NORSUS rapportserie

2023

NORSUS har undersøkt litteraturen om PHA og vurdert mikroplastproblematikken knyttet til bruken av det som erstatning for konvensjonell plast for mulchfilm, geotekstiler, gjødsel med kontrollfrigjøring og dolly-tau. Denne rapporten oppsummerer funnene basert på litteraturen og en grov MFA utført for disse produktene.

2022

This literature review analyses the use of multi-criteria assessment (MCA) in food-based systems in order to assess sustainability. MCA is an umbrella term for methods and tools that can be used when different
indicators/criteria need to be incorporated in an analysis. Scoring and weighting can be used in MCAs to compare indicators with different units of measurement (Dean, 2022).

12 articles are reviewed, and they show different approaches to the MCA methodology. The studies use MCA to meet political goals/regulations, increasing resilience of farming systems, and/or for methodological development. The indicators assessed and the use of weighting differ between the studies. Furthermore, the methodological choices of an MCA and the use of software tools is assessed.

To conclude, there are several different ways of applying MCA in a study, and the methodology shows great flexibility in order to be fitted to the subject of study and the involved stakeholders. The weakness of MCA is that the methodology can be viewed as arbitrary, especially when applying weighting. Therefore, it is important to be transparent with regards to the methodolog

2022

Carbon capture and storage (CCS) is a way of reducing greenhouse gas emissions by capturing and subsequently storing carbon dioxide (CO2). CCU (carbon capture and utilization), on the other hand, represents a way of recycling the carbon in the captured CO2 by converting it to fuels or other products. The acronym CCUS describes systems including both utilization and storage of captured CO2.

This report gives an overview of the three potential CO2 emissions sources to be captured: direct air capture, geothermal power generation and industrial point sources with regard to their potential of being considered fossil or non-fossil CO2. Furthermore, the main pathways for utilising captured CO2 are presented.

CCU systems connect two (or more) product systems; the first being the source of the CO2 and the second being the CO2-based production system which uses CO2 as feedstock. Hence, CCU systems represent multifunctional systems due to the double role of CO2, representing both emission and feedstock. The report presents Life Cycle Assessment (LCA) methodology in general with a deeper focus on how to solve multifunctionality. The recommendation is to apply system expansion without substitution and compare the CCU system with a reference system. It is crucial to establish relevant system boundaries for the compared systems to ensure that all systems provide the same functions to society.

A practical LCA guideline for CCU value chains is finally presented in Appendix 1.

Microplastics ending up in nature as a result of end-of-life processes for plastic packaging is a serious environmental concern, and was addressed in the Packnoplast project through sampling at three sites: one biogas facility in Norway and two thermoplastic recycling plants, one in Norway and one in The Netherlands.

The amounts of microplastics ending up in soil from biogas digestate was estimated to represent 0.4-2 mg/kg soil per year if 6 t/daa of biogas digestate is used as fertilizer. Food packaging is estimated to represent 75% of this. The amounts of microplastics measured are significant, but too small to affect soil properties even on a time-scale of decades. The risk of adverse effects on soil quality, plant growth or soil organisms seem very low at the current predicted rates of plastic inputs to soil. Since plastics are virtually non-degradable, they are still prone to accumulate in soil, and waste streams recycled to soil need to address and prevent plastic contamination even better than today.

Thermoplastic recycling plants are handling large amount of plastic, and during processes in the plant, microplastic are generated. Concentrations of microplastic particles varied from 7 to 51 particles per liter in the effluent water from the two plants. Discharges of effluent water are often through the sewer system and/or into a water body. Today regulations regarding discharges of microplastic are missing. Sand filter treatment of the effluent water was a promising treatment technique to remove the microplastics. Background concentrations of microplastic, comparable to pristine areas, were found in blue mussels sampled outside the thermoplastic recycling plant in Norway. Knowledge about the risk imposed by microplastics to the aquatic environment is today not known.

2022

Det treårige forskningsprosjektet Innovativ avfallslogistikk har hatt som målsetting å generere kunnskap som skal bidra til mer kostnadseffektive og miljøvennlige løsninger for innsamling av avfall fra norske kommuner. Denne rapporten gir en oppsummering av kunnskapen som er generert i prosjektet.

Prosjektet har dokumentert at norske kommuner organiserer innsamling av avfall på svært ulike måter. Dette gjelder både hvilke målsettinger som ligger til grunn for avfallshåndteringen, organisasjonsform, hvorvidt de samarbeider med andre kommuner eller ikke, om de kjøper inn tjenestene eller gjør det i egen regi og hva slags innsamlingssystemer de har valgt (poser, beholdere, biler og drivstoff, nedgravde løsninger og avfallssug og sorteringsanlegg).

