Publikasjoner

2021

Østre Toten kommune ønsket å gjennomføre et prosjekt for å sette fokus på matsvinn og klimavennlig mat i omsorgssektoren. Da prosjektet startet i november 2019 hadde kommunen på det nærmeste ferdigstilt et nytt sykehjem som skulle erstatte to av de eksisterende institusjonene. Det nye sykehjemmet, Labo helse og omsorgssenter, fikk medarbeidere fra fire tidligere kjøkken og tre ulike institusjoner. En annen institusjon, Fjellvoll, ble omgjort til omsorgsboliger med bemanning.


Østre Toten kommune ønsket å implementere felles metoder og rutiner, kompetanseheving og etablering av en felles kultur ved det nye kjøkkenet. Hovedmålet for prosjektet var å redusere klimagassutslipp gjennom å redusere matsvinnet med 20% i løpet av prosjektperioden og innføre mer klimavennlige menyer. Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratets klimasatsmidler og Østre Toten kommune.


Prosjektet ble delt inn i 4 faser:
• Situasjonsanalyse med gjennomføring av måling av matsvinn, gjennomføring av intervjuer med relevante ansatte for å kartlegge muligheter og utfordringer for å redusere matsvinn og innføre mer klimavennlige menyer, og sammenstilling av resultatene
• Planlegging og prioritering av tiltak hvor det ble gjennomført en workshop med de ansatte på avdelingene for å identifisere og prioritere tiltak
• Gjennomføring med innføring av nye rutiner for å redusere matsvinn, kompetanseheving innenfor klimavennlig mat for ansatte på kjøkkenet og utarbeidelse av målgruppetilpasset informasjonsmateriell
• Evaluering hvor det i forkant ble gjennomført en ny periode med måling av matsvinn, og gjennomføring av workshoper for ansatte på kjøkkenet og på avdelingene, lederne og en felles workshop for alle hvor målet var å prioritere tiltakene som skulle videreføres.


Å redusere matsvinnet i omsorgssektoren der det serveres mat vil, i tillegg til reduserte klimagassutslipp, bidra til reduserte innkjøpskostnader, bearbeidingskostnader og lønnskostnader. I tillegg kan svinnreduserende tiltak bidra til bedre holdninger hos ansatte slik at den enkelte får større bevissthet om matsvinn og endrer atferd privat. Svinnreduserende tiltak kan også bidra til bedre utnyttelse av råvarer og utvikling av nye retter med bruk av restemat.

2021

Som del av forskertiden sin har Ellen-Marie Forsberg nå ferdigstilt artikkelen Involving older adults in technology research and development discussions through dialogue cafés sammen med kolleger fra hennes tidligere jobb på OsloMet. Artikkelen viser nytten av å involvere eldre i diskusjoner om bruk av smarthus-teknologi og kunstig intelligens for løsninger som kan hjelpe eldre å bo hjemme lenger.

2021

Denne rapporten beskriver resultatene av en miljøvurdering av ølservering med bruk av ulike typer ølglass på festivaler. Prosjektet er gjennomført av NORSUS på oppdrag fra Øyafestivalen. Prosjektet er finansiert av Handelens Miljøfond.

Hovedmålet med prosjektet har vært å bidra til økt kunnskap om miljøpåvirkningen til ulike løsninger for drikkeservering, og dermed bidra til redusert potensiell klimapåvirkning og redusert plastforsøpling ved festivaler og arrangementer.
De fire alternativene som har blitt analysert er:
1a Gjenvinnbare engangsglass av polypropylen (PP)
1b Gjenvinnbare engangsglass av polyethylentereftalat (PET)
2 Komposterbare engangsglass av polylaktat (PLA)
3 Gjenbruksglass av PP

De to miljøpåvirkningskategoriene som er vurdert er potensiell klimapåvirkning og risiko for forsøpling. Risiko for forsøpling er vurdert ved hjelp av massebalanse og en kvalitativ vurdering, mens potensiell klimapåvirkning er vurdert ved hjelp av livsløpsanalyser (life cycle assessment – LCA). Den funksjonelle enheten i analysen er definert som servering av 1000 halvlitere med øl. I livsløpsanalysene er det benyttet to ulike metoder for modellering av gjenvinning: cut-off og systemutvidelse. Begge metodene er definert som gyldige måter å modellere gjenvinning på, og har ulik fremgangsmåte for å fordele byrder og gevinster knyttet til resirkulering mellom første og andre produktsystem. Ved bruk av cut-off favoriseres bruk av resirkulert materiale i produktet som analyseres, mens bruk av systemutvidelse favoriserer gjenvinning av produktet etter bruk. Det finnes også andre modelleringsmåter for gjenvinning, slik som Europakommisjonens Circular Footprint Formula (CFF) i Product Environmental Footprint (PEF)-systemet. De to valgte modelleringsmåtene i denne rapporten representerer to ytterpunkter og bruk av disse bidrar derfor til å teste robustheten til resultatene.

