Publikasjoner

2024

Denne rapporten er utviklet av Sustainability Lab på Universitetet i Oslo, Institutt for Informatikk og NORSUS. Den viser resultatene fra livsløpsvurderinger (LCA) av to av de vanligste digitale produktene: bærbar datamaskin og mobiltelefon. Vi analyserte miljøpåvirkningene fra alle fasene i livsløpet til de to produktene: råvareuttak, produksjon, transport, bruk og avfallshåndtering. Studien tar utgangspunkt i at de digitale enhetene brukes i Norge.

Tre miljøpåvirkningskategorier ble inkludert: klimaendringer, kumulativ energibruk og mineralressursknapphet. Vi sammenliknet en lineær strategi (ingen reparasjon) med de mest relevante reparasjonsalternativene. Med lineær strategi mener vi at en organisasjon rett og slett kjøper de digitale produktene de trenger, og sender de til avfallshåndtering når de ikke lenger er i bruk. Vi har definert sirkulær strategi som en strategi der en organisasjon igangsetter tiltak for å reparere og forlenge levetiden til sine digitale produkter så langt det er mulig.

Miljøpåvirkningene ble beregnet per år per digitale enhet. I tillegg beregnet vi påvirkning for 100 og 1000 mobiltelefoner og bærbare datamaskiner. Dette vil gjøre det enkelt for organisasjoner i Norge å beregne miljøgevinstene ved å implementere en sirkulær, reparasjonsbasert strategi sammenliknet med en lineær strategi. Rapporten avsluttes med en kort casestudie som baserer seg på Universitetet i Oslo, en institusjon med 7 000 ansatte og en beregning av reduksjon av klimagassutslipp dersom alle nordmenn bruker mobiltelefonen og datamaskinen sin et eller tre år lenger.

2024

Denne forstudien er finansiert av Regionale forskningsfond Vestfold og Telemark og de deltagendepartnerne. Vesar (Vestfold avfall og ressurs AS) har vært prosjektansvarlig med NORSUS som prosjektleder.De andre deltagende partnerne er Norsk senter for sirkulær økonom i (NCCE), Universitetet i Sørøst-Norge, Biosynergi AS og VOW ASA.

Det er benyttet Life Cycle Assessment (LCA) -metodikk for sammenligning av klimapåvirkning og bruk av primærenergi for to ulike behandlingsmåter for restavfall: pyrolyse med produksjon av kull og pyrolysegass og avfallsforbrenning. Begge behandlingsmåtene er analysert med og uten karbonfangst og -lagring (CCS). Det er viktig å påpeke at det er foretatt en rekke forutsetninger og forenklinger for gjennomføring av forstudien, og resultatene må vurderes i lys av dette.

Resultatene viser at pyrolyse av restavfall er en interessant behandlingsmåte sammenlignet med forbrenning med energiutnyttelse. For miljøpåvirkningskategorien klimapåvirkning kommer pyrolyse klart bedre ut enn forbrenning dersom CCS ikke inngår. Dersom CCS inngår, er rangeringen avhengig av hvor lagringsstabilt kullet fra pyrolyseprosessen forutsettes å være. Forbrenningsalternativet gir et resultat som ligger mellom de to pyrolysescenariene som forutsetter henholdsvis 100 % og 80 % lagringsstabilt kull. Det er verdt å presisere at pyrolyse kan medføre netto negative CO2-utslipp og dermed fjerning av CO2 fra atmosfæren selv uten fangst og lagring av CO2 fra forbrenning av pyrolysegasen.

Forbrenningsalternativet medfører lavest bruk av primærenergi uavhengig av om CCS inngår. For både forbrenning og pyrolyse øker energibruken ved implementering av CCS fordi både fangstteknologien og transport av fanget CO2 til lagring krever energi.

Det ble gjennomført en workshop for diskusjon av resultatene og relevante problemstillinger for et eventuelt hovedprosjekt den 31.1.2024. Med bakgrunn i dette, anbefales det å jobbe videre med å etablere et FoUhovedprosjekt for mer grundige bærekraftsanalyser for sammenligning av pyrolyse og avfallsforbrenning. Relevante utvidelser og problemstillinger for et hovedprosjekt er oppsummert til å være:

  • Inkludere flere miljøpåvirkningskategorier
  • Inkludere kostnader, eventuelt som en kost-/nytteanalyse
  • Vurdere relevante forbehandlingsmetoder for restavfall før pyrolyse.
  • Vurdere mulig bruksverdi for produsert kull, som for eksempel bruk som sorbent til PFAS-rensing og bruk i metallurgisk industri.
  • Analysere eventuell utlekkingsrate for tungmetaller som oppkonsentreres i kullet.
  • Analysere pyrolyse som en prosess for fjerning av miljøgifter i avfallet.
  • Flere scenarier/alternativer for utnyttelse og bruk av pyrolyseproduktene, som f.eks syngass.
  • Ulike energiutnyttelsesgrader og transportavstander avhengig av spesifikk lokalisering av relevant avfallsforbrennings- og pyrolyseanlegg.
  • Inkludere mere nøyaktige data for anleggene, for eksempel ved å ta med eventuelt støttebrensel for forbrenningsanlegget.
    Videreføring til et hovedprosjekt vil resultere i verdifull kunnskap for å definere avfallsbransjens strategiske veivalg for nye investeringer

