Denne rapporten er utarbeidet av Norsk institutt for bærekraftsforskning (NORSUS) på vegne av Matvett.
Matvett er mat- og serveringsbransjens selskap for å forebygge og redusere matsvinn og er ansvarlig for rapporteringen i henhold til bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn på vegne av NHO Mat og Drikke, DLF, DMF, NHO Reiseliv og Virke som er deres eiere. Følgende verdikjedeledd er inkludert: Matindustri (eks. sjømatindustrien), grossist, dagligvarehandel, serveringsbransje i tillegg til kvalitativ kartlegging av holdning og adferd hos forbruker.
Denne klimagassrapporteringen har blitt beregnet i henhold til GHG Protocol Corporate Value Chain (Scope 3) Accounting and Reporting Standard for driftsåret 2022 og inkluderer operasjoner som er under Borregaards kontroll. Det vil si at aktivitet i Norge, Storbritannia, USA, Østerrike og Tyskland er inkludert i beregningene.
På oppdrag fra Elvia har NORSUS, Norsk institutt for bærekraftsforskning, utviklet en metodikk for og gjennomført en klimagassberegning av et regionalnett, og i tillegg utviklet et verktøy for etablering av klimagassbudsjetter for regionalnettsprosjekter. Målet med prosjektet var å etablere grunnlaget som gjør Elvia i stand til å kunne vedta beslutninger basert på klimagassutslipp fra sine utbyggingsprosjekter.
Bygging av en ny transformatorstasjon og regionalnett i Våler ble benyttet som pilotprosjekt. Gjennom datainnsamling fra Elvia, samt kunnskap og metode NORSUS har fra miljøvurdering av kraftnett, ble det utviklet en LCA-modell av Våler-prosjektet. Denne modellen inkludere hele livsløpet til kraftnettet – fra uttak av råmaterialer, produksjon av komponenter, transport, montering, drift med vedlikehold, utskiftninger, energibruk og nettap, tap av SF6, til livsløpets slutt med demontering og avfallshåndtering. På bakgrunn av dette ble de fossile klimagassutslippene for prosjektet beregnet.
NORSUS har undersøkt litteraturen om PHA og vurdert mikroplastproblematikken knyttet til bruken av det som erstatning for konvensjonell plast for mulchfilm, geotekstiler, gjødsel med kontrollfrigjøring og dolly-tau. Denne rapporten oppsummerer funnene basert på litteraturen og en grov MFA utført for disse produktene.
Denne rapporten er skrevet av NORSUS på oppdrag for Energigass Norge, Avfall Norge, Norges Bondelag, Biogass Oslofjord og Norsk Vann. Hensikten med arbeidet har vært å gi et bilde av mulighetsrommet for produksjon av biogass i Norge med tanke på aktuelle råstoff, teknologiutvikling og klimanytte.
Rapporten er delt inn i tre hoveddeler: teoretisk biogasspotensial fra nåværende og fremtidig råstoffbase med utgangspunkt i dagensteknologi, teoretisk biogasspotensial knyttet til mulig fremtidig teknologiutvikling og klimanytte knyttet til en høyere utnyttelse av biogasspotensialet enn i dag.
I denne rapporten er biogass definert som gasser av biogent opphav som inneholder metan. Energipotensialet fra metan betegnes dermed som biogasspotensial, uavhengig av produksjonsteknologi.
Videre er det lagt som en forutsetning at råstoff som skal brukes til biogassproduksjon er organiske avfallsog sidestrømmer. Energivekster er dermed ikke inklud
This study was commissioned by Plastretur (Green dot Norway) and was carried out by NORSUS. The overarching goal has been to quantify the environmental impacts of Plastretur’s system for collection and material recycling of plastic packaging waste from households in Norway, and to identify factors which have large impacts on the results.
Life cycle assessment (LCA) methodology was applied to calculate the environmental impacts of collection and treatment of plastic waste resources, as well as the avoided emissions when recycled material substitute virgin material, and when energy from waste substitute other energy carriers. The current system of sorting and recycling plastic waste was compared with an alternative with no sorting, where plastic waste goes to incineration with energy recovery together with residual waste. The assessment is made for the treatment of the amount of plastic waste sorted from Norwegian households during a year.
The plastic collection of household plastic waste in Norway consists of three systems, and each system is analysed and summarised to quantify the annual environmental impacts:
Note that the results for the three systems are not comparable since different functional units (representing different plastic compositions and quality) have been used for each system.
Specific data were collected, e.g. from Plastretur, ROAF and IVAR, to represent these systems to the extent possible. When specific data were unavailable, generic data were utilized. Four environmental impacts were assessed, including climate change, freshwater eutrophication, fossil resource scarcity and fine particulate matter formation.