Analysene er gjennomført for to ulike kategorier av festivaler: festivaler med innsamlingssystem og festivaler med innsamlingssystem med ekstra oppsamling. Ekstra oppsamling er frivillige som plukker søppel og kildesorterer avfallet og dermed bidrar til å redusere svinn. Returgrader og svinn i analysen er basert på erfaringstall fra Øyafestivalen med de gitte pante- og gebyrsatser som har vært brukt frem til nå. Det er ikke vurdert hvordan en eventuell endring i pante- eller gebyrsatser vil påvirke resultatene.
Resultatene av analysene viser at følgende tre faktorer er viktige for klimapåvirkning fra ølglassene:
• Hvor mye ny plast må produseres per servering?
• Hvor mye plast sendes til forbrenning?
• Hvor mye gjenvinnes og kan erstatte jomfruelig råvareuttak?
Med andre ord har returgrad og svinn stor påvirkning på resultatene. Disse to faktorene har også betydning for risiko for forsøpling for de ulike alternativene. De kvalitative vurderingene viser at valg av innsamlingssystem på festivalen kan antas å ha større betydning på risikoen for forsøpling enn valg av ølglassalternativ. På bakgrunn av dette anbefales det at festivaler som ønsker å redusere sin miljøbelastning etablerer gode systemer for innsamling av ølglass og kvantifiserer svinn og returgrad, uavhengig av hvilken ølglassløsning de velger. Bransjen som helhet oppfordres til å kvantifisere og følge utviklingen av svinn og returgrad over tid, og å sørge for erfaringsutveksling angående hvilke tiltak som er mest effektive for å redusere svinnet.

Festivaler som i dag har et engangssystem kan oppnå en betydelig klimagevinst ved å innføre et innsamlingssystem og sende glassene til materialgjenvinning, for eksempel gjennom en panteordning.
For festivaler med ekstra oppsamling er svinnprosenten betydelig lavere enn for de som ikke har det. Dette viser at innsatsen til frivillige har en betydelig miljønytte.
For festivaler med ekstra oppsamling gir gjenbruksglass av PP og engangsglass av PET med minimum 80% resirkulert materiale best resultat.

For festivaler uten ekstra oppsamling gir engangsglass av PP og engangsglass av PET med minimum 50% resirkulert materiale best resultat.

Høy innsamlings- og oppsamlingsgrad er enda viktigere for klimapåvirkningen for gjenbruksglass, som er tykkere og dermed består av mer plast, enn for engangsglass. Sensitivitetsanalysene viste at svinnet for gjenbruksløsningen må være under 15% for at den skal være bedre enn engangsglass PP med gjenvinningssystem. Årsaken til dette er at samme svinnprosent av ølglass i de to systemene gir større tap av plast for gjenbruksglass, noe som medfører både høyere forbrenningsutslipp og behov for mer plast inn i systemet sammenlignet med engangsglass.
Formålet med denne rapporten har vært å belyse miljøperspektivet knyttet til løsninger for drikkeservering på festivaler. Når det skal tas en beslutning om hvilken ølglassløsning som skal velges, vil det være nødvendig å se resultatene i sammenheng med andre aspekter, slik som økonomi og praktiske forhold.

2021

This report is a deliverable for the Dsolve Centre for Research-based Innovation (CRI), Work Area 5 Circularity of bio-based, biodegradable, and non-degradable plastics. More specifically, this report documents Tasks 5.1.1 and 5.3.2.
The existing mass flow research concerning the fate of plastics in fishing gear used in the Norwegian commercial fishing and aquaculture industry is summarised in this report. Loss of fishing gear and aquaculture equipment can lead to ghost fishing and emission of microplastics affecting life below water.

Plastic flows in commercial fishing gear and aquaculture can be categorized in four groups: a) new fishing gear, b) repaired materials, c) collected gear delivered to waste treatment, and d) lost equipmentseparated into loss from wear and tear, documented loss, and undocumented loss. Figure 1 gives an overview of the quantified and unquantified flows of plastics in the commercial fishing and aquaculture industry.

2021

Denne rapporten er en del av prosjektet Mulighetsstudie CCS-klynga på Øra og regionalt, støttet av CLIMIT.
Utslipp av klimagasser fra menneskelig aktivitet er en av de viktigste miljøutfordringene i dette århundret. Den største kilden til klimagassutslipp er karbondioksid, en klimagass som har økt dramatisk de siste tiår, hovedsaklig som følge av bruk av fossil energi til energi og transport. CCS (carbon capture and storage/karbonfangst og lagring) er en måte å redusere klimagassutslipp på ved å fange og permanent lagre karbondioksid (CO2). CCU (carbon capture and utilization/karbonfangst og bruk) er en måte å resirkulere karbonet i fanget CO2 på ved å konvertere det til brensel eller andre produkter. Forkortelsen CCUS beskriver systemer som inkluderer både bruk og lagring av fanget CO2.
Denne studien har analysert verdikjeder med både CCS (carbon capture and storage) og CCU (carbon capture and utilization), og sammenlignet dem med deres respektive referansescenarier. Studien har benyttet metodikk for livsløpsvurderinger (LCA) i henhold til ISO-standardene 14044/48 og spesifikke retningslinjer for LCA av CCU-verdikjeder. Analysene er gjennomført for to industrielle aktører; anlegget for papirproduksjon ved Norske Skog Saugbrugs og energigjenvinningsanlegget Sarpsborg Avfallsenergi (SAE).