For å bidra til kunnskapsbaserte beslutninger har arbeidet i prosjektet bestått av tre hovedtemaer: beregninger av kostnader og miljøpåvirkning fra avfallslogistikk, analyser av innkjøp av tjenester knyttet til avfallslogistikk og analyse av avfallslogistikkens transformative potensial. Resultater fra hver av delene oppsummeres i denne rapporten, og korte sammendrag gis nedenfor.

Beregninger av kostnader og miljøpåvirkning fra avfallslogistikk

Målsettingene knyttet til sirkulærøkonomi og økt og separat utsortering av en rekke avfallstyper har skapt et behov for å kunne simulere hvordan ulike løsninger påvirker kostnader og klimagassutslipp for en gitt kommune eller avfallsselskap. Prosjektet har dermed utviklet en modell som kan beregne kostnader og klimagassutslipp knyttet til avfallsinnsamling fra husholdninger.

I denne rapporten vises ulike eksempler på bruk av verktøyet som demonstrerer hva slags typer analyser som kan gjennomføres med verktøyet og som representerer aktuelle problemstillinger for norske kommuner og avfallsselskaper:

  • Fleksibel innsamling sammenliknet med faste henteider (tettbebygd område)
  • Sammenslåing av beholdere (tettbebygd område)
  • Elektrisk renovasjonsbil sammenliknet med renovasjonsbil på diesel (tettbebygd område)
  • Fra ett skift til to skift per bil (tettbebygd område)
  • Fra to ansatte til en ansatt per bil (tettbebygd område)
  • Bedre utnyttelse av tokammerbil (ruralt område)

Analysene viser at verktøyet er egnet for å finne ut hva som er de største kostnadsdriverne og hvor i verdikjeden de største klimagassutslippene oppstår, og hvilke innsatsfaktorer som har størst påvirkning. Resultatene fra casestudiene som er gjennomført viser at optimalisering av systemet med tanke på kostnader i mange tilfeller også vil gi reduserte klimagassutslipp. Andre ganger må det gjøres avveininger mellom økonomiske kostnader og klimatiltak, slik som for eksempel bruk av elektriske renovasjonsbiler, og mellom økonomiske kostnader og service ovenfor innbyggerne, som for eksempel distanse til beholder og avveininger mellom hente- og bringeordning. For å vurdere netto effekt av økt servicegrad, bør det også sees på hvordan sorteringsgraden faktisk påvirker innsamlingsgraden av de respektive avfallstyper, vurdert i et helhetlig perspektiv. I så fall bør økte klimagassutslipp fra innsamling av avfall med økt servicegrad vurderes opp mot potensielle reduserte klimagassutslipp som følge av at mer avfall sorteres ut til riktig behandling.

Innkjøpsanalyser

Innkjøpsanalysene som er gjennomført i prosjektet består av tre hoveddeler: dialog i anskaffelsesprosessen, analyser av gjennomføringen av anskaffelsesprosessen og anskaffelsesperioden og analyser av gjennomførte anskaffelser.

Anskaffelser og innovasjon: Den onde sirkelen

Forskningslitteraturen viser at økt grad av dialog har potensiale til å drive frem innovasjon gjennom felles verdiskaping, bedre samarbeid, økt transparens og økt effektivitet. Prosjektet har sett nærmere på hvorfor dialog er vanskelig i offentlige anskaffelser, og hvordan dette påvirker innovative anskaffelser. Intervjuer med relevante aktører avdekket et mønster der mange fortsetter å gjøre det man alltid har gjort, fordi man i begrenset grad gir og får innspill om noe nytt. Prosessen legger opp til liten grad av feedback, kommunikasjon og oppfølging i anskaffelsen, som igjen forhindrer at man bygger kompetanse. Gitt at målet er innovasjon og kompetanseutvikling, blir dette en ond sirkel. En viktig forklaring ligger i frykten for å gjøre feil med tanke på regelverket om offentlig anskaffelse.

Anskaffelsesprosessen: Den ufullstendige sirkelen

Prosjektet har sett på hvordan kommunene bruker anskaffelsesprosessen til å velge og følge opp leverandører, og lære av leverandørsamarbeid. Gjennom intervjuer ble det observert at det brukes betydelige ressurser på å utarbeide kravspesifikasjonen, og noe mindre på selve konkurransegjennomføringen, mens det brukes minst ressurser på kontraktsoppfølging. Dette kan betegnes som en lineær prosess som kan medføre at det i liten grad legges til rette for læring og forbedring. Det foreslås at det implementeres en prosess basert på Plan, Do, Check, Act, eller planlegge, utføre, kontrollere og korrigere for å fremme en lærende organisasjon. Sirkelen med de ulike oppfølgingsaktivitetene kan tilrettelegge for mer kontinuerlige forbedringer og kompetansebygging.