The results from the study show that the Norwegian system for sorting and material recycling of plastic waste contributes to a reduction in greenhouse gas emissions of approximately 72 300 tonnes CO2 equivalents compared to the alternative with no sorting where all plastic is incinerated instead. The system for sorting in households contributes to a reduction of approximately 51 000 tonnes CO2 equivalents, and the sorting facilities of ROAF and IVAR contribute to a reduction of approximately 10 500 and 10 800 tonnes CO2 equivalents, respectively, compared to incineration. In municipalities with sorting in households, each kg sorted contributes on average to an emission reduction at 2.0 kg CO2 equivalents compared to the same amount being incinerated.
The results from this study show that sorting and recycling of household plastic waste is preferable to incineration with energy recovery in terms of climate change and fossil resource depletion. In terms of fine particulate matter formation and freshwater eutrophication, on the other hand, incineration with energy recovery gives lower impacts. For fine particulate matter formation, this is a result of higher avoided impacts from incineration compared to avoided impacts from recycling and incineration of plastics in the systems for sorting and recycling of plastics. For freshwater eutrophication, this is due to impacts from the resources needed for recycling processes, such as electricity, while incineration avoids contributions to freshwater eutrophication when substituting Norwegian district heat generation.
Critical factors affecting the results include:
Transport and energy use have low impacts on the results.
In the future, Plastretur is advised to collect more specific data from the sorting- and recycling facilities, which to various extent had to be modelled using generic data. More information on recycling rates per plastic type, the quality and market of recycled materials and what type of material that is substituted by these recycled materials would be beneficial. Furthermore, Plastretur is advised to select sorting- and recycling facilities that produce high quality recycled material that in turn can substitute virgin plastics.
This project has not included a comparative assessment of the different sorting systems (sorting at source compared with residual waste sorting facilities). In such a study the comparison must be done based on the amount of plastic waste generated in the households. As more data is available for the different systems, it is recommended to set up analyses with the aim of a direct comparison of the different systems to better understand the implications of choosing one system over the other. In such a study, it would be interesting to address under what circumstances that one of these systems becomes preferable to the other. This could be done by, for example, assessing how well consumers need to sort the household plastic waste for the sorted at source system to be environmentally preferable over a sorting facility system where plastics are disposed with the residual waste.
Denne rapporten er en del av prosjektet Bærekraftig Innovasjon gjennom Industriell symbiose på Øraområdet i Fredrikstad, og viser kartlegging av energi-, vann- og avfallsressurser fra bedrifter/virksomheter på området for året 2018.
Industriell symbiose går ut på at virksomheter innenfor et gitt geografisk område samarbeider om å utnytte ressurser som energi, vann og materialer på tvers av bedriftene så effektivt som mulig. Dette kan for eksempel gjøres ved at avfallsresurser fra en virksomhet utgjør et råstoff for nabobedriften.
Målet med arbeidet har vært å identifisere og kvantifisere energi-, vann- og materialressurser inn til og ut fra bedrifter i Øra-området for å få et bilde på intern sirkularitet på Øra og hvordan Øra bidrar til sirkularitet utenfor området. Dette danner grunnlag til å få oversikt over relevante strømmer som er aktuelle for videreutvikling innenfor industriell symbiose på Øra, samt hvordan Øra-området i seg selv bidrar til sirkularitet i samfunnet.
Rapporten presenterer energi-, vann- og avfallsstrømmer inn og ut av Øra-området i 2018, som grunnlag for å vurdere potensialet for økt ressursutveksling mellom bedrifter. Bedriftene på Øra ble kategorisert i to hovedtyper ut fra om virksomheten hovedsakelig omfatter behandling og gjenvinning av avfallsressurser (gjenvinningsbedrifter) eller om de tilhører mer typisk prosessindustri eller vareproduserende industri (produksjonsbedrifter). Det ble utviklet et spørreskjema til bedriftene i Excel, med formål om å kartlegge inngående og utgående ressursstrømmer, samt ressursutvekslingen mellom bedriftene. Spørreskjemaet ble sendt til bedriftene i juli 2020, og deretter revidert flere ganger parallelt med datainnsamlingen.
Totalt energibruk på Øra-området i 2018 var ca 700 GWh, fordelt på energikildene/-bærerne naturgass (ca 260 GWh), damp fra avfallsforbrenning (220 GWh), elektrisitet (185 GWh) og olje (30 GWh). produksjonsbedriftene står for det klart største energibehovet, sammenlignet med gjenvinningsbedriftene, og dampproduksjonen fra avfallsressursene bidrar med en vesentlig andel (220 GWh) av energibehovet til disse. Energiressursene ut fra Øra består i stor grad av spillvarme fra vannstrømmer, som utgjør ca 224 GWh tapt energi. I tillegg leveres energiressurser ut fra Øra i form fjernvarme/fjernkjøling (72 GWh), elektrisitet (8 GWh) og biogass til transport (18 GWh).