2021

Produksjon av biogass fra husdyrgjødsel er et godt eksempel på et bærekraftig bioenergisystem: Det gir en sirkulær økonomi i form av lokal produksjon av organisk biogjødsel, samtidig som biogass kan brukes til å produsere varme, elektrisitet eller drivstoff. I tillegg bidrar det til å redusere lukt og metanutslipp fra lagring av husdyrgjødsel, og kan minimere avrenning som kan forårsake vannforurensning. Så hva skyldes det at husdyrgjødselressurser i liten grad brukes til biogassproduksjon? Egenskapene til gjødsel avhenger blant annet av husdyrtypen og gårdsdriften, noe som gir stor variasjon i  egenskapene til tilgjengelige gjødselressurser og kostnadene knyttet til å produsere biogass produsert fra husdyrgjødsel. For å illustrere dette har IEA Bioenergy publisert denne rapporten som undersøker potensialet for utnyttelse av husdyrgjødsel i biogassanlegg i syv land: Tyskland, Australia, Østerrike, Norge, Canada, Irland og Storbritannia. Disse landene har store variasjoner i type og omfang av biogassindustri, landbrukspraksis og klimatiske forhold. Håpet er at dette spekteret kan bidra til økt kunnskap  om biogassproduksjon fra husdyrgjødsel som kan være relevant for mange land globalt.

2021

This report documents the modelling and environmental results for 8 products from Borregaard in Sarpsborg. The work has been performed from March 2020 to June 2021, and it is directly based on the work done in phase I/II in 2008, the 2010 update and the 2015 update. In this study life cycle assessment (LCA) methodology has been used.

For most indicators and products, the burdens have decreased compared with 2014. It is, however, difficult to draw conclusions regarding the lignosulfonates, as the LCA model has changed since the 2014 modelling. Steam, chemicals and direct emissions are the most important explanations for changed burdens for Borregaard’s products. Reduced direct emissions from the ethanol factory have contributed to reduced eutrophication burdens for several products.

The relative burdens of the life cycle phases are shown in Figure 1.

Figure 1    Relative results for the life cycle phases, from cradle to gate for four products from Borregaard, shown for the two indicators climate change and eutrophication. For the eutrophication indicator, the life cycle phase ‘Various’ is closely linked to direct emissions from Borregaard. Transport to customer is not included.

Burdens from production of liquid natural gas (LNG) and the use of LNG in the production process are important contributors to the climate change indicator for cellulose and ethanol. Production and transport of input chemicals are important for vanillin and hydrochloric acid, both with regards to climate change and eutrophication. Direct emissions at the Borregaard site are, however, the main contributor to eutrophication both for cellulose, ethanol, and vanillin.

Use of energy and chemicals, and direct emissions at the Borregaard site, are the most important contributors in the overall picture, and the share of renewable energy sources used for steam production affects all products.

  • More use of electricity on behalf of LNG can reduce the climate burdens for the whole product portfolio, and most of all for cellulose, ethanol and lignosulfonate liquid. 
  • More use of internally produced sodium hydroxide has the potential to affect the burdens of several Borregaard products, and especially cellulose and vanillin.
2021

Denne rapporten er en del av forskningsprosjektet Bærekraftig biogass, som er finansiert gjennom Forskningsrådets EnergiX-program.

Opprinnelsesgarantiordningen for elektrisitet er en europeisk ordning som er videreført og styrket i det reviderte fornybardirektivet (2018/2001/EU, ofte referert til som RED II). Ordningen inngår som en del av det felles rammeverket i det indre energimarked i EØS-området. Den ble innført med EUs første fornybardirektiv i 2001 for å gi forbrukere et prinsipielt valg. En opprinnelsesgaranti er et bevis på hvilke kilder en gitt mengde strøm er produsert fra. Ordningen ble innført med EUs første fornybardirektiv (Direktiv 2001/77/EC) i 2001 og er videreført i de reviderte fornybardirektivene (Direktiv 2009/28/EC og 2018/2001/EU). I henhold til EUs Eldirektiv (Direktiv 2009/72/EC) skal alle kraftleverandører informere sine kunder om hvordan kraften de solgte foregående år ble produsert. Dette kalles en varedeklarasjon.

I det reviderte fornybardirektivet av 2018 (RED II, Artikkel 19) er ordningen for opprinnelsesgarantier utvidet til også å omfatte gass (inkludert hydrogen), i tillegg til elektrisitet og varme/kjøling.

