatives for post-consumer plastic packaging regarding loss of plastic throughout the value chains and quality of the plastic reaching the recycling plants. This report is the deliverable from Task 1.2. PacKnoPlast focusses on plastic packaging for food and thus the discussion and work presented in this report also has this focus.
The best available knowledge about the value chain for plastic food packaging in Norway and potential losses of macro- and microplastic from this value chain are presented, based on a literature study and a mass balance analysis. In addition, a description of the parameters influencing the quality of the plastics reaching the recycling plant is given. NORSUS has not gathered new data, but based this report on existing data sources.

2020

Den Magiske Fabrikken er den første biogassfabrikken i Norge som utnytter CO2-gass fra oppgradering av biogass. Gassen transporteres i rør til veksthuset som ligger vegg i vegg, hvor det produseres tomater. Veksthuset er isolert med såpebobler og har dermed lavt energibehov.

I denne rapporten presenteres analyser av klimagassutslipp knyttet til bruk av CO2 fra oppgradering av biogass til bruk i veksthus, sammenliknet med tilgjengelige alternativer. Det er benyttet livsløpsmetodikk (Life Cycle Assessment – LCA) til å gjennomføre beregningene. I likhet med CO2 fra oppgradering av biogass vil i de fleste tilfeller industriell CO2 også være et biprodukt eller en avfallsstrøm fra en annen produksjonsprosess. Det derfor viktig å ha konsistente systemgrenser på tvers av de systemene som sammenliknes. I denne rapporten er det gjennomført analyser med to ulike systemgrenser: CO2 som gjenvinnbart avfallsprodukt og CO2 som biprodukt på linje med biogass og biogjødsel.

Resultatene viser at:

  • Dersom CO2 fra oppgradering av biogass ansees som et gjenvinnbart avfallsprodukt som oppstår som en konsekvens av produksjon av biogass og biogjødsel, vil bio-CO2 få et nærmest neglisjerbart klimagassutslipp (0,0003 kg CO2-ekvivalenter/kg CO2). Klimagassutslippene fra fossilt CO2 som ansees som en gjenvinnbar strøm er beregnet til å være 1 kg CO2-ekvivalenter/kg CO2. Overgang fra fossilt CO2 til bio-CO2 fra Den Magiske Fabrikken vil dermed gi en utslippsreduksjon på tilnærmet 100%.
  • Dersom CO2 fra oppgradering av biogass ansees som et fullverdig biprodukt på linje med biogass og biogjødsel, gir dette et klimagassutslipp gjennom livsløpet på 0,1 kg CO2-ekvivalenter/kg bio-CO2 produsert på Den Magiske Fabrikken. Bruk av industriell CO2 med fossilt opphav medfører utslipp på 2 kg CO2-ekvivalenter/kg CO2 (Europeisk miks). Overgang fra CO2-gass med fossilt opphav til bio-CO2 fra Den Magiske Fabrikken medfører dermed en reduksjon på 95%.

Med andre ord vil bruk av bio-CO2 fra Den Magiske Fabrikken gi et betydelig lavere klimagassutslipp gjennom livsløpet sammenliknet med bruk av fossil CO2-gass (europeisk miks), uavhengig av hvilke systemgrenser som er valgt.

I tillegg til den dokumenterte klimanytten viser økonomiske analyser som er utført i prosjektet at det kan være lønnsomt å utnytte CO2 fra oppgradering i biogass. Det anbefales derfor at både eksisterende anlegg og biogassanlegg som er under etablering vurderer muligheten for en bedre utnyttelse av CO2.

2020

Romerike biogassanlegg (RBA) behandler det utsorterte matavfallet fra innbyggerne i Oslo kommune og produserer biogass som brukes som biodrivstoff og biorest som brukes som biogjødsel og jordforbedringsmiddel.

I denne rapporten benyttes livsløpsmetodikk til å beregne klimagassutslippene og klimanytten knyttet til driften av biogassanlegget. Rapporten har også som målsetning å vise at ulike problemstillinger krever ulik beregningsmetodikk, noe som er relevant for biogassanlegg fordi de produserer både fysiske produkter og avfallshåndteringstjenester.

Resultatene viser at biogassanlegget bidrar med en årlig utslippsreduksjon på 1 799 tonn CO2-ekvivalenter per år. De største utslippene er knyttet til utslipp fra forbrenning av rejektet fra anlegget, som inneholder feilsorteringer og de grønne plastposene. De største utslippsreduksjonene er knyttet til at biogass som brukes som drivstoff erstatter diesel og at man slipper å sende matavfallet til energiutnyttelse. De største forbedringspotensialene til anlegget er å redusere andelen biogass som fakles slik at det kan produseres mer biodrivstoff, å øke volumet av matavfall som behandles og å redusere utslippene fra behandling av rejekt. Det anbefales å vurdere om det kan gjøres tiltak for å redusere feilsorteringen av plast og om det er andre innsamlingsløsninger enn plastposer som kan gi samme eller høyere innsamlingsgrad for matavfallet. Dersom plastposer er den beste løsningen for Oslo kommune, bør en se nærmere på om det er mulig å materialgjenvinne posene etter bruk.

