NORSUS has examined the literature about PHA and considered the microplastics issues related to its use as a replacement for conventional plastics for mulch film, geotextiles, control-release fertilizer and dolly ropes. This report summarizes the findings based on the literature and a rough MFA performed for these products.

Denne rapporten er skrevet av NORSUS på oppdrag for Energigass Norge, Avfall Norge, Norges Bondelag, Biogass Oslofjord og Norsk Vann. Hensikten med arbeidet har vært å gi et bilde av mulighetsrommet for produksjon av biogass i Norge med tanke på aktuelle råstoff, teknologiutvikling og klimanytte.

Rapporten er delt inn i tre hoveddeler: teoretisk biogasspotensial fra nåværende og fremtidig råstoffbase med utgangspunkt i dagensteknologi, teoretisk biogasspotensial knyttet til mulig fremtidig teknologiutvikling og klimanytte knyttet til en høyere utnyttelse av biogasspotensialet enn i dag.

I denne rapporten er biogass definert som gasser av biogent opphav som inneholder metan. Energipotensialet fra metan betegnes dermed som biogasspotensial, uavhengig av produksjonsteknologi.
Videre er det lagt som en forutsetning at råstoff som skal brukes til biogassproduksjon er organiske avfallsog sidestrømmer. Energivekster er dermed ikke inklud

Det treårige forskningsprosjektet Innovativ avfallslogistikk har hatt som målsetting å generere kunnskap som skal bidra til mer kostnadseffektive og miljøvennlige løsninger for innsamling av avfall fra norske kommuner. Denne rapporten gir en oppsummering av kunnskapen som er generert i prosjektet.

Prosjektet har dokumentert at norske kommuner organiserer innsamling av avfall på svært ulike måter. Dette gjelder både hvilke målsettinger som ligger til grunn for avfallshåndteringen, organisasjonsform, hvorvidt de samarbeider med andre kommuner eller ikke, om de kjøper inn tjenestene eller gjør det i egen regi og hva slags innsamlingssystemer de har valgt (poser, beholdere, biler og drivstoff, nedgravde løsninger og avfallssug og sorteringsanlegg).

For å bidra til kunnskapsbaserte beslutninger har arbeidet i prosjektet bestått av tre hovedtemaer: beregninger av kostnader og miljøpåvirkning fra avfallslogistikk, analyser av innkjøp av tjenester knyttet til avfallslogistikk og analyse av avfallslogistikkens transformative potensial. Resultater fra hver av delene oppsummeres i denne rapporten, og korte sammendrag gis nedenfor.

Beregninger av kostnader og miljøpåvirkning fra avfallslogistikk

Målsettingene knyttet til sirkulærøkonomi og økt og separat utsortering av en rekke avfallstyper har skapt et behov for å kunne simulere hvordan ulike løsninger påvirker kostnader og klimagassutslipp for en gitt kommune eller avfallsselskap. Prosjektet har dermed utviklet en modell som kan beregne kostnader og klimagassutslipp knyttet til avfallsinnsamling fra husholdninger.

I denne rapporten vises ulike eksempler på bruk av verktøyet som demonstrerer hva slags typer analyser som kan gjennomføres med verktøyet og som representerer aktuelle problemstillinger for norske kommuner og avfallsselskaper:

• Fleksibel innsamling sammenliknet med faste henteider (tettbebygd område)
• Sammenslåing av beholdere (tettbebygd område)
• Elektrisk renovasjonsbil sammenliknet med renovasjonsbil på diesel (tettbebygd område)
• Fra ett skift til to skift per bil (tettbebygd område)
• Fra to ansatte til en ansatt per bil (tettbebygd område)
• Bedre utnyttelse av tokammerbil (ruralt område)

Analysene viser at verktøyet er egnet for å finne ut hva som er de største kostnadsdriverne og hvor i verdikjeden de største klimagassutslippene oppstår, og hvilke innsatsfaktorer som har størst påvirkning. Resultatene fra casestudiene som er gjennomført viser at optimalisering av systemet med tanke på kostnader i mange tilfeller også vil gi reduserte klimagassutslipp. Andre ganger må det gjøres avveininger mellom økonomiske kostnader og klimatiltak, slik som for eksempel bruk av elektriske renovasjonsbiler, og mellom økonomiske kostnader og service ovenfor innbyggerne, som for eksempel distanse til beholder og avveininger mellom hente- og bringeordning. For å vurdere netto effekt av økt servicegrad, bør det også sees på hvordan sorteringsgraden faktisk påvirker innsamlingsgraden av de respektive avfallstyper, vurdert i et helhetlig perspektiv. I så fall bør økte klimagassutslipp fra innsamling av avfall med økt servicegrad vurderes opp mot potensielle reduserte klimagassutslipp som følge av at mer avfall sorteres ut til riktig behandling.

Innkjøpsanalyser

Innkjøpsanalysene som er gjennomført i prosjektet består av tre hoveddeler: dialog i anskaffelsesprosessen, analyser av gjennomføringen av anskaffelsesprosessen og anskaffelsesperioden og analyser av gjennomførte anskaffelser.

Anskaffelser og innovasjon: Den onde sirkelen

Forskningslitteraturen viser at økt grad av dialog har potensiale til å drive frem innovasjon gjennom felles verdiskaping, bedre samarbeid, økt transparens og økt effektivitet. Prosjektet har sett nærmere på hvorfor dialog er vanskelig i offentlige anskaffelser, og hvordan dette påvirker innovative anskaffelser. Intervjuer med relevante aktører avdekket et mønster der mange fortsetter å gjøre det man alltid har gjort, fordi man i begrenset grad gir og får innspill om noe nytt. Prosessen legger opp til liten grad av feedback, kommunikasjon og oppfølging i anskaffelsen, som igjen forhindrer at man bygger kompetanse. Gitt at målet er innovasjon og kompetanseutvikling, blir dette en ond sirkel. En viktig forklaring ligger i frykten for å gjøre feil med tanke på regelverket om offentlig anskaffelse.