Den viktigste forskjellen mellom et opprinnelsesgarantisystem for elektrisitet (som eksisterer i dag) og for biogass, er bærekraftskriteriene med tilhørende krav til massebalanse, som kreves for bioenergi dersom den skal kunne inkluderes i et lands måloppnåelse for fornybar energi.

Det pågår et arbeid med å revidere CEN-standarden EN 16325 Guarantees of Origin related to energy – Guarantees of Origin for Electricity til også å omfatte gass, hydrogen, samt kjøling/varme, som antas ferdigstilt i løpet av 2022. Vurderingen av opprettelsen av et system med opprinnelsesgarantier for biogass bør derfor avventes og sees i sammenheng med dette arbeidet. I ovennevnte standard er det foreløpig lagt til grunn at det er frivillig å rapportere på bærekraftskriteriene.

Uavhengig av om det vurderes å innføre et opprinnelsesgarantisystem for biogass, anbefales det derfor å starte arbeidet med å utvikle en nasjonal database/register for flytende og gassformig drivstoff (jfr. RED II/artikkel 28), som inkluderer rapportering av bærekraftskriteriene. Det anbefales at dette arbeidet sees i sammenheng med tilsvarende arbeid som skal settes i gang i Sverige (Energimyndigheten, 2019a), som også har en større andel av sitt biogassvolum offgrid (leveres ikke inn på fells gassnett). I tillegg bør arbeidet med utvikling og oppretting av et slikt register samkjøres med det systemet som Miljødirektoratet i dag har for alle som omsetter biodrivstoff og flytende biobrensel om rapportering oppfyllelse av bærekraftskriteriene, og med dagens rapportering fra norske biogassanlegg til Miljødirektoratet og SSB. Resultatene fra dette arbeidet vil danne et viktig grunnlag for en vurdering av en fremtidig kobling av et slikt registeret til et eventuelt opprinnelsesgarantisystem for biogass.

2021

This report is a part of the DGRADE project, funded by the Norwegian Research Council and Handelens Miljøfond. It presents the status of ongoing development of the LCA methodology with respect to plastic littering issues and how plastic products can be eco-designed for the avoidance of littering.

This report first summarises knowledge regarding littering, the reasons for it and its consequences. Thereafter, the inclusion of littering within the current LCA methodology and on-going work is described. Finally, a summarised literature review and synopses of research into the littered environment is presented, laying the foundation of eco-design tips for singe use plastic products for the avoidance of littering. The literature review comprises issues such as the amount, composition and location of the litter; research on the litterer, including social, demographic and behavioural factors; and research concerning littered items with reference such as size, form or design, which might influence littering. The literature review forms the basis for identifying independent considerations with respect to the littering potential of a specific item or product group.

The report concludes with suggestions, pointers and advice concerning eco-design, as a contribution to the work on the reduction of littering of single use plastic articles. These suggestions do not apply solely to single use articles and can be relevant in the case of many other product types.

2021

I februar 2021 ble det publisert en database med klimaavtrykk for over 500 matvarer på det danske markedet. «Den Store klimadatabase» (DSK) er basert på “consequential” LCA-metodikk (CLCA) i motsetning til “attributional” LCA (ALCA). ALCA er den vanligste metode for beregning av klimaavtrykket til produkter. Klimaavtrykkene til storfekjøtt i databasen er uvanlig høye, de er for eksempel 152 kg CO2ekv/kg produkt for indrefilet. For ALCA-resultater i andre publikasjoner ligger klimaavtrykket rundt 22-70 kg CO2ekv/kg produkt og det er klimaavtrykk i denne størrelsesorden som generelt kommuniseres globalt. Det er faglig uenighet om å bruke CLCA for evaluering av klimaavtrykk av produkter og denne rapport vil prøve å skille mellom metodene og diskutere hensiktsmessigheten av CLCA-metoden for å beregne klimaavtrykk av matvarer.