Analysene som er gjennomført per tonn behandlet matavfall viser at biogass- og biogjødselproduksjon fra matavfall medfører utslipp på 70 kg CO2-ekvivalenter per tonn matavfall gjennom verdikjeden. Dersom en sender det samme tonnet til energiutnyttelse, gir dette utslipp på 134 kg CO2-ekvivalenter, noe som gir en utslippsreduksjon på 64 kg CO2-ekvivalenter per tonn matavfall som behandles ved RBA. Drivstoffet som produseres ved RBA har et utslipp på 0,5 kg CO2-ekvivalenter per kilometer busstransport. Dette er en lav klimabelastning sammenliknet med andre drivstoff på markedet. Miljøprestasjonen per mengde produsert biogass vil kunne reduseres betraktelig hvis en større andel av biogassen som produseres ved RBA oppgraderes og leveres til transportsektoren.

2020

Denne rapporten presenterer noe av arbeidet som er gjennomført i forskningsprosjektet Bærekraftig Biogass og dokumenterer de potensielle klimabelastningene og klimanytten knyttet til produktene og tjenestene som leveres av Den Magiske Fabrikken: biodrivstoff, biogjødsel, bio-CO2 til veksthus, behandling av matavfall og behandling av husdyrgjødsel. Målsetningen med rapporten er samtidig å bidra til en økt forståelse av hvordan LCA-metodikk bør tilpasses formålet med studien for verdikjeder for biogass, og hvilke beslutninger studien skal gi innspill til.

Det er utført fire ulike beregninger med ulike systemgrenser og funksjonell enhet:

  • Organisasjons-LCA: for å synliggjøre hvor i verdikjeden det er størst rom for forbedringer
  • Effekten ved å etablere Den Magiske Fabrikken ved å inkludere både utslipp og unngåtte utslipp i løpet av et år
  • Behandling av ett tonn matavfall ved Den Magiske Fabrikken
  • Produksjon og bruk av drivstoff fra Den Magiske Fabrikken sammenliknet med alternative drivstoff på markedet.

Organisasjons-LCA’en inkluderer utslipp gjennom verdikjeden til alle produktene og tjenestene levert av Den Magiske Fabrikken i løpet av et år. Resultatet ble beregnet til å være 11 821 tonn CO2-ekvivalenter. De største potensialene for utslippsreduksjoner er fra forbrenning av plast i rejekt og utslipp fra renovasjonskjøretøy ved innsamling av matavfall. Utslippene fra forbrenning av rejekt kan reduseres ved å redusere feilsortering, unngå å forbehandle emballert mat og å finne alternative håndteringsmåter for rejektet fra forbehandlingen (for eksempel gjenvinning av plast). Det kan også være aktuelt å vurdere andre poseløsninger for innsamling av matavfall, men da bør det samtidig vurderes hvordan dette påvirker svinn og innsamlingsgraden til matavfall.

Etableringen av Den Magiske Fabrikken ble estimert til å utgjøre en netto utslippsreduksjon på 13 986 tonn CO2-ekvivalenter/år. Denne beregningen inkluderer klimagevinsten ved at produktene fra Den Magiske Fabrikken erstatter andre produkter og at alternativ avfallsbehandling av inngående avfallsressurser erstattes. Dette viser at de sparte utslippene forbundet med anlegget (ca 26 000 tonn CO2-ekvivalenter) er mer enn dobbelt så store som utslippene fra verdikjeden til anlegget (ca 12 000 tonn CO2-ekvivalenter). Biogass som drivstoff som erstatning for diesel i kjøretøy utgjør den største gevinsten.

Behandling av matavfall ved Den Magiske Fabrikken sammenliknet med energiutnyttelse sammen med restavfall eller kompostering er beregnet å gi en netto klimagevinst på henholdsvis 187 og 285 kg CO2-ekvivalenter/tonn matavfall. Dersom behandling av husdyrgjødsel ansees som en innsatsfaktor og inkluderes i systemgrensene for behandling av matavfall, bidrar dette med en ytterligere gevinst på 69 kg CO2-ekvivalenter/tonn matavfall.

Beregningene av produksjon og bruk av biogass som drivstoff er utført ved bruk av EPD-metodikk (Environmental Product Declaration). Dette medfører at systemet splittes opp og miljøbelastningene fordeles/allokeres mellom de ulike produktene (biogass og biogjødsel). Utnyttelse av ressursene ved å produsere mange biprodukter gir en fordel ved at miljøbelastningene til fellesprosessene fordeles på flere produkter, noe som resulterer i at belastningen per produkt blir redusert. Resultatene fra Den Magiske Fabrikken viser at biogassen er et av de mest klimaeffektive drivstoffene på markedet, med 0,25 kg CO2-ekvivalenter/km busstransport.