Anskaffelsesprosessen: Den ufullstendige sirkelen

Prosjektet har sett på hvordan kommunene bruker anskaffelsesprosessen til å velge og følge opp leverandører, og lære av leverandørsamarbeid. Gjennom intervjuer ble det observert at det brukes betydelige ressurser på å utarbeide kravspesifikasjonen, og noe mindre på selve konkurransegjennomføringen, mens det brukes minst ressurser på kontraktsoppfølging. Dette kan betegnes som en lineær prosess som kan medføre at det i liten grad legges til rette for læring og forbedring. Det foreslås at det implementeres en prosess basert på Plan, Do, Check, Act, eller planlegge, utføre, kontrollere og korrigere for å fremme en lærende organisasjon. Sirkelen med de ulike oppfølgingsaktivitetene kan tilrettelegge for mer kontinuerlige forbedringer og kompetansebygging.

Styring og organisering: Den manglende sirkelen

En analyse av gjennomførte anskaffelser innenfor avfallslogistikk viser at måten kommunene har anskaffet innsamlingstjenestene for husholdningsavfall i stor grad har vært den samme i 30 år. Anskaffelsene er i hovedsak gjennomført etter åpen anbudskonkurranse og pris er vektet høyest blant tildelingskriteriene i kravspesifikasjonene, med noen få unntak. Dette fremmer en markedsøkonomi basert på konkurranse fremfor samarbeid, og viser liten grad av «innovative anskaffelser», noe som kan være en barriere for forbedringer og innovasjon.

Avfallslogistikkens transformative potensial

Avfallsbransjen står i likhet med resten av samfunnet overfor to megatrender som er forventet å skape radikal transformasjon: digitalisering og grønn omstilling. Forskningslitteraturen peker på noen sentrale dimensjoner og egenskaper for å oppnå transformasjoner: ‘retning’, ‘koordinering’, ‘etterspørsel’ og ‘refleksivitet’.

Når det kommer til retning og koordinering observeres et «fragmentert landskap», det vil si at kommuner har organisert avfallsinnsamlingen på svært ulike måter. Den norske kommunestrukturen med mange små kommuner og tradisjon for siloorganisering i kommunesektoren representerer dessuten et sårbart utgangspunkt for transformative endringer. Aktører med innovative ambisjoner opplever likevel at det er rom for endringer. Det er eksempler på aktører som får til mye, men manglende koordinering og mekanismer for oppskalering på tvers av kommuner synes å utgjøre sentrale barrierer for transformativ endring. Resultater fra prosjektet viser at det det ligger et potensiale i økt koordinering både internt i og mellom renovasjonsselskapene, samt eksternt i samspillet mellom offentlig og privat sektor

Når det gjelder etterspørsel og refleksivitet har prosjektet pekt på hvordan eierskap av, og investeringer i, fysisk infrastruktur kan føre til innlåsing i eksisterende forretningsmodeller og dermed hindre videre utvikling. Dette gjelder også økende grad av kildesortering, som krever en omfattende logistikkstruktur. Beregningene utført ved hjelp av verktøyet har vist at tilsynelatende små beslutninger kan ha stor påvirkning, og valg av biler og beholdere, både i egen regi og langvarige kontrakter, skaper langsiktige bindinger og strukturer som er krevende å endre. Det er derfor viktig å redusere risiko for overetablering av anlegg og utstyr. Dette kan gjøres ved hjelp av økt samarbeid, dialog og refleksivitet i form av mulighet til å justere kursen underveis, både med tanke på nye løsninger og eventuelt endringer i kontraktsperioden.

Konklusjon og videre arbeid

Prosjektet har utviklet modeller som kan bidra til økt kunnskap om avfallsinnsamling og hvordan denne kan forbedres, både når det gjelder kostnader og klimagassutslipp, og knyttet til hvordan gjennomføre og følge opp innkjøp av tjenester knyttet til avfallsinnsamling. Videre peker prosjektet på noen utfordringer knyttet til et «fragmentert landskap», det vil si den store variasjonen i hvordan kommunene organiserer og gjennomfører avfallsinnsamlingen, og som kan oppleves som en begrensning mot både felles og egen kompetanseutvikling og innovasjon. Disse barrierene kan reduseres ved å være bevisst på utfordringene og å sørge for samarbeid mellom kommuner og internt i kommunale etater, mellom kommuner og på tvers av privat og offentlig sektor. Disse innsiktene fra prosjektet vil kunne bidra til bedre beslutninger dersom de implementeres av kommuner og avfallsselskaper.

I et fremtidig arbeid er det ønskelig å koble sammen estimering av kostnader og klimagassutslipp med kunnskap om innkjøpsprosessen. Bruken av et slikt verktøy kan bidra til økt bevissthet og transparens om kostnader i innkjøpssitasjonen, og dermed redusere økonomisk risiko og oppnå en fornuftig kostnadsfordeling. Dette kan potensielt åpne opp muligheten for å øke fokus på miljø og kvalitet som innkjøpskriterier.