Styring og organisering: Den manglende sirkelen

En analyse av gjennomførte anskaffelser innenfor avfallslogistikk viser at måten kommunene har anskaffet innsamlingstjenestene for husholdningsavfall i stor grad har vært den samme i 30 år. Anskaffelsene er i hovedsak gjennomført etter åpen anbudskonkurranse og pris er vektet høyest blant tildelingskriteriene i kravspesifikasjonene, med noen få unntak. Dette fremmer en markedsøkonomi basert på konkurranse fremfor samarbeid, og viser liten grad av «innovative anskaffelser», noe som kan være en barriere for forbedringer og innovasjon.

Avfallslogistikkens transformative potensial

Avfallsbransjen står i likhet med resten av samfunnet overfor to megatrender som er forventet å skape radikal transformasjon: digitalisering og grønn omstilling. Forskningslitteraturen peker på noen sentrale dimensjoner og egenskaper for å oppnå transformasjoner: ‘retning’, ‘koordinering’, ‘etterspørsel’ og ‘refleksivitet’.

Når det kommer til retning og koordinering observeres et «fragmentert landskap», det vil si at kommuner har organisert avfallsinnsamlingen på svært ulike måter. Den norske kommunestrukturen med mange små kommuner og tradisjon for siloorganisering i kommunesektoren representerer dessuten et sårbart utgangspunkt for transformative endringer. Aktører med innovative ambisjoner opplever likevel at det er rom for endringer. Det er eksempler på aktører som får til mye, men manglende koordinering og mekanismer for oppskalering på tvers av kommuner synes å utgjøre sentrale barrierer for transformativ endring. Resultater fra prosjektet viser at det det ligger et potensiale i økt koordinering både internt i og mellom renovasjonsselskapene, samt eksternt i samspillet mellom offentlig og privat sektor

Når det gjelder etterspørsel og refleksivitet har prosjektet pekt på hvordan eierskap av, og investeringer i, fysisk infrastruktur kan føre til innlåsing i eksisterende forretningsmodeller og dermed hindre videre utvikling. Dette gjelder også økende grad av kildesortering, som krever en omfattende logistikkstruktur. Beregningene utført ved hjelp av verktøyet har vist at tilsynelatende små beslutninger kan ha stor påvirkning, og valg av biler og beholdere, både i egen regi og langvarige kontrakter, skaper langsiktige bindinger og strukturer som er krevende å endre. Det er derfor viktig å redusere risiko for overetablering av anlegg og utstyr. Dette kan gjøres ved hjelp av økt samarbeid, dialog og refleksivitet i form av mulighet til å justere kursen underveis, både med tanke på nye løsninger og eventuelt endringer i kontraktsperioden.

Konklusjon og videre arbeid

Prosjektet har utviklet modeller som kan bidra til økt kunnskap om avfallsinnsamling og hvordan denne kan forbedres, både når det gjelder kostnader og klimagassutslipp, og knyttet til hvordan gjennomføre og følge opp innkjøp av tjenester knyttet til avfallsinnsamling. Videre peker prosjektet på noen utfordringer knyttet til et «fragmentert landskap», det vil si den store variasjonen i hvordan kommunene organiserer og gjennomfører avfallsinnsamlingen, og som kan oppleves som en begrensning mot både felles og egen kompetanseutvikling og innovasjon. Disse barrierene kan reduseres ved å være bevisst på utfordringene og å sørge for samarbeid mellom kommuner og internt i kommunale etater, mellom kommuner og på tvers av privat og offentlig sektor. Disse innsiktene fra prosjektet vil kunne bidra til bedre beslutninger dersom de implementeres av kommuner og avfallsselskaper.

I et fremtidig arbeid er det ønskelig å koble sammen estimering av kostnader og klimagassutslipp med kunnskap om innkjøpsprosessen. Bruken av et slikt verktøy kan bidra til økt bevissthet og transparens om kostnader i innkjøpssitasjonen, og dermed redusere økonomisk risiko og oppnå en fornuftig kostnadsfordeling. Dette kan potensielt åpne opp muligheten for å øke fokus på miljø og kvalitet som innkjøpskriterier.

Videre er det viktig å understreke at innsamling av avfall ikke kan sees isolert fra hele avfallssystemet, og at økt utsortering og investering i gjenvinningsanlegg ikke bør være en barriere for å jobbe med avfallsminimering, økt gjenbruk og redusert forbruk. I det videre arbeidet vil det derfor være interessant å undersøke nærmere hvordan innsamlingssystemene kan bidra til økt utsortering, økt gjenbruk og redusert forbruk. I tillegg vil det være aktuelt å gjennomføre analyser som ser på sammenhenger mellom avfallssystemet og forbruksmønstre. Kommunene og avfallsselskapene kan med slik kunnskap i større grad bidra med en mer helhetlig tilnærming i overgang til en mer sirkulær økonomi. 