De største avfallsressursene inn til gjenvinningsbedriftene utgjøres av metaller (280 000 tonn) og kasserte kjøretøy (71 000 tonn). Dette, sammen med andre avfallsressurser som batterier og glass bidrar til at de samme bedriftene sender ut ca 295 000 tonn resirkulert materiale som går inn i sirkulære verdikjeder utenfor Øra. Det går også en intern sirkulær ressursstrøm på ca 5000 tonn metaller fra gjenvinningsbedriftene til produksjonsbedriftene. Avfallsstrømmene metall, kasserte kjøretøy, restavfall og batterier leveres til gjenvinning på Øra og utgjør henholdsvis 34%, 32%, 6% og 82% av totale mengden av tilsvarende avfallstyper generert i Norge. Dette viser at Øra utgjør et nasjonalt sirkulært senter for denne type avfall.
Totalt vannforbruk på Øra var ca 2,7 mill m3 med drikkevannskvalitet (levert fra FREVAR), og ca 13 mill m3 såkalt Glomma-vann. Vannstrømmene går hovedsakelig til produksjonsbedrifter som Kronos Titan, Adesso, Unger og Reichhold, for deretter å slippes ut igjen i Glomma eller som avløpsvann til FREVAR. Vannressursene utgjør per i dag et vesentlig mer lineært system enn tilsvarende systemer for energi og avfallsressurser.
Metall og kartong er vanlige emballasjematerialer for matprodukter i Norge, og brukes blant annet til å emballere hermetiserte hakkede tomater. Flere distributører har de siste årene gått over fra å bruke metall[1]til kartongemballasje, men kunnskapsgrunnlaget om miljøpåvirkningen og sirkulariteten til en slik endring har så langt vært begrenset, spesielt under norske forhold. Flere aspekter kan ha stor innvirkning på miljøpåvirkningen til emballasjeløsningene, slik som metodiske valg knyttet til modellering av gjenvinning, type data som benyttes og definisjon av systemgrenser. Nasjonale forutsetninger slik som andel gjenvunnet materiale i produktet, innsamlingsgrader og avfallshåndteringsmåter påvirker også miljøbelastningen betydelig.
Denne studien ble gjennomført på oppdrag for Norsk Metallgjenvinning. Målet med prosjektet har vært å øke kunnskapen om de miljømessige styrkene og svakhetene til metallemballasje sammenliknet med kartongemballasje i et livsløpsperspektiv under norske forhold. Dette ble gjort ved å samle inn spesifikke data for innsamling og gjenvinning av emballasjeløsningene, og ved å benytte ulike metoder for modellering av gjenvinning i LCA, i tillegg til å vurdere sirkulariteten til produktene.
Livsløpsanalyser (LCA), som er en standardisert metode for å kvantifisere miljøpåvirkningene til et produkt eller en tjeneste gjennom hele livsløpet, ble brukt for å vurdere miljøpåvirkningen. Material Circularity Indicator (MCI), introdusert av EllenMcArthur Foundation, ble brukt for å vurdere sirkularitet på produktnivå. Tre ulike metoder for modellering av gjenvinning ble testet: cut off-metoden, end-of-life net scrap-metoden og den nyutviklede Circular Footprint Formula (CFF) som er en del av Product Environmental Footprint (PEF)- metoden. I tillegg ble det definert to forbedringsscenarier for metallemballasjen: økt andel gjenvunnet materiale og endring av produksjonssted.
Resultatene viser at kartongemballasje generelt har lavere miljøpåvirkning enn metallemballasje i et livsløpsperspektiv. Dette gjelder for alle miljøpåvirkningskategoriene som er inkludert i studien, med unntak av arealbruk og marin eutrofiering. Ved bruk av material circularity Indicator viser resultatene at metallemballasjen har bedre produktsirkularitet enn kartongemballasjen. En høy verdi for sirkularitet er positivt, siden det indikerer et mer sirkulært system i henhold til MCI, der produkter kan ha en verdi mellom 0 og 1, der 1 indikerer et fullstendig sirkulært produkt. Metallemballasjens høye sirkularitetstall skyldes blant annet et høyere resirkulert innhold enn kartongemballasjen.
Resultatene er avhengig av forutsetningene som inngår i studien, og det er verdt å merke seg at generiske data ble brukt for å modellere produksjonen av emballasjeløsningene på grunn av mangel på tilgang til spesifikke data. For å redusere miljøbelastningen til metallemballasje anbefales det å øke andelen gjenvunnet materiale. Siden metallproduksjon er relativ energiintensivt, har type energibærer i produksjonsfasen stor innvirkning på metallemballasjens klimapåvirkning. Bruk av fornybare energibærere kan derfor bidra til å redusere klimapåvirkning betydelig. Transporten fra butikk til forbruker og avfallshåndtering av distribusjonsemballasjen har også en betydelig klimapåvirkning. Denne studien viser motstridende resultater når man ser på sirkularitet og miljøpåvirkninger av matemballasje. Metallemballasjen har bedre sirkularitet på produktnivå, mens kartongemballasjen har generelt sett lavere miljøpåvirkninger. Dette viser kompleksiteten i denne typen analyser og viktigheten av å inkludere både sirkularitet og miljøpåvirkninger i studier av denne typen.