Videre er det viktig å understreke at innsamling av avfall ikke kan sees isolert fra hele avfallssystemet, og at økt utsortering og investering i gjenvinningsanlegg ikke bør være en barriere for å jobbe med avfallsminimering, økt gjenbruk og redusert forbruk. I det videre arbeidet vil det derfor være interessant å undersøke nærmere hvordan innsamlingssystemene kan bidra til økt utsortering, økt gjenbruk og redusert forbruk. I tillegg vil det være aktuelt å gjennomføre analyser som ser på sammenhenger mellom avfallssystemet og forbruksmønstre. Kommunene og avfallsselskapene kan med slik kunnskap i større grad bidra med en mer helhetlig tilnærming i overgang til en mer sirkulær økonomi. 

Carbon capture and storage (CCS) is a way of reducing greenhouse gas emissions by capturing and subsequently storing carbon dioxide (CO2). CCU (carbon capture and utilization), on the other hand, represents a way of recycling the carbon in the captured CO2 by converting it to fuels or other products. The acronym CCUS describes systems including both utilization and storage of captured CO2.

This report gives an overview of the three potential CO2 emissions sources to be captured: direct air capture, geothermal power generation and industrial point sources with regard to their potential of being considered fossil or non-fossil CO2. Furthermore, the main pathways for utilising captured CO2 are presented.

CCU systems connect two (or more) product systems; the first being the source of the CO2 and the second being the CO2-based production system which uses CO2 as feedstock. Hence, CCU systems represent multifunctional systems due to the double role of CO2, representing both emission and feedstock. The report presents Life Cycle Assessment (LCA) methodology in general with a deeper focus on how to solve multifunctionality. The recommendation is to apply system expansion without substitution and compare the CCU system with a reference system. It is crucial to establish relevant system boundaries for the compared systems to ensure that all systems provide the same functions to society.

A practical LCA guideline for CCU value chains is finally presented in Appendix 1.

This literature review analyses the use of multi-criteria assessment (MCA) in food-based systems in order to assess sustainability. MCA is an umbrella term for methods and tools that can be used when different
indicators/criteria need to be incorporated in an analysis. Scoring and weighting can be used in MCAs to compare indicators with different units of measurement (Dean, 2022).

12 articles are reviewed, and they show different approaches to the MCA methodology. The studies use MCA to meet political goals/regulations, increasing resilience of farming systems, and/or for methodological development. The indicators assessed and the use of weighting differ between the studies. Furthermore, the methodological choices of an MCA and the use of software tools is assessed.

To conclude, there are several different ways of applying MCA in a study, and the methodology shows great flexibility in order to be fitted to the subject of study and the involved stakeholders. The weakness of MCA is that the methodology can be viewed as arbitrary, especially when applying weighting. Therefore, it is important to be transparent with regards to the methodolog

This report, A perspective on the state of the biogas industry from selected member countries, contains a compilation of summaries of country reports from member countries of IEA Bioenergy Task 37 (Energy from Biogas).

Each country report summary includes information on the number of biogas plants in operation, biogas production data, how the biogas is utilised, the number of biogas upgrading plants, the number of

vehicles using biomethane as fuel, the number of biomethane filling stations, details of financial support schemes in each country and some information on national biogas projects and production facilities. The publication is a regular update and is valid for information collected in 2020-2021. Reference year for production and utilisation is 2020, unless stated otherwise.

The chapter about Norway is written by senior researcher Kari-Anne Lyng at NORSUS.

Borregaard is a world leading biorefinery that produces biochemicals from Norway spruce (Picea abies). With increasing attention towards sustainable production and reduction of greenhouse gases, they experience increased interest in how emissions of greenhouse gases, and biogenic CO2 in particular, of a product are calculated and how potential greenhouse gas savings can be communicated. NORSUS has therefore been commissioned by Borregaard to summarize different standards and frameworks that are relevant for Borregaard’s reporting and communication of environmental information. Focus has been on CO2, with a special emphasis on biogenic CO2.

This report is a modified version of report OR.21.21 (Soldal and Modahl, 2021). In the current version,
confidential information from Borregaard has been removed.

This study was commissioned by Plastretur (Green dot Norway) and was carried out by NORSUS. The overarching goal has been to quantify the environmental impacts of Plastretur’s system for collection and material recycling of plastic packaging waste from households in Norway, and to identify factors which have large impacts on the results.

Life cycle assessment (LCA) methodology was applied to calculate the environmental impacts of collection and treatment of plastic waste resources, as well as the avoided emissions when recycled material substitute virgin material, and when energy from waste substitute other energy carriers. The current system of sorting and recycling plastic waste was compared with an alternative with no sorting, where plastic waste goes to incineration with energy recovery together with residual waste. The assessment is made for the treatment of the amount of plastic waste sorted from Norwegian households during a year.

The plastic collection of household plastic waste in Norway consists of three systems, and each system is analysed and summarised to quantify the annual environmental impacts:

• sorted at source versus incineration
• sorting at ROAF sorting facility versus incineration and
• sorting at IVAR sorting facility versus incineration

Note that the results for the three systems are not comparable since different functional units (representing different plastic compositions and quality) have been used for each system.

Specific data were collected, e.g. from Plastretur, ROAF and IVAR, to represent these systems to the extent possible. When specific data were unavailable, generic data were utilized. Four environmental impacts were assessed, including climate change, freshwater eutrophication, fossil resource scarcity and fine particulate matter formation.

The results from the study show that the Norwegian system for sorting and material recycling of plastic waste contributes to a reduction in greenhouse gas emissions of approximately 72 300 tonnes CO₂ equivalents compared to the alternative with no sorting where all plastic is incinerated instead. The system for sorting in households contributes to a reduction of approximately 51 000 tonnes CO₂ equivalents, and the sorting facilities of ROAF and IVAR contribute to a reduction of approximately    10 500 and 10 800 tonnes CO₂ equivalents, respectively, compared to incineration. In municipalities with sorting in households, each kg sorted contributes on average to an emission reduction at 2.0 kg CO₂ equivalents compared to the same amount being incinerated.