De ulike beregningsmåtene som er gjennomført i rapporten viser at datakvaliteten, systemgrensene og den funksjonelle enheten bør tilpasses det som er hensikten med studien og hva slags type beslutning analysene skal gi innspill til. I noen sammenhenger er det viktig å få fram alle de positive og negative effektene fra den totale gjenvinningsverdikjeden som inkluderer flere funksjoner og produkter (f.eks. avfallstjeneste, produksjon av produkter, energibærere, CO2). Denne type analyser viser synergien man får ved å utnytte avfallsressurser til nye produkter, og bør benyttes for sammenligning av ulike avfallshåndteringsmetoder og behandlingsanlegg. I andre sammenhenger skal man presentere miljøfotavtrykk tilknyttet et spesifikt produkt. Da er det ofte fokus på å unngå dobbelttelling av miljøgevinstene fra gjenvinningssystemene, noe som kan skje dersom flere produkter «tar æren» for de samme miljøgevinstene. EPD-metodikk er en beregningsmetode for å unngå denne type dobbelttelling, og denne deklarasjonen viser dermed «kun» et utsnitt av miljøeffektene fra det totale gjevinningssystemet som produktet er en del av (fordelt på de ulike produktene). Det kan derfor være behov for å presentere det «totale bildet» som tilleggsinformasjon til en EPD for produkter fra gjenvinningssystemer.

Til slutt er det viktig å påpeke at aktørene i verdikjeden ikke bør bruke resultater fra analyser av generiske eller gjennomsnittlige produktsystemer til å sammenlikne seg med spesifikke konkurrenter. Dersom det skal gjøres en reell sammenlikning, er det nødvendig å gjennomføre likeverdige analyser med samme datakvalitet for de produktene eller tjenestene som skal vurderes.

2020

The article entitled Life cycle sustainability assessment of a novel slaughter concept is now published online in the Journal of Cleaner Production. It presents a Life Cycle Sustainability Assessment study of an innovative slaughter concept, i.e., the Meat Factory Cell, a semi-automated system with human-robot interaction, as compared to a Conventional Slaughter and Cutting Process.

A case study is built which considers the conditions at a Norwegian slaughter facility. Several assumptions are made for the Meat Factory Cell as the concept is still at the developmental phase, and a sensitivity analysis has been employed for highlighting the hotspots in the Life Cycle Sustainability Assessment study. The results show that there is a trade-off between the three dimensions of the life cycle assessment. The Meat Factory Cell concept imposes no drastic changes to the environmental performance compared to the conventional process, while the economic and social LCA results indicate that there is variability among the considered impact categories. For the Life Cycle Costing, the innovative concept makes more sense from a cost perspective for small and medium-size abattoirs than for very large slaughterhouses. The social LCA indicates that a more efficient abattoir system, using the MFC might lead to loss of low qualified jobs but creates opportunities for more qualified personnel. This article has been written by Norsus in collaboration with Animalia (the Norwegian Meat and Poultry Research Centre) and using input data from the industry Nortura.

The authors are: Valente, C., Møller, H., Johnsen, F. M., Saxegård, S., (from Norsus) and Brunsdon, E. R., & Alvseike, O. A. (Animalia). 

Link to the article.

2020

Denne rapporten er en delrapport i Mulighetsstudiet CCS-klynga på Øra, og det jobbes videre med leveransepakkene i prosjektet. Rapporten dokumenterer status for bruksområder og modenhet ved CCU, samt status for bruk av LCA-metodikk for både CCS og CCU. Det er gjennomført en systematisk litteraturstudie, som omfatter flere kilder/databaser, bl.a. Google Scholar og Scopus, som grunnlag for utvelgelse av relevante studier.

Basert på gjennomgang av relevant litteratur, er status for bruksområder for CO2 fra CO2-fangstanlegg kartlagt. Følgende tre hovedkategorier av bruksområder peker seg ut fordi de forventes å spille en rolle for etablering av CCU i fremtiden:

  • Biologisk konvertering til f.eks. algeproduksjon og kjemikaler
  • Kjemisk konvertering til f.eks. kjemikalier og hydrokarboner
  • Mineralisering, f.eks. til bruk i byggematerialer (betong)

Videre er et stort antall LCA-studier av CCS og CCU blitt gjennomgått som en del av dette arbeidet. CCS peker seg ut som en lovende løsning for reduksjon av CO2-utslipp. CCU kan ikke oppnå samme reduksjonspotensial som CCS, nettopp fordi det ikke fjerner CO2 fra atmosfæren slik CCS gjør. CCU kan heller ikke medføre negative utslipp, men det kan medføre reduksjon i utslipp sammenlignet med alternative løsninger (f.eks. et referansescenario).