Det treårige forskningsprosjektet Innovativ avfallslogistikk har hatt som målsetting å generere kunnskap som skal bidra til mer kostnadseffektive og miljøvennlige løsninger for innsamling av avfall fra norske kommuner. Denne rapporten gir en oppsummering av kunnskapen som er generert i prosjektet.
Prosjektet har dokumentert at norske kommuner organiserer innsamling av avfall på svært ulike måter. Dette gjelder både hvilke målsettinger som ligger til grunn for avfallshåndteringen, organisasjonsform, hvorvidt de samarbeider med andre kommuner eller ikke, om de kjøper inn tjenestene eller gjør det i egen regi og hva slags innsamlingssystemer de har valgt (poser, beholdere, biler og drivstoff, nedgravde løsninger og avfallssug og sorteringsanlegg).
For å bidra til kunnskapsbaserte beslutninger har arbeidet i prosjektet bestått av tre hovedtemaer: beregninger av kostnader og miljøpåvirkning fra avfallslogistikk, analyser av innkjøp av tjenester knyttet til avfallslogistikk og analyse av avfallslogistikkens transformative potensial. Resultater fra hver av delene oppsummeres i denne rapporten, og korte sammendrag gis nedenfor.
Beregninger av kostnader og miljøpåvirkning fra avfallslogistikk
Målsettingene knyttet til sirkulærøkonomi og økt og separat utsortering av en rekke avfallstyper har skapt et behov for å kunne simulere hvordan ulike løsninger påvirker kostnader og klimagassutslipp for en gitt kommune eller avfallsselskap. Prosjektet har dermed utviklet en modell som kan beregne kostnader og klimagassutslipp knyttet til avfallsinnsamling fra husholdninger.
I denne rapporten vises ulike eksempler på bruk av verktøyet som demonstrerer hva slags typer analyser som kan gjennomføres med verktøyet og som representerer aktuelle problemstillinger for norske kommuner og avfallsselskaper:
Analysene viser at verktøyet er egnet for å finne ut hva som er de største kostnadsdriverne og hvor i verdikjeden de største klimagassutslippene oppstår, og hvilke innsatsfaktorer som har størst påvirkning. Resultatene fra casestudiene som er gjennomført viser at optimalisering av systemet med tanke på kostnader i mange tilfeller også vil gi reduserte klimagassutslipp. Andre ganger må det gjøres avveininger mellom økonomiske kostnader og klimatiltak, slik som for eksempel bruk av elektriske renovasjonsbiler, og mellom økonomiske kostnader og service ovenfor innbyggerne, som for eksempel distanse til beholder og avveininger mellom hente- og bringeordning. For å vurdere netto effekt av økt servicegrad, bør det også sees på hvordan sorteringsgraden faktisk påvirker innsamlingsgraden av de respektive avfallstyper, vurdert i et helhetlig perspektiv. I så fall bør økte klimagassutslipp fra innsamling av avfall med økt servicegrad vurderes opp mot potensielle reduserte klimagassutslipp som følge av at mer avfall sorteres ut til riktig behandling.
Innkjøpsanalyser
Innkjøpsanalysene som er gjennomført i prosjektet består av tre hoveddeler: dialog i anskaffelsesprosessen, analyser av gjennomføringen av anskaffelsesprosessen og anskaffelsesperioden og analyser av gjennomførte anskaffelser.
Anskaffelser og innovasjon: Den onde sirkelen
Forskningslitteraturen viser at økt grad av dialog har potensiale til å drive frem innovasjon gjennom felles verdiskaping, bedre samarbeid, økt transparens og økt effektivitet. Prosjektet har sett nærmere på hvorfor dialog er vanskelig i offentlige anskaffelser, og hvordan dette påvirker innovative anskaffelser. Intervjuer med relevante aktører avdekket et mønster der mange fortsetter å gjøre det man alltid har gjort, fordi man i begrenset grad gir og får innspill om noe nytt. Prosessen legger opp til liten grad av feedback, kommunikasjon og oppfølging i anskaffelsen, som igjen forhindrer at man bygger kompetanse. Gitt at målet er innovasjon og kompetanseutvikling, blir dette en ond sirkel. En viktig forklaring ligger i frykten for å gjøre feil med tanke på regelverket om offentlig anskaffelse.