2022

Metall og kartong er vanlige emballasjematerialer for matprodukter i Norge, og brukes blant annet til å emballere hermetiserte hakkede tomater. Flere distributører har de siste årene gått over fra å bruke metall[1]til kartongemballasje, men kunnskapsgrunnlaget om miljøpåvirkningen og sirkulariteten til en slik endring har så langt vært begrenset, spesielt under norske forhold. Flere aspekter kan ha stor innvirkning på miljøpåvirkningen til emballasjeløsningene, slik som metodiske valg knyttet til modellering av gjenvinning, type data som benyttes og definisjon av systemgrenser. Nasjonale forutsetninger slik som andel gjenvunnet materiale i produktet, innsamlingsgrader og avfallshåndteringsmåter påvirker også miljøbelastningen betydelig.

Denne studien ble gjennomført på oppdrag for Norsk Metallgjenvinning. Målet med prosjektet har vært å øke kunnskapen om de miljømessige styrkene og svakhetene til metallemballasje sammenliknet med kartongemballasje i et livsløpsperspektiv under norske forhold. Dette ble gjort ved å samle inn spesifikke data for innsamling og gjenvinning av emballasjeløsningene, og ved å benytte ulike metoder for modellering av gjenvinning i LCA, i tillegg til å vurdere sirkulariteten til produktene.

Livsløpsanalyser (LCA), som er en standardisert metode for å kvantifisere miljøpåvirkningene til et produkt eller en tjeneste gjennom hele livsløpet, ble brukt for å vurdere miljøpåvirkningen. Material Circularity Indicator (MCI), introdusert av EllenMcArthur Foundation, ble brukt for å vurdere sirkularitet på produktnivå. Tre ulike metoder for modellering av gjenvinning ble testet: cut off-metoden, end-of-life net scrap-metoden og den nyutviklede Circular Footprint Formula (CFF) som er en del av Product Environmental Footprint (PEF)- metoden. I tillegg ble det definert to forbedringsscenarier for metallemballasjen: økt andel gjenvunnet materiale og endring av produksjonssted.

Resultatene viser at kartongemballasje generelt har lavere miljøpåvirkning enn metallemballasje i et livsløpsperspektiv. Dette gjelder for alle miljøpåvirkningskategoriene som er inkludert i studien, med unntak av arealbruk og marin eutrofiering. Ved bruk av material circularity Indicator viser resultatene at metallemballasjen har bedre produktsirkularitet enn kartongemballasjen. En høy verdi for sirkularitet er positivt, siden det indikerer et mer sirkulært system i henhold til MCI, der produkter kan ha en verdi mellom 0 og 1, der 1 indikerer et fullstendig sirkulært produkt. Metallemballasjens høye sirkularitetstall skyldes blant annet et høyere resirkulert innhold enn kartongemballasjen.

Resultatene er avhengig av forutsetningene som inngår i studien, og det er verdt å merke seg at generiske data ble brukt for å modellere produksjonen av emballasjeløsningene på grunn av mangel på tilgang til spesifikke data. For å redusere miljøbelastningen til metallemballasje anbefales det å øke andelen gjenvunnet materiale. Siden metallproduksjon er relativ energiintensivt, har type energibærer i produksjonsfasen stor innvirkning på metallemballasjens klimapåvirkning. Bruk av fornybare energibærere kan derfor bidra til å redusere klimapåvirkning betydelig. Transporten fra butikk til forbruker og avfallshåndtering av distribusjonsemballasjen har også en betydelig klimapåvirkning. Denne studien viser motstridende resultater når man ser på sirkularitet og miljøpåvirkninger av matemballasje. Metallemballasjen har bedre sirkularitet på produktnivå, mens kartongemballasjen har generelt sett lavere miljøpåvirkninger. Dette viser kompleksiteten i denne typen analyser og viktigheten av å inkludere både sirkularitet og miljøpåvirkninger i studier av denne typen.

2022

Denne rapporten er en del av prosjektet Bærekraftig Innovasjon gjennom Industriell symbiose på Øraområdet i Fredrikstad, og viser kartlegging av energi-, vann- og avfallsressurser fra bedrifter/virksomheter på området for året 2018.
Industriell symbiose går ut på at virksomheter innenfor et gitt geografisk område samarbeider om å utnytte ressurser som energi, vann og materialer på tvers av bedriftene så effektivt som mulig. Dette kan for eksempel gjøres ved at avfallsresurser fra en virksomhet utgjør et råstoff for nabobedriften.