The results from this study show that sorting and recycling of household plastic waste is preferable to incineration with energy recovery in terms of climate change and fossil resource depletion. In terms of fine particulate matter formation and freshwater eutrophication, on the other hand, incineration with energy recovery gives lower impacts. For fine particulate matter formation, this is a result of higher avoided impacts from incineration compared to avoided impacts from recycling and incineration of plastics in the systems for sorting and recycling of plastics. For freshwater eutrophication, this is due to impacts from the resources needed for recycling processes, such as electricity, while incineration avoids contributions to freshwater eutrophication when substituting Norwegian district heat generation.

Critical factors affecting the results include:

• Sorting rates for each plastic type
• The quality of the plastic and what it substitutes
• The market for recycled plastics

Transport and energy use have low impacts on the results.

In the future, Plastretur is advised to collect more specific data from the sorting- and recycling facilities, which to various extent had to be modelled using generic data. More information on recycling rates per plastic type, the quality and market of recycled materials and what type of material that is substituted by these recycled materials would be beneficial. Furthermore, Plastretur is advised to select sorting- and recycling facilities that produce high quality recycled material that in turn can substitute virgin plastics.

This project has not included a comparative assessment of the different sorting systems (sorting at source compared with residual waste sorting facilities). In such a study the comparison must be done based on the amount of plastic waste generated in the households. As more data is available for the different systems, it is recommended to set up analyses with the aim of a direct comparison of the different systems to better understand the implications of choosing one system over the other. In such a study, it would be interesting to address under what circumstances that one of these systems becomes preferable to the other. This could be done by, for example, assessing how well consumers need to sort the household plastic waste for the sorted at source system to be environmentally preferable over a sorting facility system where plastics are disposed with the residual waste.

Denne rapporten er en del av prosjektet Bærekraftig Innovasjon gjennom Industriell symbiose på Øraområdet i Fredrikstad, og viser kartlegging av energi-, vann- og avfallsressurser fra bedrifter/virksomheter på området for året 2018.
Industriell symbiose går ut på at virksomheter innenfor et gitt geografisk område samarbeider om å utnytte ressurser som energi, vann og materialer på tvers av bedriftene så effektivt som mulig. Dette kan for eksempel gjøres ved at avfallsresurser fra en virksomhet utgjør et råstoff for nabobedriften.

Målet med arbeidet har vært å identifisere og kvantifisere energi-, vann- og materialressurser inn til og ut fra bedrifter i Øra-området for å få et bilde på intern sirkularitet på Øra og hvordan Øra bidrar til sirkularitet utenfor området. Dette danner grunnlag til å få oversikt over relevante strømmer som er aktuelle for videreutvikling innenfor industriell symbiose på Øra, samt hvordan Øra-området i seg selv bidrar til sirkularitet i samfunnet.

Rapporten presenterer energi-, vann- og avfallsstrømmer inn og ut av Øra-området i 2018, som grunnlag for å vurdere potensialet for økt ressursutveksling mellom bedrifter. Bedriftene på Øra ble kategorisert i to hovedtyper ut fra om virksomheten hovedsakelig omfatter behandling og gjenvinning av avfallsressurser (gjenvinningsbedrifter) eller om de tilhører mer typisk prosessindustri eller vareproduserende industri (produksjonsbedrifter). Det ble utviklet et spørreskjema til bedriftene i Excel, med formål om å kartlegge inngående og utgående ressursstrømmer, samt ressursutvekslingen mellom bedriftene. Spørreskjemaet ble sendt til bedriftene i juli 2020, og deretter revidert flere ganger parallelt med datainnsamlingen.

Totalt energibruk på Øra-området i 2018 var ca 700 GWh, fordelt på energikildene/-bærerne naturgass (ca 260 GWh), damp fra avfallsforbrenning (220 GWh), elektrisitet (185 GWh) og olje (30 GWh). produksjonsbedriftene står for det klart største energibehovet, sammenlignet med gjenvinningsbedriftene, og dampproduksjonen fra avfallsressursene bidrar med en vesentlig andel (220 GWh) av energibehovet til disse. Energiressursene ut fra Øra består i stor grad av spillvarme fra vannstrømmer, som utgjør ca 224 GWh tapt energi. I tillegg leveres energiressurser ut fra Øra i form fjernvarme/fjernkjøling (72 GWh), elektrisitet (8 GWh) og biogass til transport (18 GWh).

De største avfallsressursene inn til gjenvinningsbedriftene utgjøres av metaller (280 000 tonn) og kasserte kjøretøy (71 000 tonn). Dette, sammen med andre avfallsressurser som batterier og glass bidrar til at de samme bedriftene sender ut ca 295 000 tonn resirkulert materiale som går inn i sirkulære verdikjeder utenfor Øra. Det går også en intern sirkulær ressursstrøm på ca 5000 tonn metaller fra gjenvinningsbedriftene til produksjonsbedriftene. Avfallsstrømmene metall, kasserte kjøretøy, restavfall og batterier leveres til gjenvinning på Øra og utgjør henholdsvis 34%, 32%, 6% og 82% av totale mengden av tilsvarende avfallstyper generert i Norge. Dette viser at Øra utgjør et nasjonalt sirkulært senter for denne type avfall.
Totalt vannforbruk på Øra var ca 2,7 mill m3 med drikkevannskvalitet (levert fra FREVAR), og ca 13 mill m3 såkalt Glomma-vann. Vannstrømmene går hovedsakelig til produksjonsbedrifter som Kronos Titan, Adesso, Unger og Reichhold, for deretter å slippes ut igjen i Glomma eller som avløpsvann til FREVAR. Vannressursene utgjør per i dag et vesentlig mer lineært system enn tilsvarende systemer for energi og avfallsressurser.