Anskaffelsesprosessen: Den ufullstendige sirkelen
Prosjektet har sett på hvordan kommunene bruker anskaffelsesprosessen til å velge og følge opp leverandører, og lære av leverandørsamarbeid. Gjennom intervjuer ble det observert at det brukes betydelige ressurser på å utarbeide kravspesifikasjonen, og noe mindre på selve konkurransegjennomføringen, mens det brukes minst ressurser på kontraktsoppfølging. Dette kan betegnes som en lineær prosess som kan medføre at det i liten grad legges til rette for læring og forbedring. Det foreslås at det implementeres en prosess basert på Plan, Do, Check, Act, eller planlegge, utføre, kontrollere og korrigere for å fremme en lærende organisasjon. Sirkelen med de ulike oppfølgingsaktivitetene kan tilrettelegge for mer kontinuerlige forbedringer og kompetansebygging.
Styring og organisering: Den manglende sirkelen
En analyse av gjennomførte anskaffelser innenfor avfallslogistikk viser at måten kommunene har anskaffet innsamlingstjenestene for husholdningsavfall i stor grad har vært den samme i 30 år. Anskaffelsene er i hovedsak gjennomført etter åpen anbudskonkurranse og pris er vektet høyest blant tildelingskriteriene i kravspesifikasjonene, med noen få unntak. Dette fremmer en markedsøkonomi basert på konkurranse fremfor samarbeid, og viser liten grad av «innovative anskaffelser», noe som kan være en barriere for forbedringer og innovasjon.
Avfallslogistikkens transformative potensial
Avfallsbransjen står i likhet med resten av samfunnet overfor to megatrender som er forventet å skape radikal transformasjon: digitalisering og grønn omstilling. Forskningslitteraturen peker på noen sentrale dimensjoner og egenskaper for å oppnå transformasjoner: ‘retning’, ‘koordinering’, ‘etterspørsel’ og ‘refleksivitet’.
Når det kommer til retning og koordinering observeres et «fragmentert landskap», det vil si at kommuner har organisert avfallsinnsamlingen på svært ulike måter. Den norske kommunestrukturen med mange små kommuner og tradisjon for siloorganisering i kommunesektoren representerer dessuten et sårbart utgangspunkt for transformative endringer. Aktører med innovative ambisjoner opplever likevel at det er rom for endringer. Det er eksempler på aktører som får til mye, men manglende koordinering og mekanismer for oppskalering på tvers av kommuner synes å utgjøre sentrale barrierer for transformativ endring. Resultater fra prosjektet viser at det det ligger et potensiale i økt koordinering både internt i og mellom renovasjonsselskapene, samt eksternt i samspillet mellom offentlig og privat sektor
Når det gjelder etterspørsel og refleksivitet har prosjektet pekt på hvordan eierskap av, og investeringer i, fysisk infrastruktur kan føre til innlåsing i eksisterende forretningsmodeller og dermed hindre videre utvikling. Dette gjelder også økende grad av kildesortering, som krever en omfattende logistikkstruktur. Beregningene utført ved hjelp av verktøyet har vist at tilsynelatende små beslutninger kan ha stor påvirkning, og valg av biler og beholdere, både i egen regi og langvarige kontrakter, skaper langsiktige bindinger og strukturer som er krevende å endre. Det er derfor viktig å redusere risiko for overetablering av anlegg og utstyr. Dette kan gjøres ved hjelp av økt samarbeid, dialog og refleksivitet i form av mulighet til å justere kursen underveis, både med tanke på nye løsninger og eventuelt endringer i kontraktsperioden.
Konklusjon og videre arbeid
Prosjektet har utviklet modeller som kan bidra til økt kunnskap om avfallsinnsamling og hvordan denne kan forbedres, både når det gjelder kostnader og klimagassutslipp, og knyttet til hvordan gjennomføre og følge opp innkjøp av tjenester knyttet til avfallsinnsamling. Videre peker prosjektet på noen utfordringer knyttet til et «fragmentert landskap», det vil si den store variasjonen i hvordan kommunene organiserer og gjennomfører avfallsinnsamlingen, og som kan oppleves som en begrensning mot både felles og egen kompetanseutvikling og innovasjon. Disse barrierene kan reduseres ved å være bevisst på utfordringene og å sørge for samarbeid mellom kommuner og internt i kommunale etater, mellom kommuner og på tvers av privat og offentlig sektor. Disse innsiktene fra prosjektet vil kunne bidra til bedre beslutninger dersom de implementeres av kommuner og avfallsselskaper.
I et fremtidig arbeid er det ønskelig å koble sammen estimering av kostnader og klimagassutslipp med kunnskap om innkjøpsprosessen. Bruken av et slikt verktøy kan bidra til økt bevissthet og transparens om kostnader i innkjøpssitasjonen, og dermed redusere økonomisk risiko og oppnå en fornuftig kostnadsfordeling. Dette kan potensielt åpne opp muligheten for å øke fokus på miljø og kvalitet som innkjøpskriterier.