2024

NewTools er et prosjekt som skal utvikle verktøy for bedre kunnskap om ernæringskvaliteten, klima- og miljøpåvirkningen til maten vår. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd (prosjekt nr. 326888). De 28 prosjektpartnerne bidrar også i ulik grad gjennom egenfinansiering av egen virksomhet.

Denne rapporten er fra arbeidspakke 3 (WP3) som handler om utvikling av skårer for matens miljømessige og sosiale bærekraft. Rapporten beskriver den første delen av arbeidet mot et skåringssystem og inneholder definisjon av rammeverkets systemgrenser og de miljø- og sosiale kategoriene som foreslås inkludert i rammeverket for videre utprøving.

Forfatterne vil takke alle samarbeidspartnere i prosjektet som har bidratt ved å delta i undersøkelser og workshops og som har gitt verdifulle faglige innspill til rapporten.

2023

NORSUS har undersøkt litteraturen om PHA og vurdert mikroplastproblematikken knyttet til bruken av det som erstatning for konvensjonell plast for mulchfilm, geotekstiler, gjødsel med kontrollfrigjøring og dolly-tau. Denne rapporten oppsummerer funnene basert på litteraturen og en grov MFA utført for disse produktene.

2023

Denne rapporten er skrevet av NORSUS på oppdrag for Energigass Norge, Avfall Norge, Norges Bondelag, Biogass Oslofjord og Norsk Vann. Hensikten med arbeidet har vært å gi et bilde av mulighetsrommet for produksjon av biogass i Norge med tanke på aktuelle råstoff, teknologiutvikling og klimanytte.

Rapporten er delt inn i tre hoveddeler: teoretisk biogasspotensial fra nåværende og fremtidig råstoffbase med utgangspunkt i dagensteknologi, teoretisk biogasspotensial knyttet til mulig fremtidig teknologiutvikling og klimanytte knyttet til en høyere utnyttelse av biogasspotensialet enn i dag.

I denne rapporten er biogass definert som gasser av biogent opphav som inneholder metan. Energipotensialet fra metan betegnes dermed som biogasspotensial, uavhengig av produksjonsteknologi.
Videre er det lagt som en forutsetning at råstoff som skal brukes til biogassproduksjon er organiske avfallsog sidestrømmer. Energivekster er dermed ikke inklud

2023

Denne rapporten er utarbeidet av Norsk institutt for bærekraftsforskning (NORSUS) på vegne av Matvett.
Matvett er mat- og serveringsbransjens selskap for å forebygge og redusere matsvinn og er ansvarlig for rapporteringen i henhold til bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn på vegne av NHO Mat og Drikke, DLF, DMF, NHO Reiseliv og Virke som er deres eiere. Følgende verdikjedeledd er inkludert: Matindustri (eks. sjømatindustrien), grossist, dagligvarehandel, serveringsbransje i tillegg til kvalitativ kartlegging av holdning og adferd hos forbruker.

2023

Denne klimagassrapporteringen har blitt beregnet i henhold til GHG Protocol Corporate Value Chain (Scope 3) Accounting and Reporting Standard for driftsåret 2022 og inkluderer operasjoner som er under Borregaards kontroll. Det vil si at aktivitet i Norge, Storbritannia, USA, Østerrike og Tyskland er inkludert i beregningene.

2023

På oppdrag fra Elvia har NORSUS, Norsk institutt for bærekraftsforskning, utviklet en metodikk for og gjennomført en klimagassberegning av et regionalnett, og i tillegg utviklet et verktøy for etablering av klimagassbudsjetter for regionalnettsprosjekter. Målet med prosjektet var å etablere grunnlaget som gjør Elvia i stand til å kunne vedta beslutninger basert på klimagassutslipp fra sine utbyggingsprosjekter.
Bygging av en ny transformatorstasjon og regionalnett i Våler ble benyttet som pilotprosjekt. Gjennom datainnsamling fra Elvia, samt kunnskap og metode NORSUS har fra miljøvurdering av kraftnett, ble det utviklet en LCA-modell av Våler-prosjektet. Denne modellen inkludere hele livsløpet til kraftnettet – fra uttak av råmaterialer, produksjon av komponenter, transport, montering, drift med vedlikehold, utskiftninger, energibruk og nettap, tap av SF6, til livsløpets slutt med demontering og avfallshåndtering. På bakgrunn av dette ble de fossile klimagassutslippene for prosjektet beregnet.