Metal and carton packaging are both commonly used for the packaging of food in Norway, such as in the packaging of crushed tomatoes. Several food retailers have shifted from metal to carton food packaging, however, knowledge in terms of considering environmental impacts and aspects of to inform such a transition have so far been limited and especially for Norwegian conditions. Several aspects are important in influencing the environmental impact of metal and carton food packaging, including methodological choices for allocation in recycling, the type of data applied and the definition of the system boundaries. Country specific factors such as the recycled content in the product, collection rates and the applied waste treatment processes also influence the environmental impact results to a large extent.

This study was commissioned by Norsk Metallgjenvinning with the goal to increase knowledge about the environmental strengths and weaknesses of metal food packaging compared with carton food packaging in a life cycle perspective under Norwegian conditions. This was done by collecting specific data for collection and recycling of the food packaging options, and by applying various methods for modelling of recycling in LCA, in addition to assessing the circularity performance of these products.

LCA, which is a standardised method to quantify the environmental impacts of a product or a service throughout its life cycle, was used to assess environmental impacts. The Material Circularity Indicator (MCI), introduced by the Ellen McArthur Foundation, was applied to assess product-level circularity. Three different methods for modelling recycling were tested: the cut off approach, end-of-life net scrap approach and the more recently developed Circular Footprint Formula (CFF) within the Product Environmental Footprint (PEF) methodology. In addition, two improvement scenarios for the metal food packaging were defined: increased share of recycled content and change in location of the manufacturing

The results show that the carton food packaging in general is associated with lower environmental impacts compared to metal food packaging from a life cycle perspective. This is true for all environmental impact categories assessed in this study, except for land use and marine eutrophication. When using the material circularity Indicator, the metal packaging obtains a better product circularity score than the carton packaging. A higher value for the circularity is preferable as it indicates a more circular product according to the MCI, which can have a value between 0 and 1, where the latter indicates a fully circular product. The higher circularity score for the metal food packaging can be described by, for example, its relatively higher recycled content.

The results are dependent on the conditions assessed in this study, and it should be noted that a lot of generic data had to be applied, e.g. for the production processes of the food packaging, due to limited data availability. Recommendations for reduced environmental impacts of the metal packaging include to use recycled steel. As production of metal is relatively energy intensive, the type of energy carrier used in the manufacturing phase also contributes significantly to the total climate change impact. The use of renewable energy sources is therefore preferred. The transport from store to consumer and the waste treatment of the distribution packaging also contributes significantly to the total climate change impact. This study shows contrasting results between circularity and environmental impacts of the food packaging. The metal food packaging is associated with a higher product-level circularity but the carton food packaging in general associated with lower environmental impacts. This indicates the complexity of this type of assessments and the importance of considering both circularity and life cycle environmental impactsin these types of studies.

Denne rapporten er en del av forskningsprosjektet Bærekraftig biogass, som er finansiert gjennom Forskningsrådets EnergiX-program.

Opprinnelsesgarantiordningen for elektrisitet er en europeisk ordning som er videreført og styrket i det reviderte fornybardirektivet (2018/2001/EU, ofte referert til som RED II). Ordningen inngår som en del av det felles rammeverket i det indre energimarked i EØS-området. Den ble innført med EUs første fornybardirektiv i 2001 for å gi forbrukere et prinsipielt valg. En opprinnelsesgaranti er et bevis på hvilke kilder en gitt mengde strøm er produsert fra. Ordningen ble innført med EUs første fornybardirektiv (Direktiv 2001/77/EC) i 2001 og er videreført i de reviderte fornybardirektivene (Direktiv 2009/28/EC og 2018/2001/EU). I henhold til EUs Eldirektiv (Direktiv 2009/72/EC) skal alle kraftleverandører informere sine kunder om hvordan kraften de solgte foregående år ble produsert. Dette kalles en varedeklarasjon.

I det reviderte fornybardirektivet av 2018 (RED II, Artikkel 19) er ordningen for opprinnelsesgarantier utvidet til også å omfatte gass (inkludert hydrogen), i tillegg til elektrisitet og varme/kjøling.

Den viktigste forskjellen mellom et opprinnelsesgarantisystem for elektrisitet (som eksisterer i dag) og for biogass, er bærekraftskriteriene med tilhørende krav til massebalanse, som kreves for bioenergi dersom den skal kunne inkluderes i et lands måloppnåelse for fornybar energi.

Det pågår et arbeid med å revidere CEN-standarden EN 16325 Guarantees of Origin related to energy – Guarantees of Origin for Electricity til også å omfatte gass, hydrogen, samt kjøling/varme, som antas ferdigstilt i løpet av 2022. Vurderingen av opprettelsen av et system med opprinnelsesgarantier for biogass bør derfor avventes og sees i sammenheng med dette arbeidet. I ovennevnte standard er det foreløpig lagt til grunn at det er frivillig å rapportere på bærekraftskriteriene.

Uavhengig av om det vurderes å innføre et opprinnelsesgarantisystem for biogass, anbefales det derfor å starte arbeidet med å utvikle en nasjonal database/register for flytende og gassformig drivstoff (jfr. RED II/artikkel 28), som inkluderer rapportering av bærekraftskriteriene. Det anbefales at dette arbeidet sees i sammenheng med tilsvarende arbeid som skal settes i gang i Sverige (Energimyndigheten, 2019a), som også har en større andel av sitt biogassvolum offgrid (leveres ikke inn på fells gassnett). I tillegg bør arbeidet med utvikling og oppretting av et slikt register samkjøres med det systemet som Miljødirektoratet i dag har for alle som omsetter biodrivstoff og flytende biobrensel om rapportering oppfyllelse av bærekraftskriteriene, og med dagens rapportering fra norske biogassanlegg til Miljødirektoratet og SSB. Resultatene fra dette arbeidet vil danne et viktig grunnlag for en vurdering av en fremtidig kobling av et slikt registeret til et eventuelt opprinnelsesgarantisystem for biogass.