Videre er det viktig å understreke at innsamling av avfall ikke kan sees isolert fra hele avfallssystemet, og at økt utsortering og investering i gjenvinningsanlegg ikke bør være en barriere for å jobbe med avfallsminimering, økt gjenbruk og redusert forbruk. I det videre arbeidet vil det derfor være interessant å undersøke nærmere hvordan innsamlingssystemene kan bidra til økt utsortering, økt gjenbruk og redusert forbruk. I tillegg vil det være aktuelt å gjennomføre analyser som ser på sammenhenger mellom avfallssystemet og forbruksmønstre. Kommunene og avfallsselskapene kan med slik kunnskap i større grad bidra med en mer helhetlig tilnærming i overgang til en mer sirkulær økonomi.
Carbon capture and storage (CCS) is a way of reducing greenhouse gas emissions by capturing and subsequently storing carbon dioxide (CO2). CCU (carbon capture and utilization), on the other hand, represents a way of recycling the carbon in the captured CO2 by converting it to fuels or other products. The acronym CCUS describes systems including both utilization and storage of captured CO2.
This report gives an overview of the three potential CO2 emissions sources to be captured: direct air capture, geothermal power generation and industrial point sources with regard to their potential of being considered fossil or non-fossil CO2. Furthermore, the main pathways for utilising captured CO2 are presented.
CCU systems connect two (or more) product systems; the first being the source of the CO2 and the second being the CO2-based production system which uses CO2 as feedstock. Hence, CCU systems represent multifunctional systems due to the double role of CO2, representing both emission and feedstock. The report presents Life Cycle Assessment (LCA) methodology in general with a deeper focus on how to solve multifunctionality. The recommendation is to apply system expansion without substitution and compare the CCU system with a reference system. It is crucial to establish relevant system boundaries for the compared systems to ensure that all systems provide the same functions to society.
A practical LCA guideline for CCU value chains is finally presented in Appendix 1.
This literature review analyses the use of multi-criteria assessment (MCA) in food-based systems in order to assess sustainability. MCA is an umbrella term for methods and tools that can be used when different
indicators/criteria need to be incorporated in an analysis. Scoring and weighting can be used in MCAs to compare indicators with different units of measurement (Dean, 2022).
12 articles are reviewed, and they show different approaches to the MCA methodology. The studies use MCA to meet political goals/regulations, increasing resilience of farming systems, and/or for methodological development. The indicators assessed and the use of weighting differ between the studies. Furthermore, the methodological choices of an MCA and the use of software tools is assessed.
To conclude, there are several different ways of applying MCA in a study, and the methodology shows great flexibility in order to be fitted to the subject of study and the involved stakeholders. The weakness of MCA is that the methodology can be viewed as arbitrary, especially when applying weighting. Therefore, it is important to be transparent with regards to the methodolog
This report, A perspective on the state of the biogas industry from selected member countries, contains a compilation of summaries of country reports from member countries of IEA Bioenergy Task 37 (Energy from Biogas).
Each country report summary includes information on the number of biogas plants in operation, biogas production data, how the biogas is utilised, the number of biogas upgrading plants, the number of
vehicles using biomethane as fuel, the number of biomethane filling stations, details of financial support schemes in each country and some information on national biogas projects and production facilities. The publication is a regular update and is valid for information collected in 2020-2021. Reference year for production and utilisation is 2020, unless stated otherwise.
The chapter about Norway is written by senior researcher Kari-Anne Lyng at NORSUS.
Borregaard is a world leading biorefinery that produces biochemicals from Norway spruce (Picea abies). With increasing attention towards sustainable production and reduction of greenhouse gases, they experience increased interest in how emissions of greenhouse gases, and biogenic CO2 in particular, of a product are calculated and how potential greenhouse gas savings can be communicated. NORSUS has therefore been commissioned by Borregaard to summarize different standards and frameworks that are relevant for Borregaard’s reporting and communication of environmental information. Focus has been on CO2, with a special emphasis on biogenic CO2.
This report is a modified version of report OR.21.21 (Soldal and Modahl, 2021). In the current version,
confidential information from Borregaard has been removed.
Biodiversity together with global warming and impacts caused by emissions of nitrogen compoundswas back in 2009 identified as the most important areas of concern for the sustainable future of humankind (Rockström et al., 2009). Now, the decline of biodiversity in the world is high on the political agenda as our livelihoods and well-being all depend on healthy ecosystems and recent studies report that global biodiversity is declining at rates unprecedented in human history (Dasgupta, 2021; IPBES, 2019). Thus, when assessing environmental impact of products and systems, including biodiversity impacts are of high importance.