2023

Årets forbrukerundersøkelse viser at vi oppgir å kaste litt mindre mat i 2023 sammenliknet med 2022 (-3 %). Vi kaster særlig mindre av den relativt dyre maten, slik at den økonomiske verdien på matsvinnet er redusert mer (-10 %).
Vi kaster fortsatt mest brød, grønnsaker, flytende meierivarer og drikkevarer, og mesteparten av det vi kaster er ubrukt eller delvis brukt mat. De som bor alene, kaster mest flytende meieri og mer ubrukt og delvis brukt mat sammenliknet med andre husholdningstyper. Barnefamiliene kaster mest pasta samt rester fra måltider.
Vi kaster mest mat som følge av at vi har glemt maten i kjøleskapet eller et annet sted, at maten hadde kort holdbarhet eller dårlig kvalitet ved innkjøp, og at vi kjøpte for mye. Årsaken til at vi kjøper for mye mat skyldes ofte at forbrukerpakningen er for stor, at vi har feilberegnet hvor mye vi trenger eller at vi har glemt hva vi har hjemme.
Mengde selvrapportert matsvinn per person henger også sammen med inntekt per person: Matsvinnet følger en U-formet kurve der de med lavest inntekt kaster noe mer enn de med middels inntekt, frem til et brytningspunkt der matsvinnet øker i takt med inntekten.
Det har lenge vært kjent at de unge kaster mest, men dette bildet kan se ut til å være i endring: De unge har nemlig redusert mengde selvrapportert matsvinn fra 2022 til 2023, mens de eldre har økt sitt. Nå er det de mellom 40 og 50 år som kaster mest.
Undersøkelsen viser også at de som regelmessig høster, jakter, dyrker og fisker maten selv oppgir å kaste mindre mat enn andre, mens de som regelmessig bruker take-away oppgir å kaste mer.


Veien videre
Holdbarhet, kvalitet, pakningsstørrelser samt tiltak eller nudging for å hjelpe forbruker med å ta ansvarlige valg i kritiske matsvinnøyeblikk og holde oversikt og orden, er områder som matbransjen og myndighetene bør jobbe videre med for å hjelpe forbrukerne til å kaste mindre mat.


Mer konkret kan dette inkludere:

  • At matbransjen utvikler og tar i bruk ny teknologi og innovasjoner for bedre kvalitet/holdbarhet på produktene sine.
  • At matbransjen, for enkelte varegrupper, jobber med mer fleksible størrelser på forbrukerpakninger (gjelder primært brød, frukt og grønnsaker og flytende meierivarer).
  • At matbransjen og andre aktører utvikler nye innovative digitale og fysiske løsninger (f.eks. innfører 2D koder inkludert holdbarhetsdato, smarte kjøleskap, oppbevaringsløsninger, apper o.l.) for bedre oversikt, planlegging og påminnelse og inspirasjon til at maten bør spises (push varsel).
  • At matbransjen og myndigheter påvirker forbrukernes atferd i kritiske øyeblikk for matsvinn (planlegging, innkjøp, lagring, tilberedning og spising) ved å nudge på pakninger og i kjøpsøyeblikket og å utvikle løsninger for å hjelpe forbruker til å kaste mindre.
  • At myndighetene finansierer forskning og innovasjoner for å bedre forstå hvordan vi kan kaste indre
    mat og øke reduksjonstakten frem mot 2030 og videre
2023

Overordnede funn
Årets forbrukerundersøkelse viser at vi oppgir å kaste litt mindre mat i 2023 sammenliknet med 2022 (-3 %). Vi kaster særlig mindre av den relativt dyre maten, slik at den økonomiske verdien på matsvinnet er redusert mer (-10 %).
Vi kaster fortsatt mest brød, grønnsaker, flytende meierivarer og drikkevarer, og mesteparten av det vi kaster er ubrukt eller delvis brukt mat. De som bor alene, kaster mest flytende meieri og mer ubrukt og delvis brukt mat sammenliknet med andre husholdningstyper. Barnefamiliene kaster mest pasta samt rester fra måltider.
Vi kaster mest mat som følge av at vi har glemt maten i kjøleskapet eller et annet sted, at maten hadde kort holdbarhet eller dårlig kvalitet ved innkjøp, og at vi kjøpte for mye. Årsaken til at vi kjøper for mye mat skyldes ofte at forbrukerpakningen er for stor, at vi har feilberegnet hvor mye vi trenger eller at vi har glemt hva vi har hjemme.
Mengde selvrapportert matsvinn per person henger også sammen med inntekt per person: Matsvinnet følger en U-formet kurve der de med lavest inntekt kaster noe mer enn de med middels inntekt, frem til brytningspunkt der matsvinnet øker i takt med inntekten.
Det har lenge vært kjent at de unge kaster mest, men dette bildet kan se ut til å være i endring: De unge har nemlig redusert mengde selvrapportert matsvinn fra 2022 til 2023, mens de eldre har økt sitt. Nå er det de mellom 40 og 50 år som kaster mest.
Undersøkelsen viser også at de som regelmessig høster, jakter, dyrker og fisker maten selv oppgir å kaste mindre mat enn andre, mens de som regelmessig bruker take-away oppgir å kaste mer.
Veien videre
Holdbarhet, kvalitet, pakningsstørrelser samt tiltak eller nudging for å hjelpe forbruker med å ta ansvarlige valg i kritiske matsvinnøyeblikk og holde oversikt og orden, er områder som matbransjen og myndighetene bør jobbe videre med for å hjelpe forbrukerne til å kaste mindre mat.