Det er flere metodiske forskjeller mellom de to tilnærminger, og de brukes til å svare på forskjellige spørsmål. I DSK svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er hvis produktet velges i stedet for ett annet/hvis etterspørselen øker/reduseres. I ALCA svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er for dette produkt. De store forskjellene i metodikk mellom DSK og ALCA er metoden for allokering mellom produkter, bruk av input/output metodikk, beregning av effekt av arealbruksendringer og bruk av marginalbetraktninger. Når en produksjon gir flere produkter må utslippene fordeles mellom produktene. I CLCA brukes systemutvidelse mens man i ALCA som regel bruker økonomisk allokering eller masseallokering. Det brukes også ulike data til beregningene fordi de ulike metodene svarer på ulike spørsmål. CLCA, som brukes i DSK, har som mål å inkludere “alle” påvirkninger fra et produksjonssystem, også indirekte påvirkninger fra f.eks. regnskaps- og revisortjenester som ikke tas med i en ALCA. Klimaavtrykkene i DSK ligger allikevel generelt på samme nivå som for ALCA resultater, men for storfekjøtt ligger resultatene mye høyere på grunn av økonomisk allokering. I DSK er klimaavtrykket for storfekjøtt fordelt på stykningsdelene ut fra økonomisk verdi basert på gjennomsnittlige priser. Hvis f.eks. indrefilet fra storfe står for 5 % av verdien som slakteriet får for alle produktene fra dyret vil indrefileten få 5 % av utslippene, selv om vekten av indrefilet kan være langt lavere, f.eks. 1 %. Dette betyr at jo dyrere stykningsdelen er, jo større andel av utslippene blir den tildelt. Argumentasjonen er at produkter har høy pris p.g.a. høy etterspørsel og derfor må disse produktene også ta sin del av miljøpåvirkningen. I ALCA bruker man også økonomisk allokering. F eks bruker NORSUS økonomisk allokering mellom den delen av dyret som brukes til konsum og den delen som brukes til andre formål, f.eks. plussprodukter som brukes til kjæledyrfôr og som har en økonomisk verdi. Hvis delen som går til mat utgjør 98 % av den økonomiske verdien vil denne delen bli tildelt 98 % av utslippene. Det øvrige vil bli tildelt 2 %. Imidlertid brukes ikke økonomisk allokering mellom delene som brukes til mat. F eks gis samme klimagassutslipp pr kg for kjøttdeig, skinke og indrefilet. Argumentasjon er at når man slakter et dyr må man slakte “hele dyret”.

Det er også viktig å være oppmerksom på andre forskjeller som ikke skyldes forskjeller mellom ALCA og CLCA, f.eks. LCIA og karakteriseringsfaktorene som brukes til å kvantifisere klimagassutslippene. Det finnes ulike versjoner av dem.

I denne rapporten er det også laget en sammenligning av klimaavtrykk av storfe- og svinekjøtt vurdert med CLCA i DSK og ALCA fra vitenskapelig litteratur. CLCA klimaavtrykkene gir generelt høyere resultater enn ALCA. For storfekjøtt skyldes dette hovedsakelig økonomisk allokering av stykningsdeler og for svinekjøtt skyldes det systemutvidelse eller effektivitet i produksjonen. Det er ikke mulig å konkludere på dette ut fra de tilgjengelige dataene.

Internasjonalt er det brukt store ressurser på å utvikle og standardisere LCA-metodikken slik at alle LCA utøvere gjennomfører LCA på samme måte og slik at resultatene enklere kan sammenlignes. Det er imidlertid en vanskelig oppgave fordi standardene er utviklet av ulike organisasjoner på forskjellige tidspunkter. Det finnes derfor en rekke standarder og retningslinjer for hvordan man beregner klimaavtrykk av produkter, og de viktigste er ISO standardene, PAS 2050, GHG Protocol og PEF metodikken. Alle disse standardene anbefaler ALCA for beregning av klimaavtrykk av produkter, men CLCA kan også brukes, avhengig av formålet og omfanget av studien og definisjon av den funksjonelle enheten. Selv om det nå er en klimadatabase for mat basert på CLCA er det usannsynlig at flere databaser vil bli utviklet basert på denne metoden siden alle standarder anbefaler ALCA og ALCA klimaavtrykk for kjøttprodukter vil fortsatt bli brukt som en referanse for deres klimapåvirkning.

2020

Den Magiske Fabrikken er den første biogassfabrikken i Norge som utnytter CO2-gass fra oppgradering av biogass. Gassen transporteres i rør til veksthuset som ligger vegg i vegg, hvor det produseres tomater. Veksthuset er isolert med såpebobler og har dermed lavt energibehov.

I denne rapporten presenteres analyser av klimagassutslipp knyttet til bruk av CO2 fra oppgradering av biogass til bruk i veksthus, sammenliknet med tilgjengelige alternativer. Det er benyttet livsløpsmetodikk (Life Cycle Assessment – LCA) til å gjennomføre beregningene. I likhet med CO2 fra oppgradering av biogass vil i de fleste tilfeller industriell CO2 også være et biprodukt eller en avfallsstrøm fra en annen produksjonsprosess. Det derfor viktig å ha konsistente systemgrenser på tvers av de systemene som sammenliknes. I denne rapporten er det gjennomført analyser med to ulike systemgrenser: CO2 som gjenvinnbart avfallsprodukt og CO2 som biprodukt på linje med biogass og biogjødsel.