NORSUS has conducted a life cycle assessment to uncover which alternatives to single use plastics are the most environmentally friendly. The results can benefit procurers of single use products. The work has been undertaken for the municipality of Oslo.

Only in Norwegian

This report is a part of the DGRADE project, funded by the Norwegian Research Council and Handelens Miljøfond. It presents the status of ongoing development of the LCA methodology with respect to plastic littering issues and how plastic products can be eco-designed for the avoidance of littering.

This report first summarises knowledge regarding littering, the reasons for it and its consequences. Thereafter, the inclusion of littering within the current LCA methodology and on-going work is described. Finally, a summarised literature review and synopses of research into the littered environment is presented, laying the foundation of eco-design tips for singe use plastic products for the avoidance of littering. The literature review comprises issues such as the amount, composition and location of the litter; research on the litterer, including social, demographic and behavioural factors; and research concerning littered items with reference such as size, form or design, which might influence littering. The literature review forms the basis for identifying independent considerations with respect to the littering potential of a specific item or product group.

The report concludes with suggestions, pointers and advice concerning eco-design, as a contribution to the work on the reduction of littering of single use plastic articles. These suggestions do not apply solely to single use articles and can be relevant in the case of many other product types.

I februar 2021 ble det publisert en database med klimaavtrykk for over 500 matvarer på det danske markedet. «Den Store klimadatabase» (DSK) er basert på “consequential” LCA-metodikk (CLCA) i motsetning til “attributional” LCA (ALCA). ALCA er den vanligste metode for beregning av klimaavtrykket til produkter. Klimaavtrykkene til storfekjøtt i databasen er uvanlig høye, de er for eksempel 152 kg CO₂ekv/kg produkt for indrefilet. For ALCA-resultater i andre publikasjoner ligger klimaavtrykket rundt 22-70 kg CO₂ekv/kg produkt og det er klimaavtrykk i denne størrelsesorden som generelt kommuniseres globalt. Det er faglig uenighet om å bruke CLCA for evaluering av klimaavtrykk av produkter og denne rapport vil prøve å skille mellom metodene og diskutere hensiktsmessigheten av CLCA-metoden for å beregne klimaavtrykk av matvarer.

Det er flere metodiske forskjeller mellom de to tilnærminger, og de brukes til å svare på forskjellige spørsmål. I DSK svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er hvis produktet velges i stedet for ett annet/hvis etterspørselen øker/reduseres. I ALCA svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er for dette produkt. De store forskjellene i metodikk mellom DSK og ALCA er metoden for allokering mellom produkter, bruk av input/output metodikk, beregning av effekt av arealbruksendringer og bruk av marginalbetraktninger. Når en produksjon gir flere produkter må utslippene fordeles mellom produktene. I CLCA brukes systemutvidelse mens man i ALCA som regel bruker økonomisk allokering eller masseallokering. Det brukes også ulike data til beregningene fordi de ulike metodene svarer på ulike spørsmål. CLCA, som brukes i DSK, har som mål å inkludere “alle” påvirkninger fra et produksjonssystem, også indirekte påvirkninger fra f.eks. regnskaps- og revisortjenester som ikke tas med i en ALCA. Klimaavtrykkene i DSK ligger allikevel generelt på samme nivå som for ALCA resultater, men for storfekjøtt ligger resultatene mye høyere på grunn av økonomisk allokering. I DSK er klimaavtrykket for storfekjøtt fordelt på stykningsdelene ut fra økonomisk verdi basert på gjennomsnittlige priser. Hvis f.eks. indrefilet fra storfe står for 5 % av verdien som slakteriet får for alle produktene fra dyret vil indrefileten få 5 % av utslippene, selv om vekten av indrefilet kan være langt lavere, f.eks. 1 %. Dette betyr at jo dyrere stykningsdelen er, jo større andel av utslippene blir den tildelt. Argumentasjonen er at produkter har høy pris p.g.a. høy etterspørsel og derfor må disse produktene også ta sin del av miljøpåvirkningen. I ALCA bruker man også økonomisk allokering. F eks bruker NORSUS økonomisk allokering mellom den delen av dyret som brukes til konsum og den delen som brukes til andre formål, f.eks. plussprodukter som brukes til kjæledyrfôr og som har en økonomisk verdi. Hvis delen som går til mat utgjør 98 % av den økonomiske verdien vil denne delen bli tildelt 98 % av utslippene. Det øvrige vil bli tildelt 2 %. Imidlertid brukes ikke økonomisk allokering mellom delene som brukes til mat. F eks gis samme klimagassutslipp pr kg for kjøttdeig, skinke og indrefilet. Argumentasjon er at når man slakter et dyr må man slakte “hele dyret”.

Det er også viktig å være oppmerksom på andre forskjeller som ikke skyldes forskjeller mellom ALCA og CLCA, f.eks. LCIA og karakteriseringsfaktorene som brukes til å kvantifisere klimagassutslippene. Det finnes ulike versjoner av dem.