Konkrete potensialer for reduksjon av klimagassutslipp som følge av CCU er foreløpig dokumentert i vesentlig mindre grad en CCS. Årsaken til dette er at eksisterende LCA-studier er gjennomført med ulike systemgrenser, noe som gjør sammenligninger vanskelig. Det verdt å merke seg at ingen av LCA-studiene er gjennomført med systemgrenser basert på retningslinjene fra A. Zimmermann et al. (2018). Det anbefales derfor å gjennomføre LCA-studier for CCU basert på disse retningslinjene, noe som vil bli gjort i det videre arbeidet i dette prosjektet.

2020

På oppdrag fra Miljødirektoratet har PlanMiljø og Østfoldforskning gjennomført en kartlegging av brukte tekstiler og tekstilavfall i Norge. Denne skal gi et kunnskapsgrunnlag om hva som skjer når tekstiler blir avfall og som videre skal benyttes både i arbeidet med å etablere en hensiktsmessig innsamlingsløsning i Norge og for å vurdere aktuelle virkemidler for økt materialgjenvinning.
Kartleggingen har vært ledet av David Watson (PlanMilljø, DK) med Steffen Trzepacz som
prosjektmedarbeider fra PlanMiljø, og Synnøve Rubach og Fredrik Moltu Johnsen fra Østfoldforskning.

PlanMiljø og Østfoldforskning takker Miljødirektoratet for et interessant oppdrag. Vår kontaktperson i Miljødirektoratet har vært Ole Thomas Thommesen. Vi takker for innspill og diskusjoner underveis og for kommentarer til rapportutkast. Takk også til alle informanter som har deltatt i spørreundersøkelsene, de som har stilt opp som intervjuobjekt og de som har vært diskusjonspartnere underveis i kartleggingen.

2019

Denne rapporten er en oppsummering av et treukers prosjekt knyttet til matdonasjon og arbeid med matsvinn i norske kommuner. Prosjektet er utført av Østfoldforskning på oppdrag fra Miljødirektoratet. Hensikten med prosjektet har vært å vurdere virkemidler for å øke andelen overskuddsmat som går til matdonasjon, samt å undersøke hva som gjøres i norske kommuner for å redusere matsvinnet, både i kommunale virksomheter og hjemme i husholdningene.

Gjennom intervjuer av ulike aktører og informasjonsinnhenting fra tidligere prosjekter ble det tydelig at det finnes en rekke barrierer som hindrer at en større mengde overskuddsmat enn i dag blir donert. Blant annet utfordringer knyttet til logistikk, hva slags typer mat som er tilgjengelig for donasjon, samt økonomiske barrierer viste seg framtredende. En koordinerende instans for matdonasjon vil kunne bidra til at barrierer knyttet til logistikk reduseres og til at man kan samle de større matsentralene og de mindre aktørene innen direkte distribusjon i et helhetlig matdonasjonsapparat. En slik ordning forutsetter et stabilt og langsiktig økonomisk bidrag fra myndighetene.

Matsvinnarbeidet i norske kommuner er avhengig av at kommunene setter av egne ressurser til dette arbeidet. På denne måten kan kommunene sette i gang tiltak som veiing og registrering av matsvinnet i egne virksomheter og etter hvert innføre tiltak for å redusere matsvinnet. Med slike ressurser kan kommunene også innføre tiltak som vil spille en viktig rolle i å redusere matsvinnet hjemme hos forbrukerne, som bidrar med mer enn halvparten av det totale kartlagte matsvinnet.

2019

Del 2: Nasjonale scenarier

Denne rapporten presenterer resultater fra prosjektet Kunnskapsgrunnlag for nasjonal strategi for husdyrgjødsel til biogassproduksjon, som er et ettårig prosjekt som er gjennomført i samarbeid mellom Østfoldforskning, Norges Bondelag og AgriAnalyse. Prosjektet er finansiert av Landbruksdirektoratets Klima- og energiprogram.

Prosjektet har utviklet en modell for å beregne hvor mye husdyrgjødsel som kan behandles i hvert fylke for hvert av scenariene basert på antall storfe og gris på hver gård. Videre er det gjort beregninger av reduksjon av klimagassutslipp gjennom verdikjeden per mengde gjødsel oppstått. Kostnadsberegninger per tonn husdyrgjødsel for husdyrbonden og for biogassanlegget har blitt utført for å synliggjøre hvor realistisk hver av scenariene er og eventuelle behov for insentiver og virkemidler. Til slutt sammenliknes de tre scenariene på et årlig nasjonalt nivå for å si noe om hvilket potensiale de kan utløse og hvilke utslippsreduksjoner dette medfører i et verdikjedeperspektiv og for utslippsreduksjoner i landbruket.

2019

This report summarizes the work on establishing the average environmental impact of production of protein food consumed in Norway using the LCA (Life Cycle Assessment) method. The study is a part of Work Package 1 in the research project FoodProFuture (“Innovative and Sustainable Exploitation of Plant Proteins in Future Foods” ), a four year project in collaboration with Nofima, Nibio, NMBU, RISE and 5 other research institutes and 11 partner companies, e.g. Orkla, Mills, BAMA, Cerealia, Borregaard, AM Nutrition and Norsk Matraps.