Resultatene viser at:

  • Dersom CO2 fra oppgradering av biogass ansees som et gjenvinnbart avfallsprodukt som oppstår som en konsekvens av produksjon av biogass og biogjødsel, vil bio-CO2 få et nærmest neglisjerbart klimagassutslipp (0,0003 kg CO2-ekvivalenter/kg CO2). Klimagassutslippene fra fossilt CO2 som ansees som en gjenvinnbar strøm er beregnet til å være 1 kg CO2-ekvivalenter/kg CO2. Overgang fra fossilt CO2 til bio-CO2 fra Den Magiske Fabrikken vil dermed gi en utslippsreduksjon på tilnærmet 100%.
  • Dersom CO2 fra oppgradering av biogass ansees som et fullverdig biprodukt på linje med biogass og biogjødsel, gir dette et klimagassutslipp gjennom livsløpet på 0,1 kg CO2-ekvivalenter/kg bio-CO2 produsert på Den Magiske Fabrikken. Bruk av industriell CO2 med fossilt opphav medfører utslipp på 2 kg CO2-ekvivalenter/kg CO2 (Europeisk miks). Overgang fra CO2-gass med fossilt opphav til bio-CO2 fra Den Magiske Fabrikken medfører dermed en reduksjon på 95%.

Med andre ord vil bruk av bio-CO2 fra Den Magiske Fabrikken gi et betydelig lavere klimagassutslipp gjennom livsløpet sammenliknet med bruk av fossil CO2-gass (europeisk miks), uavhengig av hvilke systemgrenser som er valgt.

I tillegg til den dokumenterte klimanytten viser økonomiske analyser som er utført i prosjektet at det kan være lønnsomt å utnytte CO2 fra oppgradering i biogass. Det anbefales derfor at både eksisterende anlegg og biogassanlegg som er under etablering vurderer muligheten for en bedre utnyttelse av CO2.

2020

This report presents the results of Task 1.2 of the PacKnoPlast project. Task 1.2 shall map and characterise the different options for waste management alternatives for post-consumer plastic packaging regarding loss of plastic throughout the value chains and quality of the plastic reaching the recycling plants. This report is the deliverable from Task 1.2. PacKnoPlast focusses on plastic packaging for food and thus the discussion and work presented in this report also has this focus.
The best available knowledge about the value chain for plastic food packaging in Norway and potential losses of macro- and microplastic from this value chain are presented, based on a literature study and a mass balance analysis. In addition, a description of the parameters influencing the quality of the plastics reaching the recycling plant is given. NORSUS has not gathered new data, but based this report on existing data sources.

2020

On behalf of Foods of Norway, a calculation for yeast has been carried out by NORSUS. The yeast production is based on the process developed in Foods of Norway. Beyond being a delivery to Foods of Norway, this work is also important for further work in the Livestock project where NORSUS is a partner. The project was carried out during 2020 and the study is based on data input from Borregaard and NORCE, who has been a subcontractor for Foods of Norway.

This report documents the life cycle assessment (LCA) of production of yeast based on BALI sugar from spruce. Environmental impact from the production of BALI (Borregaard Advanced Lignin) sugar is calculated from confidential data from Borregaard. The nitrogen source of yeast production can be either inorganic or organic. In this study, data for ammonia, waste and blood have been used. The data basis for the latter two is based on emissions from the chicken slaughter process where economic allocation has been applied. The prices are confidential and not stated in the report. There is a degree of uncertainty to these prices as they may change in a new market.


The results show that BALI sugar accounts for the largest share of the environmental impact for all impact categories, however sugar is also the raw material that makes up the majority in quantity. Ammonia and other raw materials accounts for smaller impacts. The impact from processing of yeast accounts for a small share of climate change, therwise negligible.


If an organic N-source is used, chemicals and minerals are not required. When using offal and blood as Nsources,
the environmental impacts for yeast are lower compared to yeast where the N-source comes from ammonia. The only exception is for land occupation, were the burden is slightly higher for yeast with offal Nsource. How much lower depends on the value of the N-source (economic allocation).


A possible further development of the LCA may be inclusion of the benefit of using the biogenic CO2 emitted from the fermentation process in other industrial purposes (i.e. greenhouse production). Then the environmental impact from the upstream value chain can be allocated between the product(s) and yeast. The environmental impact of yeast will then be reduced accordingly.

2020

Denne veilederen «Veileder for reduksjon av matsvinn i omsorgssektoren» er utarbeidet av NORSUS, Norsk institutt for bærekraftsforskning, på oppdrag for Miljødirektoratet.

Veilederen bygger på erfaringer fra flere kommuner og tar for seg spesielle forhold man skal være oppmerksom på ved arbeid med reduksjon av matsvinn i omsorgssektoren.

Rådene i denne veilederen er rettet mot deg som er kjøkkenpersonell, pleiepersonell og leder. Tipsene kan brukes i sentralkjøkken, mottakskjøkken og serveringskjøkken. Kommunens klima- og energirådgiver kan også ha nytte av veilederen.  Veilederen er også ment som støtte til deg som er med når maten serveres og spises. Målet er at maten skal spises, ikke kastes.

2020

Voss herad ønsket å gjennomføre et prosjekt for å redusere matsvinnet ved et av kommunens sykehjem, Vetleflaten. Prosjektet var en del av et større matsvinnprosjekt hvor målet var å redusere matsvinn hos husholdningene, i dagligvarebutikker og storkjøkken (blant annet hotell) i kommunen.  Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratets klimasatsmidler og Voss herad.