Målet med arbeidet har vært å identifisere og kvantifisere energi-, vann- og materialressurser inn til og ut fra bedrifter i Øra-området for å få et bilde på intern sirkularitet på Øra og hvordan Øra bidrar til sirkularitet utenfor området. Dette danner grunnlag til å få oversikt over relevante strømmer som er aktuelle for videreutvikling innenfor industriell symbiose på Øra, samt hvordan Øra-området i seg selv bidrar til sirkularitet i samfunnet.

Rapporten presenterer energi-, vann- og avfallsstrømmer inn og ut av Øra-området i 2018, som grunnlag for å vurdere potensialet for økt ressursutveksling mellom bedrifter. Bedriftene på Øra ble kategorisert i to hovedtyper ut fra om virksomheten hovedsakelig omfatter behandling og gjenvinning av avfallsressurser (gjenvinningsbedrifter) eller om de tilhører mer typisk prosessindustri eller vareproduserende industri (produksjonsbedrifter). Det ble utviklet et spørreskjema til bedriftene i Excel, med formål om å kartlegge inngående og utgående ressursstrømmer, samt ressursutvekslingen mellom bedriftene. Spørreskjemaet ble sendt til bedriftene i juli 2020, og deretter revidert flere ganger parallelt med datainnsamlingen.

Totalt energibruk på Øra-området i 2018 var ca 700 GWh, fordelt på energikildene/-bærerne naturgass (ca 260 GWh), damp fra avfallsforbrenning (220 GWh), elektrisitet (185 GWh) og olje (30 GWh). produksjonsbedriftene står for det klart største energibehovet, sammenlignet med gjenvinningsbedriftene, og dampproduksjonen fra avfallsressursene bidrar med en vesentlig andel (220 GWh) av energibehovet til disse. Energiressursene ut fra Øra består i stor grad av spillvarme fra vannstrømmer, som utgjør ca 224 GWh tapt energi. I tillegg leveres energiressurser ut fra Øra i form fjernvarme/fjernkjøling (72 GWh), elektrisitet (8 GWh) og biogass til transport (18 GWh).


De største avfallsressursene inn til gjenvinningsbedriftene utgjøres av metaller (280 000 tonn) og kasserte kjøretøy (71 000 tonn). Dette, sammen med andre avfallsressurser som batterier og glass bidrar til at de samme bedriftene sender ut ca 295 000 tonn resirkulert materiale som går inn i sirkulære verdikjeder utenfor Øra. Det går også en intern sirkulær ressursstrøm på ca 5000 tonn metaller fra gjenvinningsbedriftene til produksjonsbedriftene. Avfallsstrømmene metall, kasserte kjøretøy, restavfall og batterier leveres til gjenvinning på Øra og utgjør henholdsvis 34%, 32%, 6% og 82% av totale mengden av tilsvarende avfallstyper generert i Norge. Dette viser at Øra utgjør et nasjonalt sirkulært senter for denne type avfall.
Totalt vannforbruk på Øra var ca 2,7 mill m3 med drikkevannskvalitet (levert fra FREVAR), og ca 13 mill m3 såkalt Glomma-vann. Vannstrømmene går hovedsakelig til produksjonsbedrifter som Kronos Titan, Adesso, Unger og Reichhold, for deretter å slippes ut igjen i Glomma eller som avløpsvann til FREVAR. Vannressursene utgjør per i dag et vesentlig mer lineært system enn tilsvarende systemer for energi og avfallsressurser.

2021

Det finnes flere tidligere studier på engangsplastposter og deres alternativer ved dagligvarehandel. Behovet for en studie av norske forhold oppstod ettersom handleposene som brukes i Norge anses av industrien som av høy kvalitet og de har flere mulige bruksområder (de brukes som avfallsposer av norske forbrukere). Det at de alternative løsningene med flere bruksområder har kommet dårlig ut i andre skandinaviske studier motiverte NORSUS til å ville gjennomføre en slik studie for norske forhold. De involverte aktørene hadde ulike meninger om hvordan utfallet ville bli, men de satt med samme interesse for å gjennomføre en robust studie. Denne studien vil bli offentliggjort og brukt til å informere norske forbrukere, og derfor har et kritisk gjennomgangspanel vært involvert i hele studien.

2022

This study was commissioned by Plastretur (Green dot Norway) and was carried out by NORSUS. The overarching goal has been to quantify the environmental impacts of Plastretur’s system for collection and material recycling of plastic packaging waste from households in Norway, and to identify factors which have large impacts on the results.