The purpose of the study was to establish a “baseline” against which, other alternative protein foods could be compared. These alternative proteins foods are based on the plant protein sources faba beans, peas and oats as well as residual products from rapeseed and potato.

The intention of this report has been to serve as a point of reference when evaluating environmental impacts of alternative protein sources, in particular different raw materials based on plant proteins. The emphasis has not been on finding life cycle impacts of individual product groups. The uncertainty of the results has not been calculated, but based on findings in many other studies, it is probably high. Thus, it is recommended to use great caution when using the LCA results from this study as a basis for comparison between products.

The calculations only include impacts from primary production to the point where the products is ready to be processed, hence the results should not be interpreted as giving the full impact of protein foods consumed in Norway. The environmental impact of the different protein food categories varies considerably from product category to product category. Although care has been taken to analyse all product categories using identical methodology, there are differences in the LCAs performed, in particular in the input data used in the assessments.

The result of the study is quantified environmental impacts and resource use for 22 different product categories, i.e per kg raw material produced (including the water content they naturally have) and per kg protein in the raw material.

The main outcome of the study is an estimate for average contribution to environmental impacts and resource use of the average protein consumed in Norway by inhabitants in Norway. The results have been weighted based in consumption of the different raw materials to reflect weighted average for the total amount consumed.

2019

Juni 2017 signerte norske myndigheter og en samlet matbransje en bransjeavtale om reduksjon av matsvinn. Formålet med avtalen er å halvere matsvinnet i Norge innen 2030, i tråd med FNs bærekraftmål 12.3, der halveringen skal oppnås gjennom delmålene 15 % reduksjon i 2020 og 30 % reduksjon i 2025, og 2015 danner referansebanen. Partene i avtalen er forpliktet til å rapportere på utviklingen i mengde og sammensetning av matsvinn. Tallene og utviklingstrendene for matbransjen er dokumentert i denne rapporten.

2019

This study is part of the Re-Invest project and aims to assess the greenhouse gas emissions of a considered number of both renewable and non-renewable electricity generation technologies over a life cycle perspective. The considered technologies are the following:

  • Renewable electricity generation
  • Wind power
  • Photovoltaic power
  • Concentrated Solar Power
  • Hydropower
  • Wave power
  • Tidal power
  • Geothermal power
  • Non-renewable electricity generation
  • Coal power
  • Natural gas power

The main findings of the analysis are summarized as follows:

Wave and photovoltaic power present the highest contribution to GHG emissions for the considered renewable electricity generation technologies, with an average value of 55.9 and 50.9 g CO2-equivalent per kWh, respectively. Wind power, on the other hand, presents the lowest contribution to GHG emissions with an average contribution of 14.4 and 18.4 g CO2-equivalent per kWh for onshore and offshore locations, respectively. Hydropower presents the second lowest contribution to GHG emissions with reservoir plants presenting an average contribution of 21.4 g CO2-equivalent per kWh and run-of-river plants an average contribution of 19.1 g CO2-equivalent per kWh. Nonetheless, in comparison with the non-renewable technologies, renewable technologies present much lower GHG emissions.

The results show that for renewable technologies, infrastructure is the most contributing life cycle phase to the total GHG emissions, with a contribution up to 99%, while from non-renewable technologies the operation phase is the most contributing one, with a contribution ranging from 80 % to 90 %.

The results also show that the GHG emissions might present significant variations within the same technology. As discussed throughout the report, such variations may be linked to differences according to “real variations”, such as local conditions (e.g. wind and solar conditions), national/regional energy mixes used for the manufacturing of materials, etc. However, the differences might be increased by varying methodological assumptions, such as data sources and degree of specific data used for the assessment, the assumed technologies’ lifetime, end-of-life assumptions, as well as the energy mixes considered for the production and assembly phases in the analysis.

When implementing renewable electricity technologies into the future smart energy systems, critical parameters for choosing technology according to GHG emissions, should be based on both local conditions (where the plant is assumed to be built) as well as impacts from production/building phase (infrastructure impact). This means that it is important to be aware about the origin of the raw materials (what is the relevant electricity mix used?), the transport of the raw materials to the assembling plant (what is the travelled distance?) and what is the type of transport used, including vehicle’s size class, category, capacity, type of fuel and its average consumption?), the location of the assembling plant (what are the energy requirements and their sources? How are the waste fractions handled and further treated?), what are the end-of-life options, etc. Furthermore, local parameters such as wind and sun conditions for the plants should be considered, as these are critical in order to utilize the installed electricity technology (and thus the already invested impacts) as much as possible.

Finally, it should be emphasised that this report assesses the considered technologies only from a greenhouse gas perspective which means that other environmental impact categories are not included.