Mer konkret kan dette inkludere:

  • At matbransjen utvikler og tar i bruk ny teknologi og innovasjoner for bedre kvalitet/holdbarhet på produktene sine.
  • At matbransjen, for enkelte varegrupper, jobber med mer fleksible størrelser på forbrukerpakninger (gjelder primært brød, frukt og grønnsaker og flytende meierivarer).
  • At matbransjen og andre aktører utvikler nye innovative digitale og fysiske løsninger (f.eks. innfører 2D koder inkludert holdbarhetsdato, smarte kjøleskap, oppbevaringsløsninger, apper o.l.) for bedre oversikt, planlegging og påminnelse og inspirasjon til at maten bør spises (push varsel).
  • At matbransjen og myndigheter påvirker forbrukernes atferd i kritiske øyeblikk for matsvinn (planlegging, innkjøp, lagring, tilberedning og spising) ved å nudge på pakninger og i kjøpsøyeblikket og å utvikle løsninger for å hjelpe forbruker til å kaste mindre.
  • At myndighetene finansierer forskning og innovasjoner for å bedre forstå hvordan vi kan kaste mindre mat og øke reduksjonstakten frem mot 2030 og videre
2023

Denne rapporten er skrevet i forbindelse med prosjektet MOBIPLAST som er finansiert av Handelens Miljøfond. Vi har i dette prosjektet kartlagt de økonomiske konsekvensene av fire alternative posevalg til
innsamling av matavfall til biogass, og hvilke aktører vil sitte med kostnadene.

Følgende posealternativer er inkludert i analysen:

  • Vanlige plastposer
  • Bionedbrytbare plastposer
  • Papirposer
  • Posefri innsamling

Verdikjeden for innsamling av matavfall inkluderer husholdninger, avfallsinnsamler, sorteringsanlegg, biogassanlegg, og gårdbruker. Vi har valgt å inkludere kostnadene til to av disse aktørene: Avfallsinnsamler og biogassanlegg fordi disse aktører har kostnader som påvirkes av de fire posealternativene som vi vurderer. Kostnader som ikke påvirkes av posevalg har vi valgt å ikke inkludere i analysen.
For avfallsinnsamler er de relevante kostnadene poser og utebeholder. For biogassanlegg er de relevante kostnadene knyttet til forbehandling, håndtering av rejekt, og etterbehandling av biorest.

Biogassanlegg etterbehandler i dag bare bioresten samlet inn med vanlige plastposer for å fjerne plastrester fra bioresten så biogjødselen ikke fører til at plast ender opp i jorden. Nedbrytbare poser er sertifisert som nedbrytbare i jord, men dette har ikke blitt verifisert under norske forhold så det kan etter hvert vise seg å være nødvendig å etterbehandle bionedbrytbare poser. Da det ikke gjøres i dag har vi antatt at bare vanlige plastposer etterbehandles. Vi har likevel satt opp et alternativt kostnadsscenario hvor bionedbrytbare poser også etterbehandles.

Resultater
Posefri innsamling er det mest kostnadseffektive alternativet samlet sett med en totalkostnad på 1863 kr/tonn matavfall. Så vidt vi vet er det ingen norske kommuner som bruker posefri innsamling, men det er vanlig i flere sentraleuropeiske land. Vi antar at utebeholderen har en kortere levetid ved posefri innsamlingda den sannsynligvis vaskes hyppigere enn ved bruk av pose. Hvis denne antagelsen ikke stemmer og utebeholder har samme levetid i alle alternativer er posefri innsamling enda mer kostnadseffektivt.

Av de løsningene som er i bruk i Norge er bionedbrytbare poser det mest kostnadseffektive alternativet med en totalkostnad på 1932 kr/tonn matavfall, som er 151 kr mindre per tonn matavfall enn vanlige plastposer og 651 kr mindre per tonn matavfall enn papirposer.

For bionedbrytbare poser tilfaller 1382 kr av kostnadene avfallsinnsamler og 550 kr tilfaller biogassanlegg. For vanlige plastposer tilfaller 1283 kr avfallsinnsamler mens de koster biogassanleggene 800 kr per tonn matavfall.