Life cycle assessment (LCA) methodology was applied to calculate the environmental impacts of collection and treatment of plastic waste resources, as well as the avoided emissions when recycled material substitute virgin material, and when energy from waste substitute other energy carriers. The current system of sorting and recycling plastic waste was compared with an alternative with no sorting, where plastic waste goes to incineration with energy recovery together with residual waste. The assessment is made for the treatment of the amount of plastic waste sorted from Norwegian households during a year.

The plastic collection of household plastic waste in Norway consists of three systems, and each system is analysed and summarised to quantify the annual environmental impacts:

  • sorted at source versus incineration
  • sorting at ROAF sorting facility versus incineration and
  • sorting at IVAR sorting facility versus incineration

Note that the results for the three systems are not comparable since different functional units (representing different plastic compositions and quality) have been used for each system.

Specific data were collected, e.g. from Plastretur, ROAF and IVAR, to represent these systems to the extent possible. When specific data were unavailable, generic data were utilized. Four environmental impacts were assessed, including climate change, freshwater eutrophication, fossil resource scarcity and fine particulate matter formation.

The results from the study show that the Norwegian system for sorting and material recycling of plastic waste contributes to a reduction in greenhouse gas emissions of approximately 72 300 tonnes CO2 equivalents compared to the alternative with no sorting where all plastic is incinerated instead. The system for sorting in households contributes to a reduction of approximately 51 000 tonnes CO2 equivalents, and the sorting facilities of ROAF and IVAR contribute to a reduction of approximately    10 500 and 10 800 tonnes CO2 equivalents, respectively, compared to incineration. In municipalities with sorting in households, each kg sorted contributes on average to an emission reduction at 2.0 kg CO2 equivalents compared to the same amount being incinerated.

The results from this study show that sorting and recycling of household plastic waste is preferable to incineration with energy recovery in terms of climate change and fossil resource depletion. In terms of fine particulate matter formation and freshwater eutrophication, on the other hand, incineration with energy recovery gives lower impacts. For fine particulate matter formation, this is a result of higher avoided impacts from incineration compared to avoided impacts from recycling and incineration of plastics in the systems for sorting and recycling of plastics. For freshwater eutrophication, this is due to impacts from the resources needed for recycling processes, such as electricity, while incineration avoids contributions to freshwater eutrophication when substituting Norwegian district heat generation.

Critical factors affecting the results include:

  • Sorting rates for each plastic type
  • The quality of the plastic and what it substitutes
  • The market for recycled plastics

Transport and energy use have low impacts on the results.

In the future, Plastretur is advised to collect more specific data from the sorting- and recycling facilities, which to various extent had to be modelled using generic data. More information on recycling rates per plastic type, the quality and market of recycled materials and what type of material that is substituted by these recycled materials would be beneficial. Furthermore, Plastretur is advised to select sorting- and recycling facilities that produce high quality recycled material that in turn can substitute virgin plastics.

This project has not included a comparative assessment of the different sorting systems (sorting at source compared with residual waste sorting facilities). In such a study the comparison must be done based on the amount of plastic waste generated in the households. As more data is available for the different systems, it is recommended to set up analyses with the aim of a direct comparison of the different systems to better understand the implications of choosing one system over the other. In such a study, it would be interesting to address under what circumstances that one of these systems becomes preferable to the other. This could be done by, for example, assessing how well consumers need to sort the household plastic waste for the sorted at source system to be environmentally preferable over a sorting facility system where plastics are disposed with the residual waste.

2022

Borregaard is a world leading biorefinery that produces biochemicals from Norway spruce (Picea abies). With increasing attention towards sustainable production and reduction of greenhouse gases, they experience increased interest in how emissions of greenhouse gases, and biogenic CO2 in particular, of a product are calculated and how potential greenhouse gas savings can be communicated. NORSUS has therefore been commissioned by Borregaard to summarize different standards and frameworks that are relevant for Borregaard’s reporting and communication of environmental information. Focus has been on CO2, with a special emphasis on biogenic CO2.

This report is a modified version of report OR.21.21 (Soldal and Modahl, 2021). In the current version,
confidential information from Borregaard has been removed.

2022

This report, A perspective on the state of the biogas industry from selected member countries, contains a compilation of summaries of country reports from member countries of IEA Bioenergy Task 37 (Energy from Biogas).

Each country report summary includes information on the number of biogas plants in operation, biogas production data, how the biogas is utilised, the number of biogas upgrading plants, the number of

vehicles using biomethane as fuel, the number of biomethane filling stations, details of financial support schemes in each country and some information on national biogas projects and production facilities. The publication is a regular update and is valid for information collected in 2020-2021. Reference year for production and utilisation is 2020, unless stated otherwise.

The chapter about Norway is written by senior researcher Kari-Anne Lyng at NORSUS.