2019

Hensikten med studien er å dokumentere potensialet byggemetodene til MH Arctic har for å være en framtidsrettet løsning med lave klimagassutslipp. Dette skal danne grunnlaget for videre forsknings- og utviklingsarbeid for løsningene til MH Arctic. Studien har blitt gjennomført ved bruk av livsløpsvurdering og ved å sammenligne denne løsningen med oppføring av et tilsvarende passivhus (Stord passivhus, Dahlstrøm, 2011). Studien har omfattet aspekter knyttet til levetid av bygget, produksjon av materialer og hvilken innvirkning ytterveggsløsningene har på energibruk i drift.

Resultatene viser at når man ser kun på ytterveggen, gir produksjonen av bygningsmaterialene det største bidraget. Ettersom MH Arctic bruker mindre materialer enn referansebygget, blir klimagassutslipp for en yttervegg lavere for denne løsningen enn for referanseløsningen. Videre ble det gjennomført klimagassberegninger for hele bygget, der den eneste forskjellen mellom de to byggene var at MH Arctic sin teknologi ble brukt til å oppføre yttervegger. Andre deler av bygget, som tak og fundament, ble antatt like for å gjøre sammenligningen så realistisk og rettferdig som mulig. For sammenligning av hele bygget, har dog materialene i ytterveggene en relativt liten betydning, da andre bygningsdeler som tak og etasjeskiller har en stor betydning. Det som skiller bygningene er derimot utslipp forbundet med energi i drift, fordi den høyere tettheten til MH Arctic gir betydelige reduksjoner i energibehov og dermed reduserte utslipp tilknyttet dette.

I studiet ble det funnet at Stord passivhus krever 17,2 kWh/m2 for oppvarming mens MH Arctic krever 9,7 kWh/m2, i tillegg trengtes 9 % mindre isolasjon i veggene til MH Arctic sin utgave av huset for å nå identisk U-verdi som Stord passivhuset. Det bør noteres at samme type isolasjon med samme U-verdi var brukt i begge husene. Å bedre utnyttelsen fra isolasjonen er et aspekt som MH Arctic gjør bedre med tanke på klimabesparelser. Nøkkelen bak energibesparelsen er reduksjon av mengde trevirke og ikke minst lufttettheten som MH Arctic oppnår med de prefabrikkerte seksjonene og designet av dem.

Vurdering av levetid er et utfordrende aspekt ved prosjektet da det er normalt å se på bygninger i et 60 års perspektiv, og det ikke er lett tilgjengelige metoder for å vurdere hvordan redusert råterisiko påvirker holdbarhet og levetid. Levetiden ble derfor antatt likt for begge byggene i denne studien. Videre arbeid bør rettes mot å dokumentere holdbarhet og råterisiko mot klimaendringene vi står overfor. Klimagassberegningene viser også at redusert energibehov er et viktig bidrag til reduksjon av klimagassutslipp over tid. Det vil si at hvis MH Arctic sin teknologi kan føre til at levetiden blir betydelig forlenget som de selv hevder, vil det bidra til utslippsreduksjon i det lange løp både med energibesparelse og redusert behov for å bygge nytt i fremtiden. Uten at dette er hensikten med rapporten kan en se fra resultatene at oppvarming av tappevann gir et betydelig bidrag til energibruk og utgjør det største enkeltbidraget når energi til oppvarming blir redusert så mye som resultatene hos MH Arctic viser i denne rapporten.

MH Arctic sin kommentar til rapporten:
«Utvikling av nye løsninger som reduserer energibruk innen alle poster vil da også kunne ha potensiale til å bidra til lavere klimagassutslipp for bygninger generelt. Totalt energibehov på 60 kWt kvadratmeter eller lavere for småhus er reell mulighet og i mengder men ikke som enkelte og kostbare prosjekter. Så lavt behov vil gjøre det mye enklere å legge til nok energiproduserende utstyr til å gjøre bygg til et null-hus og dermed bidra til bærekraftig fremtid.»

2019

Østfoldforskning har på oppdrag for Miljødirektoratet v/Ingvild Byskov gjort analyser med formålet å få frem mer detaljert kunnskap om de unge forbrukerne. Målet med analysene har vært å identifisere mulige målrettede virkemidler som kan rette seg direkte mot de forbrukerne som har forholdsvis høy matsvinnmengde.

Analysene tar utgangspunkt i resultater fra forbrukerundersøkelser gjennomført i 2017, 2018 og 2019 utført av Norstat og finansiert av Matvett AS. Resultatene er eid av Matvett AS. Totalt er det 3012 respondenter over de tre årene og i dette prosjektet er alle respondentene fra og med 18 år til og med 39 år plukket ut, som tilsvarer 1211 respondenter. Ettersom det ikke vil være mulig å få detaljert kunnskap om mengder matsvinn (i vekt) gjennom denne typen spørreundersøkelse, ble respondentene spurt om de har kastet 18 ulike matvaregrupper de siste 7 dagene.
Det er brukt både enkle frekvensfordelinger og statistiske analyser (kjikvadrattester) for å komme frem til resultatene i prosjektet. Det ble sett på både forskjeller innad i gruppen, blant annet mellom tre aldersgrupper, ulikt antall barn under 18 år i husholdningen, samt hva som skiller de unge fra de eldre.