Det betyr at selv om bionedbrytbare poser er det mest kostnadseffektive alternativet samlet sett så er de dyrere for avfallsinnsamler enn vanlige plastposer (en forskjell på 99 kr/tonn matavfall), mens vanlige plastposer er dyrere for biogassanleggene (en forskjell på 250 kr per tonn matavfall).

Siden avfallsinnsamler bestemmer hvilket posealternativ blir brukt i hver enkelt kommune, er det ikke sikkert at det mest kostnadseffektive alternativet samlet sett blir brukt, og denne kostnaden tilfaller en annen aktør, altså biogassanleggene.

Kostnadsforskjellen mellom bionedbrytbare poser og vanlige plastposer for biogassanleggene skyldes at vanlige plastposer må etterbehandles.

Hvis det viser seg at bioresten fra bionedbrytbare poser må etterbehandles blir totalkostnaden for bionedbrytbare poser 2182 kr per tonn matavfall, som er 99 kr mer per tonn matavfall enn for vanlige plastposer. Da blir totalkostnaden for bionedbrytbare poser altså høyere enn for vanlige plastposer. Det må understrekes at ingen norske biogassanlegg etterbehandler bionedbrytbare poser i dag.

2023

Denne rapporten er utarbeidet for Matsvinnutvalget høsten 2023, og er en sammenstilling av kartlagte virkemidler for forebygging og reduksjon av matsvinn i Europa.

De fleste landene i Europa har iverksatt flere ulike virkemidler for redusert matsvinn. Dette inkluderer alt fra målsettinger om redusert matsvinn, veikart, frivillige avtaler, veiledere for kartlegging, momsfritak på donasjon og matkastelover.

Det er lagt vekt på å beskrive de virkemidlene som skiller seg mest ut fra eksisterende virkemidler i Norge og som har relevans for Matsvinnutvalgets anbefalinger. Sammenstillingen nedenfor er avgrenset til virkemidler som eksplisitt omtales som matsvinnvirkemidler. Det fins trolig mange flere virkemidler som også bidrar til reduksjon av matsvinn, men der matsvinn ikke er nevnt, for eksempel regler om handelspraksis, trygg mat, emballering og merking av mat mm.

2023

Emballasje er ett av fokusområdene i EUs nye handlingsplan for sirkulær økonomi, en viktig del av Europas grønne giv, og har blitt utpekt som ett av områdene med størst potensial for sirkularitet. I Norge har Infinitum i over 20 år drevet et nasjonalt pantesystem for drikkevareemballasje, som fra 1999 har bestått av et engangssystem med PET-flasker og aluminiumsbokser. Flaskene og boksene returneres av forbrukerne gjennom panteautomater, og innsamlingsgraden er høy: 91,6 % for aluminiumsbokser og 93,3 % for PETflasker i 2021.

Målet med denne studien er å sammenligne miljømessig prestasjon fra Infinitums pantesystem med et alternativt ombrukssystem bestående av PET- og glassflasker. Studien er basert på LCA-metodikk (Life Cycle Assessment), og resultatene er presentert for fire miljøpåvirkningskategorier.

En diskusjonsgruppe bestående av Infinitum, NORSUS og andre organisasjoner med erfaring innen pantesystemer, ble etablert for å sikre kvalitet og representativitet til data og forutsetningene som inngår.

Funksjonell enhet er definert som: produksjon, innsamling og avfallshåndtering av drikkevare- og distribusjonsemballasje, representert ved dagens markedsmiks av drikkevareemballasje, for distribusjon av 1000 liter drikke til norske forbrukere.

Hovedkonklusjonene fra studien er at engangssystemet presterer bedre enn ombrukssystemet for de tre miljøpåvirkningskategoriene klimaendring, bruk av primære energikilder og forsuring, mens gjenbrukssystemet presterer best for kategorien sårbarhet av mineralressurser (mineral resource scarcity).
PET-flasker har best miljøprestasjon i begge systemene. Ombrukssystemet gir vesentlig høyere transportbelastninger enn engangssystemet for alle miljøpåvirkningskategoriene. Andelen ombruksflasker som blir levert tilbake bryggeriene er vesentlig for beregning av antall ganger en ombruksflaske i gjennomsnitt blir brukt, og studien har dokumentert viktigheten av å beregne dette basert på potensielle tap gjennom verdikjeden.

Det er benyttet tre forskjellige prinsipper for modellering av resirkulering for å se hvordan disse påvirker resultatene og konklusjonen: Cut-off, CFF (Circular Footprint Formula) og System expansion_net scrap.
Resultatene viser at rangeringen av systemene med hensyn til miljøprestasjon ikke påvirkes av valgt modelleringsprinsipp. Men valg av prinsipp påvirker beregnet miljøprestasjon for hvert system. For engangssystemet gir System expansion_net scrap klart best resultat for alle vurderte påvirkningskategorier, mens CFF gir lavest påvirkning for gjenbrukssystemet. Studien viser at ngangssystemet er mer følsomt for de forskjellige modelleringsprinsippene sammenlignet med gjenbrukssystemet, noe som er logisk fordi det har en større materialstrøm som påvirkes av resirkulering.