Prosjektet ble delt inn i 2 faser, fase 1 var kartlegging av mengde matsvinn, hvor veiing ble gjennomført i avdelingene og analysene utført av NORSUS. Denne kartleggingen dannet statusgrunnlaget med faktiske tall for matsvinn. Gjennom samtaler og workshops ble det identifisert årsaker til at matsvinn oppstår samt identifisert mulige tiltak for å forebygge matsvinn. Fase 2 ble avsluttet med en ny kartlegging av matsvinnet ved Vetleflaten sykehjem, og resultatene fra denne kartleggingen skal danne grunnlaget for videre implementering av tiltak og videre satsning på arbeid med reduksjon av matsvinn i Voss herad. Resultatene etter to veierunder viser at Vetleflaten sykehjem har redusert sitt matsvinn med 25%.  I første veierunde var matsvinnet 478 gram/per beboer/per døgn, mens i andre veierunde var matsvinnet redusert til 360 gram/per beboer/per døgn.

2020

På oppdrag fra Miljødirektoratet har PlanMiljø og Østfoldforskning gjennomført en kartlegging av brukte tekstiler og tekstilavfall i Norge. Denne skal gi et kunnskapsgrunnlag om hva som skjer når tekstiler blir avfall og som videre skal benyttes både i arbeidet med å etablere en hensiktsmessig innsamlingsløsning i Norge og for å vurdere aktuelle virkemidler for økt materialgjenvinning.
Kartleggingen har vært ledet av David Watson (PlanMilljø, DK) med Steffen Trzepacz somprosjektmedarbeider fra PlanMiljø, og Synnøve Rubach og Fredrik Moltu Johnsen fra Østfoldforskning.

PlanMiljø og Østfoldforskning takker Miljødirektoratet for et interessant oppdrag. Vår kontaktperson i Miljødirektoratet har vært Ole Thomas Thommesen. Vi takker for innspill og diskusjoner underveis og for kommentarer til rapportutkast. Takk også til alle informanter som har deltatt i spørreundersøkelsene, de som har stilt opp som intervjuobjekt og de som har vært diskusjonspartnere underveis i kartleggingen.

2020

Prosjektet «KuttMatsvinn2020 – forskning» var et treårig forskningsprosjekt, finansiert av Norges forskningsråd og ble gjennomført parallelt med bransjeprosjektet «KuttMatsvinn2020», mat- og serveringsbransjens egen satsning på å forebygge og redusere matsvinn i Norge, initiert av NorgesGruppen og ASKO. Bakgrunnen for forskningsprosjektet var et stort fokus på matsvinn i hele verdikjeden med unntak av serveringsbransjen. Ut fra både internasjonale resultater og resultater fra forprosjekter gjennomført i både privat og offentlig sektor, var det antatt at matsvinnet fra denne bransjen var stort og hadde et tilsvarende stort reduksjonspotensial.

Målsetningene i prosjektet var å utvikle og teste rutiner og tekniske løsninger for reduksjon av matsvinn og utvikle bransjestatistikk og nøkkeltall for matsvinn i privat serveringssektor og offentlig sektor. I tillegg skulle det gjøres vurderinger av mattrygghet ved gjenbruk av mat og utvikles nye samarbeidsformer mellom aktørene i matkjeden. Prosjektet har hatt følgende leveranser:

  • Utarbeidet veiledere for kartlegging av matsvinn for serveringssektoren
  • Utarbeidet veileder for trygg gjenbruk av mat i serveringsbransjen
  • Identifisert årsaker til matsvinn og identifisert og testet tiltak for reduksjon av matsvinn
  • Etablert system for beregning av bransjestatistikk og beregnet nøkkeltall for hvert bransjesegment

I arbeidet med å etablere og beregne nøkkeltall for matsvinn er det identifisert noen viktige metodiske utfordringer om datakvalitet og representativitet, samt fordeler og ulemper knyttet til ulike metodiske valg er diskutert.

Leveransene og nettverksarbeidet i prosjektet har gitt følgende resultater for matsvinn i privat serveringssektor og offentlig sektor; Beregning av mengde matsvinn fordelt på bransjesegmenter viser at det er restaurantbransjen som står for den største delen av matsvinnet (34%) etterfulgt av KBS (kiosk, bensin, service) (20 %), kantiner (15%) og hoteller (13%). De offentlige serveringstedene står for omtrent 18 % av totalen.  
Størst reduksjon i nøkkeltallet gram matsvinn per måltid er oppnådd for restauranter (32%) etterfulgt av kantiner (23%), bensinstasjoner (16%), sykehjem (15% for sykehjem med iverksatte tiltak), kiosker (13%), og hoteller (11%). Datakvaliteten er også vurdert for hver bransje. For hotell, KBS og kantiner er det god kvalitet på datagrunnlaget, men for sykehjem, restauranter, barnehage og SFO er datagrunnlaget ennå ikke representativt.