I denne rapporten er det også laget en sammenligning av klimaavtrykk av storfe- og svinekjøtt vurdert med CLCA i DSK og ALCA fra vitenskapelig litteratur. CLCA klimaavtrykkene gir generelt høyere resultater enn ALCA. For storfekjøtt skyldes dette hovedsakelig økonomisk allokering av stykningsdeler og for svinekjøtt skyldes det systemutvidelse eller effektivitet i produksjonen. Det er ikke mulig å konkludere på dette ut fra de tilgjengelige dataene.

Internasjonalt er det brukt store ressurser på å utvikle og standardisere LCA-metodikken slik at alle LCA utøvere gjennomfører LCA på samme måte og slik at resultatene enklere kan sammenlignes. Det er imidlertid en vanskelig oppgave fordi standardene er utviklet av ulike organisasjoner på forskjellige tidspunkter. Det finnes derfor en rekke standarder og retningslinjer for hvordan man beregner klimaavtrykk av produkter, og de viktigste er ISO standardene, PAS 2050, GHG Protocol og PEF metodikken. Alle disse standardene anbefaler ALCA for beregning av klimaavtrykk av produkter, men CLCA kan også brukes, avhengig av formålet og omfanget av studien og definisjon av den funksjonelle enheten. Selv om det nå er en klimadatabase for mat basert på CLCA er det usannsynlig at flere databaser vil bli utviklet basert på denne metoden siden alle standarder anbefaler ALCA og ALCA klimaavtrykk for kjøttprodukter vil fortsatt bli brukt som en referanse for deres klimapåvirkning.

This report has been commissioned by the Norwegian Environment Agency and written by the Norwegiani institute for sustainability research (NORSUS) and SINTEF Ocean.
The purpose of the report and associated deliverables is to provide a basis for Norway’s reporting duties to the EU on food waste throughout the food supply chain (2019/1597/EC).
The food supply chain comprises the following stages:
• Primary production
• Processing and manufacturing
• Retail and other distribution of food
• Restaurants and food services
• Households
The EU states that “food waste is any food that has become waste under these conditions:

1. it has entered the food supply chain,
2. it then has been removed or discarded from the food supply chain or at the final consumption stage,
3. it is finally destined to be processed as waste.” (2019/2000/EC, p. 7, original emphasis)
   Data on food waste must be reported annually but in-depth measurements of food waste are only required at least once every four years. The first mandatory reporting year is for the reference year 2020 (Table I).
   Empty fields indicate that data is missing.

Østre Toten kommune ønsket å gjennomføre et prosjekt for å sette fokus på matsvinn og klimavennlig mat i omsorgssektoren. Da prosjektet startet i november 2019 hadde kommunen på det nærmeste ferdigstilt et nytt sykehjem som skulle erstatte to av de eksisterende institusjonene. Det nye sykehjemmet, Labo helse og omsorgssenter, fikk medarbeidere fra fire tidligere kjøkken og tre ulike institusjoner. En annen institusjon, Fjellvoll, ble omgjort til omsorgsboliger med bemanning.

Østre Toten kommune ønsket å implementere felles metoder og rutiner, kompetanseheving og etablering av en felles kultur ved det nye kjøkkenet. Hovedmålet for prosjektet var å redusere klimagassutslipp gjennom å redusere matsvinnet med 20% i løpet av prosjektperioden og innføre mer klimavennlige menyer. Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratets klimasatsmidler og Østre Toten kommune.

Prosjektet ble delt inn i 4 faser:
• Situasjonsanalyse med gjennomføring av måling av matsvinn, gjennomføring av intervjuer med relevante ansatte for å kartlegge muligheter og utfordringer for å redusere matsvinn og innføre mer klimavennlige menyer, og sammenstilling av resultatene
• Planlegging og prioritering av tiltak hvor det ble gjennomført en workshop med de ansatte på avdelingene for å identifisere og prioritere tiltak
• Gjennomføring med innføring av nye rutiner for å redusere matsvinn, kompetanseheving innenfor klimavennlig mat for ansatte på kjøkkenet og utarbeidelse av målgruppetilpasset informasjonsmateriell
• Evaluering hvor det i forkant ble gjennomført en ny periode med måling av matsvinn, og gjennomføring av workshoper for ansatte på kjøkkenet og på avdelingene, lederne og en felles workshop for alle hvor målet var å prioritere tiltakene som skulle videreføres.

Å redusere matsvinnet i omsorgssektoren der det serveres mat vil, i tillegg til reduserte klimagassutslipp, bidra til reduserte innkjøpskostnader, bearbeidingskostnader og lønnskostnader. I tillegg kan svinnreduserende tiltak bidra til bedre holdninger hos ansatte slik at den enkelte får større bevissthet om matsvinn og endrer atferd privat. Svinnreduserende tiltak kan også bidra til bedre utnyttelse av råvarer og utvikling av nye retter med bruk av restemat.

As part of her research time, Ellen-Marie Forsberg has finalised the article Involving older adults in technology research and development discussions through dialogue cafés together with colleagues from her former position at OsloMet. The article shows the benefits of involving elderly in discussions about the use of smart-house technology and artificial intelligence in solutions helping elderly to live at home longer.

This report is developed by the IEA Bioenergy Task 37 Energy from biogas. The report provides an insight in a broad range of aspects associated with using biomethane as a fuel for transport, and describes the multifunctionality of biomethane solutions:

• Biomethane has a competitive performance compared with fossil fuels and other biofuels on a whole life cycle analysis and is particularly suited to long distance heavy vehicles.

• Biomethane from manure, residues, waste & catch crops is estimated to have low GHG emissions as compared to other renewable fuels.

• Biomethane may contribute to reduced air pollution in comparison with diesel, petrol, and other biofuels.

• Biomethane can contribute to a substantial reduction in acidification compared with fossil fuels.

• Biomethane may contribute to significantly reduced noise levels in comparison with diesel heavy goods vehicles.