Følsomhetsanalyser er utført for klimaendringer, og de viser at engangssystemet presterer bedre enn ombrukssystemet (som det er analysert i hovedanalysen) så lenge engangssystemet har et resirkulert innhold i flaskene/boksene på over 20%. Følsomhetsanalyser viser også at ombrukssystemet må opp i en innsamlingsgrad på tilnærmet 100 % for å kunne konkurrere med engangssystemet (som det er analysert i hovedanalysen med 93 % innsamlingsgrad).

Studien er designet for å representere norske forhold med relativt lange transportavstander. Et ombrukssystem som har flere lokale bryggerier og sorteringsanlegg vil medføre kortere transportavstander, noe som vil påvirke transportbelastningene. Det er derfor viktig at denne typen studier blir designet med realistiske forutsetninger, og resultatene i denne studien er ikke nødvendigvis gjeldende for ombrukssystemer generelt. Det er lagt ned mye innsats i å fremskaffe representative data og forutsetninger, og det er gjennomført flere følsomhetsanalyser. Imidlertid er det fortsatt andre aspekter som kunne inngått i studien, som for eksempel overgang til biodrivstoff og/eller elektrifisert transport, reduksjon av vekten på flasker/bokser, samt økt andel resirkulert innhold i flaskene i ombrukssystemet. Det vil alltid være vanskelig å forutsi hvordan fremtiden vil bli, og mer detaljerte data og ytterligere følsomhetsanalyser ville følgelig kunne gi merverdi til studien



r

2023

earthresQue; Senter for Forskningsbasert Innovasjon (SFI), har som hovedmål å utvikle løsninger for en mer bærekraftig håndtering av overskuddsmasser i industrien. Målet er å øke andelen overskuddsmasser og avfall som vanligvis blir deponert, til anvendelige råvarer i nye produkter og prosjekter.
Denne studien har benyttet LCA-metodikk for å sammenligne to alternativer for avfallshåndtering av overskuddsmasser i et byggeprosjekt i Bodø. Alternativ 1 innebærer gjenvinning av rene masser, mens Alternativ 2 deponerer de samme massene. Det er viktig å sammenligne alternativer som gir de samme funksjoner til samfunnet. Det er derfor benyttet LCA med systemutvidelse, og funksjonell enhet for prosjektet er definert som transport og behandling av 1 tonn oppgravd masse, samt tilførsel av byggeråstoff med tilsvarende kvalitet som gjenvunnet materiale.
Resultatene viser at gjenvinningsalternativet har betydelig lavere klimagassutslipp sammenlignet med deponeringsalternativet. Alternativ 1 har en potensiell klimapåvirkning på 10,8 kg CO2- ekvivalenter per tonn behandlet masse, mens deponering har en potensiell klimapåvirkning på 15,8 kg CO2-ekvivalenter per tonn behandlet masse. Deponering av massene er den største bidragsyteren til klimapåvirkningen for begge alternativene. Videre utgjør transport av massene en vesentlig andel, og det kan være muligheter for reduksjon ved økt fyllingsgrad for returtransporten. Samlet sett ønsker studien å sette søkelys på betydningen av gjenvinning i byggeprosjekter for å oppnå mer bærekraftige og miljøvennlige resultater. Å ta hensyn til de ulike aspektene av avfallshåndteringen kan bidra til å identifisere de best mulige løsningene for å redusere klimapåvirkningen i prosjekter. Videre forskning og datainnsamling vil styrke validiteten til resultatene og bidra til bedre beslutningstaking i fremtidige utgravingsprosjekter.

2023

I Norge har biogass- og biorestproduksjon i hovedsak vært basert på matavfall og avløpsslam som råstoff. De siste årene har det imidlertid vært økt interesse for å benytte husdyrgjødsel og de marine råstoffene fiskeslam og fiskeensilasje. En god utnyttelse av bioresten er avgjørende for å oppnå en maksimal miljønytte av verdikjeden for biogass. Biorest inneholder nyttige næringsstoffer som nitrogen og fosfor, og kan brukes til å erstatte mineralgjødsel.

Denne rapporten ser på hva som er tilgjengelig informasjon om klimagassutslipp i livsløpet til gjødselprodukter og vurderer potensialet for bruk av biorest fra husdyrgjødsel og marine råstoffer som biogjødsel i landbruket. Dette er gjort ved å analysere muligheten for at biogjødselen kan erstatte ubehandlet husdyrgjødsel og mineralgjødsel, hvordan dette kan bidra til gjenvinning av nitrogen og fosfor tilbake til matproduksjon.