Arbeidet med matsvinn i privat serveringssektor og offentlig sektor er kommet godt i gang i mange bedrifter og kommuner, men det gjenstår fortsatt et stort stykke arbeid for å etablere gode representative data og for at måling og iverksetting av forebyggende tiltak blir en del av bransjenes daglige rutiner. Prosjektet har imidlertid vist at det det kan oppnås resultater på kort tid dersom effektive reduksjonstiltak iverksettes. Prosjektet har også dannet en solid plattform for det videre arbeidet i serveringssektoren, både når det gjelder kunnskap, verktøy og rutiner for registrering av data og metoder for beregning av nøkkeltall og oppskalering til bransje og sektor. Dette arbeidet vil bli videreført som en del av «Bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn».

2020

Denne rapporten er en delrapport i Mulighetsstudiet CCS-klynga på Øra, og det jobbes videre med leveransepakkene i prosjektet. Rapporten dokumenterer status for bruksområder og modenhet ved CCU, samt status for bruk av LCA-metodikk for både CCS og CCU. Det er gjennomført en systematisk litteraturstudie, som omfatter flere kilder/databaser, bl.a. Google Scholar og Scopus, som grunnlag for utvelgelse av relevante studier.

Basert på gjennomgang av relevant litteratur, er status for bruksområder for CO2 fra CO2-fangstanlegg kartlagt. Følgende tre hovedkategorier av bruksområder peker seg ut fordi de forventes å spille en rolle for etablering av CCU i fremtiden:

  • Biologisk konvertering til f.eks. algeproduksjon og kjemikaler
  • Kjemisk konvertering til f.eks. kjemikalier og hydrokarboner
  • Mineralisering, f.eks. til bruk i byggematerialer (betong)

Videre er et stort antall LCA-studier av CCS og CCU blitt gjennomgått som en del av dette arbeidet. CCS peker seg ut som en lovende løsning for reduksjon av CO2-utslipp. CCU kan ikke oppnå samme reduksjonspotensial som CCS, nettopp fordi det ikke fjerner CO2 fra atmosfæren slik CCS gjør. CCU kan heller ikke medføre negative utslipp, men det kan medføre reduksjon i utslipp sammenlignet med alternative løsninger (f.eks. et referansescenario).

Konkrete potensialer for reduksjon av klimagassutslipp som følge av CCU er foreløpig dokumentert i vesentlig mindre grad en CCS. Årsaken til dette er at eksisterende LCA-studier er gjennomført med ulike systemgrenser, noe som gjør sammenligninger vanskelig. Det verdt å merke seg at ingen av LCA-studiene er gjennomført med systemgrenser basert på retningslinjene fra A. Zimmermann et al. (2018). Det anbefales derfor å gjennomføre LCA-studier for CCU basert på disse retningslinjene, noe som vil bli gjort i det videre arbeidet i dette prosjektet.

2020

ReducePack er et Forskningsrådsfinansiert prosjekt, no 296335,  hvor nye alternativer for å redusere plastbruk i matemballasje utredes med hensyn til funksjonalitet og miljøprofil for matvarene (margarin, fersk kylling, prosessert kjøtt og poteter). Formålet med rapporten er å presentere en kartlegging av hvilke metoder som kan omfatte plastforsøplingsproblematikken i et livsløpsperspektiv (LCA) og hvorvidt det er stor risiko for naturforsøpling av matemballasjen undersøkt i ReducePack. Konklusjonen fra rapporten er at det per i dag ikke er gode nok metoder for å inkludere plastforsøpling som del av en helhetlig emballasjestudie på dette nivå. Til gjengjeld er det gjort en kartlegging og kortfattede oppsummeringer av eksisterende forslag til hvordan plastforsøpling på sikt kan implementeres i LCA. Samtidig ble det funnet ut at for matvarene inkludert i denne studien er det ikke en signifikant sannsynlighet at emballasjematerialene vil bli spredt i naturen.

2020

Ellen-Marie Forsberg på NORSUS er medforfatter i to publikasjoner som beskriver barrierer og drivkrefter i å implementere ansvarlig forskning og innovasjon (på engelsk Responsible Research and Innovation (RRI)), i forskningsorganisasjoner og i prosjekter. Begge anvender ny-institusjonell teori i analysene. Det ene er en bok, skrevet i rammene av RRI-Practice-prosjektet: Implementing Responsible Research and Innovation. Organisational and National Conditions, forfattet sammen med Christian Wittrock (OsloMet) og Auke Pols, Phil Macnaghten og David Ludwig på Wageningen-universitetet.

Det andre er en artikkel, skrevet i rammene av Assisted Living-prosjektet: Is RRI a new R&I logic? A reflection from an integrated RRI project. Den er skrevet med en rekke forfattere fra OsloMet: Erik Thorstensen, Flavia Casagrande, Torhild Holthe, Liv Halvorsrud, Anne Lund og Evi Zouganeli.