2021

This report is developed by the IEA Bioenergy Task 37 Energy from biogas. The report provides an insight in a broad range of aspects associated with using biomethane as a fuel for transport, and describes the multifunctionality of biomethane solutions:

• Biomethane has a competitive performance compared with fossil fuels and other biofuels on a whole life cycle analysis and is particularly suited to long distance heavy vehicles.

• Biomethane from manure, residues, waste & catch crops is estimated to have low GHG emissions as compared to other renewable fuels.

• Biomethane may contribute to reduced air pollution in comparison with diesel, petrol, and other biofuels.

• Biomethane can contribute to a substantial reduction in acidification compared with fossil fuels.

• Biomethane may contribute to significantly reduced noise levels in comparison with diesel heavy goods vehicles.

• Well-designed and applied biogas systems may be essential to transform conventional farming to more sustainable farming and to organic farming.

• Common types of biogas solutions provide essential sociotechnical systems services as components of systems for waste and (waste) water management.

• Biogas solutions may importantly contribute to improved energy supply/security and flexibility.

The report provides exemplars of very good biomethane based transport solutions, with a high technological readiness level for all elements of the chain from production to vehicles. Transport biomethane sits well in the broad circular economy, energy, and environmental system providing services across a range of sectors including reduction in fugitive methane emissions from slurries, treatment of residues, environmental protection, provision of biofertiliser, provision of food grade CO2 and a fuel readily available for long distance heavy haulage. What we do not have is time to postpone the sustainable implementation of such circular economy biomethane systems as the climate emergency will not wait for absolutely perfect zero emission solutions; should they exist.

2021

This report has been commissioned by the Norwegian Environment Agency and written by the Norwegiani institute for sustainability research (NORSUS) and SINTEF Ocean.
The purpose of the report and associated deliverables is to provide a basis for Norway’s reporting duties to the EU on food waste throughout the food supply chain (2019/1597/EC).
The food supply chain comprises the following stages:
• Primary production
• Processing and manufacturing
• Retail and other distribution of food
• Restaurants and food services
• Households
The EU states that “food waste is any food that has become waste under these conditions:

  1. it has entered the food supply chain,
  2. it then has been removed or discarded from the food supply chain or at the final consumption stage,
  3. it is finally destined to be processed as waste.” (2019/2000/EC, p. 7, original emphasis)
    Data on food waste must be reported annually but in-depth measurements of food waste are only required at least once every four years. The first mandatory reporting year is for the reference year 2020 (Table I).
    Empty fields indicate that data is missing.
2021

Målet med dette prosjektet er å få frem et kunnskapsgrunnlag som gjør rede for hva som er de mest miljøvennlige alternativene til engangsprodukter i plast. Kunnskapsgrunnlaget skal være nyttig for innkjøpere av engangsprodukter i Oslo kommunes virksomheter. Målet er å fremheve aspekter som er viktige for miljøbelastningen til produkter av ulikt materiale, som kan påvirkes i innkjøps- og brukssammenheng.

Oslo kommune anskaffer varer til ulike virksomheter. Disse benytter seg av de 10 engangsproduktene som er analysert, men til ulikt formål. Grunnet begrensinger i prosjektet, er det gjort forenklinger av funksjonen til produktene. For eksempel behøves det ulikt materiale eller mengde materiale for hansker, avhengig av om man skal bruke de i kontakt med mat eller til medisinsk formål. Et sykehjem kan dermed ha andre behov enn en barnehage i denne sammenhengen. Denne analysen ser bort ifra tekniske krav som produktet skal oppfylle. Det blir dermed opp til leseren å sette produktene i kontekst, og utelukke alternativene som ikke er relevante for deres tilfeller.

2021

Bergen kommune ønsket å gjennomføre et pilotprosjekt for å sette fokus på reduksjon av matsvinn ved to sykehjem. De to sykehjemmene var Fantoft og Lyngbøtunet.

Å redusere matsvinn er politisk forankret i Bergen kommune i Byrådets politiske plattform og vedtatte handlingsplan for mat, måltider og ernæringsarbeid i pleie- og omsorgstjenesten «Maten servert (2018-2023)».


Bergen kommune ønsket å kartlegge matsvinnet ved de to sykehjemmene Fantoft og Lyngbøtunet, implementere felles metoder og rutiner, kompetanseheving og etablering av en felles kultur for reduksjon av matsvinn. Kommunen ønsket bistand til oppstartsamling, sammenstilling av data etter to veierunder, en workshop for å identifisere og prioritere tiltak for å redusere matsvinn, og en felles workshop for å oppsummere resultatene. På begge sykehjemmene ble det frikjøpt en mindre stillingsprosent som fikk ansvaret for å pilotere prosjektet ved det enkelte sykehjem. Prosjektet er finansiert av Bergen kommune.