Analysene av resirkulering av nitrogen og fosfor i biorest viser at det er et stort potensial for at biorest fra husdyrgjødsel kan erstatte husdyrgjødsel og at biorest fra marine råstoff kan erstatte mineralgjødsel. Med de mengdene som produseres per i dag kan alt i prinsippet benyttes i landbruket. Dersom biogass- og biorestproduksjonen øker betraktelig er det i enkelte regioner en risiko for at det er mer fosfor i bioresten enn det landbruket kan utnytte.

Gjennomgang av klimagassutslipp i livsløpet til gjødselprodukter viser at beregningene er kompliserte og nøkkeltall er lite tilgjengelige. Dette gjør det utfordrende for gårdbrukere å gjøre en vurdering av hvordan ulike gjødselprodukter påvirker gården og produktenes miljøfotavtrykk.

2023

The main goal of this study was to examine how different CCU routes perform environmentally and regarding resource efficiency. The report is a delivery in the ‘CCUS Verdiskapingspotensialet – næringsutvikling og innovasjon’ project for the Viken region.

The literature study has focused on finding reliable and quality assured LCA (Life Cycle Assessment)-based climate change results. To obtain this, NORSUS has searched for papers published in scientific journals. Quantitative results have only been included from papers which follow the recommended methodology for LCA of CCS and CCU systems; this being connected to system boundaries, the use of system expansion to solve multifunctionality, the inclusion of reference systems, and the definition of CCU. The papers found are all desktop studies, as none describes physical facilities running today.

NORSUS finds the following conclusions for the different CCU product categories justified for climate change:

1          For chemicals and fuels:

  • Today and in the near future, CCS systems have a better performance than CCU systems. Not capturing CO2 at all can also perform better than a CCU system.
  • In a fully decarbonised future for electricity grid mix and in ‘electricity lock-in’ situations, CCU systems are preferable.
  • The reason for the diverging conclusions depending on time horizon is the large consumption of renewable electricity in the process of converting CO2 into chemicals/fuels. This electricity can, in the compared systems, be used to substitute other electricity sources.

2          For direct use of CO2:

  • Direct use of CO2 is beneficial.

3          For mineralisation:

  • CCU systems where CO2 is mineralised have a better performance than CCS systems. How much better depends largely on the climate burden of the product being substituted by mineralised CO2.

An important aspect to consider when developing strategies on a political level, is whether suboptimisation can be tolerated as a means to develop technology and markets for a fossil free future. This is relevant, for example, for the aviation sector.

2023

The goal of this project is twofold: a) to gain knowledge on the potential environmental impact of competing products to biovanillin from Borregaard, based on publicly available and documented data for the competing products, and b) to educate Borregaard’s partners and customers on the sustainability of Borregaard’s biovanillin. Hence, the study shall support comparative assertions intended to be disclosed to the public. The following competing products have been considered:

– Guaiacol vanillin manufactured from fossil raw materials in USA;

– Guaiacol vanillin manufactured from fossil raw materials in France;

– Guaiacol vanillin manufactured from fossil raw materials in China;

– Eugenol vanillin manufactured from clove/eugenol in Indonesia;

– Eugenol vanillin manufactured from clove/eugenol in China.

The comparison to the considered competing products has been performed on a kg-to-kg basis and the following have been found: 

  • The total climate change burden (GWP-total) for Borregaard’s biovanillin is, per kilogram, much lower than for the considered competing products.
  • The considered competing eugenol-vanillin products present a higher contribution to GWP-total than guaiacol-vanillin products. 
  • The contribution to GWP-total for eugenol and guaiacol is mostly linked to the energy requirements associated with the synthesis to vanillin and therefore, the choice of electricity mix plays an important role for the climate change results.
  • For the other indicators, the competing product eugenol-vanillin produced in Indonesia with eugenol extracted via hydrodistillation technique is the one that presents the worst environmental performance. Borregaard’s biovanillin presents a much lower contribution to the considered environmental indicators than the assessed competing products.
  • The energy and chemical requirements considered in this study for both eugenol and guaiacol-vanillin production pathways are based on laboratory and pilot-scale studies and therefore, have associated a significant level of uncertainty. This may affect results and the ranking between products.

The study is carried out using life cycle assessment (LCA) methodology according to the ISO-standards 14040/44 (ISO 2006, ISO 2006). The study has been reviewed by PhD Fredrik Johnsen through an external critical review.

Any interpretation of the study that makes a comparison of the environmental profile against specific products is not compatible with the critical review process of the study.

2022

This report, A perspective on the state of the biogas industry from selected member countries, contains a compilation of summaries of country reports from member countries of IEA Bioenergy Task 37 (Energy from Biogas).