Research to develop a suitable method to include biodiversity in life cycle assessment (LCA) has been and is on-going. However, the current Product Environmental Footprint (PEF) methods do not include an impact category named «biodiversity”. However an assessment of the relevance of biodiversity when developing a PEFCR shall be made and if biodiversity is relevant, then a description shall be included of how this biodiversity impact shall be assessed (European Comission, 2018). Suggestions are to use a certification scheme as proxy or to state how much of the materials in the study that comes from ecosystems where biodiversity is maintained and/or are increased, and to set a level of how much the biodiversity can be affected, e.g. 15% loss of species richness due to disturbance. It would be beneficial for the comparability of PEF studies if one method were used for biodiversity instead of having the option to choose method. There are working groups set up by the European commission that is currently reviewing biodiversity methods with the aim to recommend an approach to be included in the PEF guidelines.
The report is prepared by the NordPEF group and briefly reviews the ongoing work on biodiversity methods for inclusion in LCA and include case studies from the Nordic countries using some of these methods. The benefits and drawbacks with the methods and suggest improvements from a Nordic perspective is also included, however not on detailed methodological level. The NordPEF group works on issues regarding the implementation of Product Environmental Footprint (PEF) in agricultural sector in the Nordics. The group consist of Anna Woodhouse, RISE (Sweden); Sanna Hietala, LUKE (Finland); Troels Kristensen, Aarhus University (Denmark) and Hanne Møller, NORSUS
(Norway). The work is funded by the Nordic Council of Ministries and national ministries (MMM/FI) and environmental protection agencies (EPA/SWE) via the Nordic Environmental Footprint (NEF) group. This report is not exhaustive within this topic and descriptions are based on experiences that the participants of the group have as LCA practitioners.
There is an increasing interest in reusable bottles as an alternative to single-use packaging from the perspective of assumed reduced littering, waste generation and environmental impacts. In the assessment of a possible shift from single use to reusable bottles, it is important to apply a systems perspective to avoid potential trade-offs between various impacts. Life cycle assessment (LCA) is commonly applied to assess the life cycle impacts of products, typically including the processes of raw material extraction, production, use phase as well as waste management of the products assessed. The goal of this study is to review LCAs of reuse systems for bottles as well as the current European practice in such reuse systems. A recent review of LCAs of reuse systems was applied as the point of departure and complemented by recently published LCA studies. The focus of the review was on methodological aspects and on empirical data for trip rates, i.e., the number of times that the bottle is used during its lifetime. In total, nine LCAs of reuse systems and four European reuse system actors were included in the review as well as some additional highly relevant reports on trip rates.
Several aspects were highlighted as important in the reviewed LCAs of reuse systems. These include the size and composition of beverage packaging, trip rate, transportation distance between retailers and manufacturers, as well as the modelling of end of life of packaging materials, including collection rates. It is important that all these aspects are considered, that the data applied for the compared systems are selected, and that the interpretation of the study results are made, in line with the study goal, which can be to e.g. to compare current or potential future reuse and recycling systems. For example, the collection rate of the packaging in the systems assessed, in turn affected by the type of collection system in place, is one important and sensitive parameter both for single-use and reusable beverage packaging. The reason for this is that the collection rate affects the recycling rate, trip rate and littering rate in the respective single-use and reuse systems. However, detailed discussions on various collection systems, their varying collection rates, or potentials for improving these systems are rarely provided in the reviewed studies. When different collection systems are applied for the compared reuse and single-use bottle systems (e.g. a deposit for reusable bottlesand a voluntary system for single-use bottles), different collection rates will typically occur. A direct comparison of the environmental impact for such systems might therefore be misleading unless the difference in collection rates between the systems are described and in line with the study goal. If the goal of a study is to compare potential future bottle systems, the collection systems applied should be carefully selected to ensure a comparison focusing on differences between the bottle systems (e.g. single-use bottles which are collected for material recycling and converted to raw material for new bottles, or reusable bottles which are collected for refilling), rather than on differences reflecting the underlying collection systems. This is especially important when there are no clear arguments for why the selected collection systems should be different for the bottle systems assessed. However, if the goal is to compare the impact of existing bottle systems, the collection systems applied for the respective bottle systems should be used. Nevertheless, important aspects, such as the collection systems applied for the compared systems, their related collection rates as well as their impact on the results should be acknowledged.
Other important aspects such as social and economic ones were also identified in the reviewed studies. Littering, which commonly is highlighted as an issue related to single-use plastic products, were only assessed in one of the reviewed studies. This literature review is non-exhaustive but provides an overview of recently published LCAs of reuse systems for bottles. The results from this study can provide recommendations to LCA practitioners in conducting future LCAs of reuse systems for bottles to be compared to single-used bottles, as well as to beverage packaging actors, such as reuse system actors.