2019

Del 1: Råstoffgrunnlag

Denne rapporten er skrevet som en del av prosjektet Kunnskapsgrunnlag for nasjonal strategi for husdyrgjødsel til biogassproduksjon, som utføres av Norges Bondelag, Østfoldforskning og AgriAnalyse. Prosjektet er finansiert gjennom Landbruksdirektoratets klima- og miljøprogram.

Rapporten presenterer en kartlegging som er gjort i første del av prosjektet, der hensikten har vært å få en geografisk oversikt over råstoffgrunnlag til biogassproduksjon og eksisterende og planlagte anlegg for behandling av husdyrgjødsel. Målet er å danne kunnskapsgrunnlaget for å utvikle nasjonale scenarier for å øke mengden husdyrgjødsel til biogass, med fokus på å få synergier mellom jordbrukssektoren og andre sektorer.

Kartlegging av spredeareal og tilgjengelige husdyrgjødselressurser viser potensiale for å øke bruken av biorest som biogjødsel på jordbruksarealene, spesielt i områdene rundt Oslofjorden. En potensiell barriere er usikkerheten knyttet til nye krav til spredeareal og mengde fosfor det vil være tillatt å bruke. Dersom fosforet kan skilles ut, vil dette løse en del av utfordringene.

Økt innsamling av matavfall vil gi økte ressurser til biogassproduksjon som med fordel kan sees i sammenheng med husdyrgjødsel til biogassproduksjon. Kartleggingen viser at det er større potensialer for økt utsortering i enkelte fylker. Dersom man oppnår målsetningene om å redusere matsvinn, vil mengdene matavfall til biogassproduksjon reduseres noe.

En forenklet kartlegging av tilgjengelige råstoff fra marine næringer viser at det potensielt er store mengder tilgjengelig i alle kystfylkene. For enkelte av de marine restråstoffene vil det være fare for at biogassanleggene må konkurrere om råstoffet med andre behandlingsmåter, noe som utgjør en viss risiko. Dersom en sambehandler husdyrgjødsel og marine restråstoffer og bioresten skal tilbake til landbruket, er det viktig å sikre at man løser eventuelle utfordringer knyttet til fosforinnhold og tungmetaller.

Oversikten over eksisterende anlegg med tilgjengelig kapasitet for behandling av husdyrgjødsel viser at anleggene i liten grad befinner seg samme sted som der gjødselressursene er lokalisert. Siden transport av husdyrgjødsel er en betydelig kostnadsdriver for sentraliserte anlegg, er det sannsynlig at det vil være mest kostnadseffektivt å bygge eventuelle nye anlegg i nærheten av gjødselresursene. Dette vil bli utforsket i neste fase av prosjektet.

2019

This study compares malodour in refreshed recycled plastics with virgin materials and attempts to evaluate the refreshment process for recyclates. Broad agreement with previous analytical tests was found by human panels for evaluating the odor of recycled and virgin plastics. Very long refreshment times are necessary to render recycled plastics effectively odourless, although significant odour reduction is achievable in 3-7 hours of refreshment.

2019

Som en del av arbeidet med avfallsforebygging og emballasjeoptimering i Norge, dokumenteres emballasjeutviklingen årlig på oppdrag av Grønt Punkt Norge med Emballasjeforeningen som prosjektleder. Dette gjøres gjennom Indikator- og Handlekurvprosjektene. Indikatorprosjektet dokumenterer emballasjeutviklingen for ti utvalgte bransjer samt 25 av de største næringsmiddelindustribedriftene målt i innrapportert emballasjebruk (tonn) fra 2011 til 2018. Handlekurvprosjektet er en analyse av et utvalg varer fra norsk dagligvarehandel, der emballasjeutviklingen for tre markedsledende og seks hurtigst voksende dagligvarer er dokumentert for 13 varegrupper fra 2011 til 2018. I år er disse ni produktene slått sammen i analysene, for å få en mer helhetlig og lettfattelig fremstilling av resultatene.

Gjennom prosjektene er to viktige elementer knyttet til arbeidet med avfallsforebygging og emballasjeoptimering i norske bedrifter dokumentert: emballasjebruk og klimafotavtrykket fra emballasjematerialene. Andre sentrale elementer er emballasjedesign, ressursbruk, gjenvinnbarhet og emballasjens funksjon, m.m. Prosjektene ble i 2016 utvidet med analyser av klimabelastning knyttet til produkt, sammenheng mellom emballasje og svinn, vurdering av andel resirkulert materiale i emballasjen samt emballasjens materialgjenvinnbarhet. Dette var for å unngå et ensidig fokus på emballasjemengde.