Each country report summary includes information on the number of biogas plants in operation, biogas production data, how the biogas is utilised, the number of biogas upgrading plants, the number of

vehicles using biomethane as fuel, the number of biomethane filling stations, details of financial support schemes in each country and some information on national biogas projects and production facilities. The publication is a regular update and is valid for information collected in 2020-2021. Reference year for production and utilisation is 2020, unless stated otherwise.

The chapter about Norway is written by senior researcher Kari-Anne Lyng at NORSUS.

2022

Borregaard is a world leading biorefinery that produces biochemicals from Norway spruce (Picea abies). With increasing attention towards sustainable production and reduction of greenhouse gases, they experience increased interest in how emissions of greenhouse gases, and biogenic CO2 in particular, of a product are calculated and how potential greenhouse gas savings can be communicated. NORSUS has therefore been commissioned by Borregaard to summarize different standards and frameworks that are relevant for Borregaard’s reporting and communication of environmental information. Focus has been on CO2, with a special emphasis on biogenic CO2.

This report is a modified version of report OR.21.21 (Soldal and Modahl, 2021). In the current version,
confidential information from Borregaard has been removed.

2022

This study was commissioned by Plastretur (Green dot Norway) and was carried out by NORSUS. The overarching goal has been to quantify the environmental impacts of Plastretur’s system for collection and material recycling of plastic packaging waste from households in Norway, and to identify factors which have large impacts on the results.

Life cycle assessment (LCA) methodology was applied to calculate the environmental impacts of collection and treatment of plastic waste resources, as well as the avoided emissions when recycled material substitute virgin material, and when energy from waste substitute other energy carriers. The current system of sorting and recycling plastic waste was compared with an alternative with no sorting, where plastic waste goes to incineration with energy recovery together with residual waste. The assessment is made for the treatment of the amount of plastic waste sorted from Norwegian households during a year.

The plastic collection of household plastic waste in Norway consists of three systems, and each system is analysed and summarised to quantify the annual environmental impacts:

  • sorted at source versus incineration
  • sorting at ROAF sorting facility versus incineration and
  • sorting at IVAR sorting facility versus incineration

Note that the results for the three systems are not comparable since different functional units (representing different plastic compositions and quality) have been used for each system.

Specific data were collected, e.g. from Plastretur, ROAF and IVAR, to represent these systems to the extent possible. When specific data were unavailable, generic data were utilized. Four environmental impacts were assessed, including climate change, freshwater eutrophication, fossil resource scarcity and fine particulate matter formation.

The results from the study show that the Norwegian system for sorting and material recycling of plastic waste contributes to a reduction in greenhouse gas emissions of approximately 72 300 tonnes CO2 equivalents compared to the alternative with no sorting where all plastic is incinerated instead. The system for sorting in households contributes to a reduction of approximately 51 000 tonnes CO2 equivalents, and the sorting facilities of ROAF and IVAR contribute to a reduction of approximately    10 500 and 10 800 tonnes CO2 equivalents, respectively, compared to incineration. In municipalities with sorting in households, each kg sorted contributes on average to an emission reduction at 2.0 kg CO2 equivalents compared to the same amount being incinerated.

The results from this study show that sorting and recycling of household plastic waste is preferable to incineration with energy recovery in terms of climate change and fossil resource depletion. In terms of fine particulate matter formation and freshwater eutrophication, on the other hand, incineration with energy recovery gives lower impacts. For fine particulate matter formation, this is a result of higher avoided impacts from incineration compared to avoided impacts from recycling and incineration of plastics in the systems for sorting and recycling of plastics. For freshwater eutrophication, this is due to impacts from the resources needed for recycling processes, such as electricity, while incineration avoids contributions to freshwater eutrophication when substituting Norwegian district heat generation.

Critical factors affecting the results include:

  • Sorting rates for each plastic type
  • The quality of the plastic and what it substitutes
  • The market for recycled plastics

Transport and energy use have low impacts on the results.

In the future, Plastretur is advised to collect more specific data from the sorting- and recycling facilities, which to various extent had to be modelled using generic data. More information on recycling rates per plastic type, the quality and market of recycled materials and what type of material that is substituted by these recycled materials would be beneficial. Furthermore, Plastretur is advised to select sorting- and recycling facilities that produce high quality recycled material that in turn can substitute virgin plastics.

This project has not included a comparative assessment of the different sorting systems (sorting at source compared with residual waste sorting facilities). In such a study the comparison must be done based on the amount of plastic waste generated in the households. As more data is available for the different systems, it is recommended to set up analyses with the aim of a direct comparison of the different systems to better understand the implications of choosing one system over the other. In such a study, it would be interesting to address under what circumstances that one of these systems becomes preferable to the other. This could be done by, for example, assessing how well consumers need to sort the household plastic waste for the sorted at source system to be environmentally preferable over a sorting facility system where plastics are disposed with the residual waste.