Det finnes flere tidligere studier på engangsplastposter og deres alternativer ved dagligvarehandel. Behovet for en studie av norske forhold oppstod ettersom handleposene som brukes i Norge anses av industrien som av høy kvalitet og de har flere mulige bruksområder (de brukes som avfallsposer av norske forbrukere). Det at de alternative løsningene med flere bruksområder har kommet dårlig ut i andre skandinaviske studier motiverte NORSUS til å ville gjennomføre en slik studie for norske forhold. De involverte aktørene hadde ulike meninger om hvordan utfallet ville bli, men de satt med samme interesse for å gjennomføre en robust studie. Denne studien vil bli offentliggjort og brukt til å informere norske forbrukere, og derfor har et kritisk gjennomgangspanel vært involvert i hele studien.
Denne rapporten er en del av prosjektet Mulighetsstudie CCS-klynga på Øra og regionalt, støttet av CLIMIT.
Utslipp av klimagasser fra menneskelig aktivitet er en av de viktigste miljøutfordringene i dette århundret. Den største kilden til klimagassutslipp er karbondioksid, en klimagass som har økt dramatisk de siste tiår, hovedsaklig som følge av bruk av fossil energi til energi og transport. CCS (carbon capture and storage/karbonfangst og lagring) er en måte å redusere klimagassutslipp på ved å fange og permanent lagre karbondioksid (CO2). CCU (carbon capture and utilization/karbonfangst og bruk) er en måte å resirkulere karbonet i fanget CO2 på ved å konvertere det til brensel eller andre produkter. Forkortelsen CCUS beskriver systemer som inkluderer både bruk og lagring av fanget CO2.
Denne studien har analysert verdikjeder med både CCS (carbon capture and storage) og CCU (carbon capture and utilization), og sammenlignet dem med deres respektive referansescenarier. Studien har benyttet metodikk for livsløpsvurderinger (LCA) i henhold til ISO-standardene 14044/48 og spesifikke retningslinjer for LCA av CCU-verdikjeder. Analysene er gjennomført for to industrielle aktører; anlegget for papirproduksjon ved Norske Skog Saugbrugs og energigjenvinningsanlegget Sarpsborg Avfallsenergi (SAE).
Waste 2 Power (W2P) – høyverdig energigjenvinning av plastavfall» (High quality energy recovery from plastic waste) is a pre-project (forprosjekt) in the regional development program FORREGION funded by the Research Council of Norway and administrated by Viken county council. The project begun with a collaboration between Vaia Miljø AS and NORSUS.
The project aims to understand the potential for commercializing a Waste to Energy prototype or Waste2Power (W2P) acquired by Vaia Miljø from Italy for energy recovery of waste and establish cooperation with relevant R&D actors. The project includes four main tasks covering the techno-economic analysis of the W2P technology (task 1), the development of an industrial plan based on the availability of plastic waste (task 2), a simplified environmental analysis by Life Cycle Assessment methodology (task 3), and the development of a plan for further research activities (task 4)”
Produksjon av biogass fra husdyrgjødsel er et godt eksempel på et bærekraftig bioenergisystem: Det gir en sirkulær økonomi i form av lokal produksjon av organisk biogjødsel, samtidig som biogass kan brukes til å produsere varme, elektrisitet eller drivstoff. I tillegg bidrar det til å redusere lukt og metanutslipp fra lagring av husdyrgjødsel, og kan minimere avrenning som kan forårsake vannforurensning. Så hva skyldes det at husdyrgjødselressurser i liten grad brukes til biogassproduksjon? Egenskapene til gjødsel avhenger blant annet av husdyrtypen og gårdsdriften, noe som gir stor variasjon i egenskapene til tilgjengelige gjødselressurser og kostnadene knyttet til å produsere biogass produsert fra husdyrgjødsel. For å illustrere dette har IEA Bioenergy publisert denne rapporten som undersøker potensialet for utnyttelse av husdyrgjødsel i biogassanlegg i syv land: Tyskland, Australia, Østerrike, Norge, Canada, Irland og Storbritannia. Disse landene har store variasjoner i type og omfang av biogassindustri, landbrukspraksis og klimatiske forhold. Håpet er at dette spekteret kan bidra til økt kunnskap om biogassproduksjon fra husdyrgjødsel som kan være relevant for mange land globalt.
Matsvinnet fra matbransjen, offentlig sektor og husholdningene utgjorde 400 000 tonn i 2020.
Dette kan omregnes til:
Og tilsvarer:
Fordelingen av totalt matsvinn (tonn) i 2020 for de ulike verdikjedeleddene er vist i figuren under. Figuren viser også endringen i prosent fra 2015 til 2020 (målt i kg/innbygger).
Matsvinnet er redusert for samtlige av verdikjedeleddene, og totalt er matsvinnet:
Dette tilsvarer:
Matsvinnet er mest redusert for relativt klimaintensive og dyre matvarer (kjøtt, ferdigmat og meierivarer), og minst for relativt billige og lite klimaintensive matvarer (brød, bakervarer, frukt og grønnsaker).
NORSUS AS | Postadresse: Stadion 4, 1671 Kråkerøy | E-post: post@norsus.no | Org nr 989 861 751