Resultatene i årets Indikatorprosjekt viser at de innrapporterte emballasjemengdene i ti utvalgte bransjer har økt fra 2011 til 201. Parallelt med emballasjeøkningen har antall bedrifter som rapporterer til Grønt Punkt Norge (GPN) økt samlet sett, slik at gjennomsnittlig emballasjemengde per bedrift er redusert. Økningen i emballasjemengde er dermed et resultat av endret datagrunnlag (økt utvalg), og er ikke nødvendigvis en reell økning i emballasjebruken. Fra 2011 til 2018 har emballasjeintensiteten (tonn emballasje/mill. kr omsatt) økt med 2 prosent. Emballasjens klimapåvirkning (tonn CO2-ekv/mill. kr omsatt) ble på samme tid redusert med 10 prosent.

I Handlekurven økte klimabelastningen knyttet til emballasjen med 13 prosent fra 2011 til 2012 og har deretter holdt seg relativt stabil, med en samlet økning fra 2011 til 2018 på 9 prosent Klimafotavtrykket knyttet til de ulike materialene er i stor grad avhengig av materialgjenvinningsgraden, og i handlekurvanalysen er det brukt nasjonale gjennomsnittsverdier for materialgjenvinning (Grønt Punkt Norge 2018). Disse gjenvinningsgradene er ikke nødvendigvis representative for alle retursystemer, og i lukkede retursystemer vil plast ha et lavere klimafotavtrykk sammenliknet med plast i Handlekurven. Merk at klimaregnskapene i Indikator og Handlekurven omfatter klimagassutslipp knyttet til selve emballasjen ved produksjon av emballasjematerialer og avfallshåndtering etter bruk, og ikke øvrige miljøpåvirkninger knyttet til hele emballasjesystemet, som for eksempel svinn av produkt.

Emballasjemengden (kg/1000 kg produkt) i Handlekurven har økt noe mer enn klimabelastningen i løpet av samme periode (13 prosent). Dette skyldes at emballasjemengdene generelt har økt for materialer med relativt lavt klimafotavtrykk (bølgepapp) og blitt redusert for materialer med relativt høyt klimafotavtrykk (plast).

Andel emballasje sendt til materialgjenvinning for handlekurvproduktene har økt fra 59 prosent i 2011 til 70 prosent i 2018. Dette er en positiv utvikling med tanke på EUs handlingsplan for sirkulær økonomi, der det er utarbeidet et felles europeisk mål om 75 prosent materialgjenvinning for emballasje innen 2030.

2019

Denne rapporten beskriver resultatene fra en studie der det er utarbeidet klimagassberegninger av alternative bæresystemer for kontorbygninger der hovedmaterialene var KL-tre (krysslim-tre) og prefabrikkert betong

I studien er det gjennomført teoretiske beregninger av fossile klimagassutslipp fra materialproduksjon og transport til potensielle kontorbygg av tre eller betong på 4, 8 og 16 etasjer. Rapporten viser hvor viktig det er å sammenligne bygg på de samme kravene til lyd og brann, samt bruke spesifikke data fra materialleverandører på det norske markedet. Resultatene viser at trekonstruksjonen hadde lavest fossile klimagassutslipp på fire etasjer, men at de kan være høyere enn prefabrikkerte betongelementer ved 16 etasjer. Dette skyldes at det benyttes ferdigbetong og nettarmering for å oppnå tilfredsstillende stabilitet og de fossile klimagassutslippene fra produksjonen av disse og deres transport til byggeplass. Dette bidraget til fossile klimagassutslipp er i samme størrelsesorden som bidraget fra KL-treproduksjon og dets transport. I tillegg er det benyttet gipsplater for å oppnå brannkrav i trekonstruksjonene og de fossile klimagassutslippene fra gipsplateproduksjon og transport av disse bidrar også. Fossile klimagassutslipp varierer en del mellom ulike leverandører og enkelte produsenter kan på forespørsel levere materialer med lavere klimagassutslipp en typisk levert. Dette betyd at det er viktig at aktørene i byggebransjen etterspør dokumenterte lavutslippsmaterialer.

Rapporten er basert på metodeanbefalinger i norsk standard og norsk praksis for klimagassberegninger for bygg. Likevel kan det påpekes at fossile klimagassutslipp fra materialproduksjon og transport, som er fokus i denne rapporten, ikke alene er tilstrekkelig for å konkludere på hva som er mest klima- og miljøvennlig av byggematerialer. Forutsetningene i livsløpsvurdering kan slå mye ut på resultatene. For å finne klimaeffekt av materialvalg vil det derfor både være viktig at man sammenligner på tilsvarende krav til konstruksjoner, men også at man har et helhetlig perspektiv til klimaeffekten av materialvalg.

Her kan du lese en mer detaljert beskrivelse av forutsetningene for studien.

2. desember 2019: Rapporten er nå re-publisert uten Lars Tellnes som medforfatter. Dette er en vurdering gjort i felleskap da Tellnes ikke oppfyller kriteriene til forfatterskap ifølge Vancouver-konvensjonen.

Tellnes er takket for sine bidrag til prosjektet i underkapittel 1.1.