• Well-designed and applied biogas systems may be essential to transform conventional farming to more sustainable farming and to organic farming.

• Common types of biogas solutions provide essential sociotechnical systems services as components of systems for waste and (waste) water management.

• Biogas solutions may importantly contribute to improved energy supply/security and flexibility.

The report provides exemplars of very good biomethane based transport solutions, with a high technological readiness level for all elements of the chain from production to vehicles. Transport biomethane sits well in the broad circular economy, energy, and environmental system providing services across a range of sectors including reduction in fugitive methane emissions from slurries, treatment of residues, environmental protection, provision of biofertiliser, provision of food grade CO2 and a fuel readily available for long distance heavy haulage. What we do not have is time to postpone the sustainable implementation of such circular economy biomethane systems as the climate emergency will not wait for absolutely perfect zero emission solutions; should they exist.

This report describes the results of an environmental assessment of the serving of beer at festivals, using several different types of beer glass. The project was carried out by NORSUS on behalf of the Øya Festival. The project is funded by Handelens Miljøfond.

The primary goal of the project has been to contribute increased knowledge regarding the environmental impact of various solutions for beverage serving. This will in turn contribute to a reduction in both potential climate impact and plastic waste at festivals and events.
The following four options have been analysed:
1a. Polypropylene (PP) disposable glassware
1b. Disposable polyethylene terephthalate (PET) recyclable glass
2. Disposable polylactate disposable glasses (PLA)
3. Recycled glass made of PP

The two environmental impact categories to have been assessed are potential climate impact and the risk of littering. The risk of littering is evaluated by means of mass balance and a qualitative assessment, while potential climate impact is determined using life cycle assessment (LCA). The functional unit in the analysis is defined as serving 1000 pints of beer. In the life cycle analyses, two different methods, cut-off and system expansion, have been employed for modelling recycling. Both methods are defined as being valid means of modelling recycling, while having different procedures for distributing burdens and gains in relation to recycling between the first and second product systems. The use of cut-off favours the utilisation of recycled material in the product under analysis, while the employment of system expansion favours recycling of the product after use. There are also other modelling modes for recycling, such as the European Commission's Circular Footprint Formula (CFF) within the Product Environmental Footprint (PEF) system. The two modelling methods chosen in this report represent two extremes and their use therefore assists in testing the robustness of the results.

The analyses have been carried out for festivals in two different categories: those with a collection system and those with a collection system plus additional collection. The extra collection is carried out by volunteers who pick up rubbish and sort the waste at source, thus helping to reduce waste. Return rates and wastage in the analysis are based on experience statistics from the Øya Festival, assuming the deposit and fee rates that have been used until now. There has been no assessment of how a possible change in mortgage or fee rates would affect the results.
The results of the analyses show the following three factors as being important in relation to the climate impact of the beer glasses:
• How much new plastic has to be produced per serving?
• How much plastic is sent for incineration?
• How much is recycled and can therefore replace the extraction of virgin raw material?
In other words, the degree of return and wastage has a substantial impact on the results. These two factors also have a bearing on the risk of littering for the various alternatives. The qualitative assessments show that the choice of collection system at the festival can be assumed to have a greater impact on the risk of littering than the choice of beer glass alternative. With this as a basis, it is recommended that festivals wishing to reduce their environmental impact establish efficient systems for collecting beer glasses, and quantify wastage and degree of return, regardless of the beer glass solution they choose. The industry as a whole is encouraged to quantify and follow the development of wastage and degree of return over time, and to participate in experience exchange identifying the measures that are most effective in reducing wastage.

Festivals that currently have a disposable system can achieve a significant climate benefit through the introduction of a collection system; the glasses then being sent for material recycling, using, for example, a deposit scheme.
For festivals with extra collection, recycled glass made of PP and disposable glass made of PET with a minimum of 80% recycled material give the best result.
For festivals with extra collection, recycled glass made of PP and disposable glass made of PET with a minimum of 80% recycled material give the best result.

For festivaler uten ekstra oppsamling gir engangsglass av PP og engangsglass av PET med minimum 50% resirkulert materiale best resultat.

A significant degree of collection and accumulation has even more importance regarding the climate impact of reusable glass, than for disposable glass, as the reusable glass is thicker and thus consists of more plastic. The sensitivity analyses showed that when the recycling is the solution of choice, the shrinkage must be less than 15% if it is to give a better result than disposable glass PP with a recycling system. This is because the same loss percentage of beer glass within the two systems results in a greater loss of plastic in the case of recycled glass. When compared with disposable glass, this entails both higher combustion emissions and the requirement for putting more plastic into the system.
The purpose of this report has been to shed light on the environmental aspects to solutions for serving drinks at festivals. When making a decision on the selection of a beer glass solution, it is essential to look at the results together with other considerations, such as those of economics and practicality.

This report is a deliverable for the Dsolve Centre for Research-based Innovation (CRI), Work Area 5 Circularity of bio-based, biodegradable, and non-degradable plastics. More specifically, this report documents Tasks 5.1.1 and 5.3.2.
The existing mass flow research concerning the fate of plastics in fishing gear used in the Norwegian commercial fishing and aquaculture industry is summarised in this report. Loss of fishing gear and aquaculture equipment can lead to ghost fishing and emission of microplastics affecting life below water.

Plastic flows in commercial fishing gear and aquaculture can be categorized in four groups: a) new fishing gear, b) repaired materials, c) collected gear delivered to waste treatment, and d) lost equipmentseparated into loss from wear and tear, documented loss, and undocumented loss. Figure 1 gives an overview of the quantified and unquantified flows of plastics in the commercial fishing and aquaculture industry.