Prosjektet ble delt inn i 4 faser:
• Situasjonsanalyse med gjennomføring av måling av matsvinn, og sammenstilling av resultatene
• Planlegging og prioritering av tiltak hvor det ble gjennomført to separate workshoper med relevante ansatte på Fantoft og Lyngbøtunet for å identifisere og prioritere tiltak
• Gjennomføring med innføring av nye rutiner og tiltak for å redusere matsvinn og kompetanseheving
• Evaluering hvor det i forkant ble gjennomført en ny periode med måling av matsvinn, og gjennomføring av en felles workshop for ansatte på kjøkkenet og avdelingene ved de to sykehjemmene, Matvarehuset, og representanter fra Klimaetaten i Bergen kommune.


Å redusere matsvinnet i omsorgssektoren der det serveres mat vil, i tillegg til reduserte klimagassutslipp, bidra til reduserte innkjøpskostnader, bearbeidingskostnader og lønnskostnader. I tillegg kan svinnreduserende tiltak bidra til bedre holdninger hos ansatte slik at den enkelte får større bevissthet om matsvinn og endrer atferd privat. Svinnreduserende tiltak kan også bidra til bedre utnyttelse av råvarer og utvikling av nye retter med bruk av restemat.

2021

Matsvinnet fra matbransjen, offentlig sektor og husholdningene utgjorde 400 000 tonn i 2020.

Dette kan omregnes til:

  • 75 kg matsvinn per innbygger og år.
  • 1,1 millioner kg spiselig mat i søpla hver dag.

Og tilsvarer:

  • Et årlig klimaavtrykk på ca. 1,3 millioner tonn CO2-ekv.
  • Et årlig økonomisk tap på over 20 milliarder.

Fordelingen av totalt matsvinn (tonn) i 2020 for de ulike verdikjedeleddene er vist i figuren under. Figuren viser også endringen i prosent fra 2015 til 2020 (målt i kg/innbygger).

Matsvinnet er redusert for samtlige av verdikjedeleddene, og totalt er matsvinnet:

  • Redusert med 9 % målt i kg per innbygger.
  • Redusert med 6 % målt i tonn.

Dette tilsvarer:

  • En reduksjon i klimaavtrykket på 8 %.
  • En reduksjon i det økonomiske tapet på 10 %.

Matsvinnet er mest redusert for relativt klimaintensive og dyre matvarer (kjøtt, ferdigmat og meierivarer), og minst for relativt billige og lite klimaintensive matvarer (brød, bakervarer, frukt og grønnsaker).

2021

Waste 2 Power (W2P) – høyverdig energigjenvinning av plastavfall» (High quality energy recovery from plastic waste) is a pre-project (forprosjekt) in the regional development program FORREGION funded by the Research Council of Norway and administrated by Viken county council. The project begun with a collaboration between Vaia Miljø AS and NORSUS.

The project aims to understand the potential for commercializing a Waste to Energy prototype or Waste2Power (W2P) acquired by Vaia Miljø from Italy for energy recovery of waste and establish cooperation with relevant R&D actors. The project includes four main tasks covering the techno-economic analysis of the W2P technology (task 1), the development of an industrial plan based on the availability of plastic waste (task 2), a simplified environmental analysis by Life Cycle Assessment methodology (task 3), and the development of a plan for further research activities (task 4)”

2021

There is an increasing interest in reusable bottles as an alternative to single-use packaging from the perspective of assumed reduced littering, waste generation and environmental impacts. In the assessment of a possible shift from single use to reusable bottles, it is important to apply a systems perspective to avoid potential trade-offs between various impacts. Life cycle assessment (LCA) is commonly applied to assess the life cycle impacts of products, typically including the processes of raw material extraction, production, use phase as well as waste management of the products assessed. The goal of this study is to review LCAs of reuse systems for bottles as well as the current European practice in such reuse systems. A recent review of LCAs of reuse systems was applied as the point of departure and complemented by recently published LCA studies. The focus of the review was on methodological aspects and on empirical data for trip rates, i.e., the number of times that the bottle is used during its lifetime. In total, nine LCAs of reuse systems and four European reuse system actors were included in the review as well as some additional highly relevant reports on trip rates.

Several aspects were highlighted as important in the reviewed LCAs of reuse systems. These include the size and composition of beverage packaging, trip rate, transportation distance between retailers and manufacturers, as well as the modelling of end of life of packaging materials, including collection rates. It is important that all these aspects are considered, that the data applied for the compared systems are selected, and that the interpretation of the study results are made, in line with the study goal, which can be to e.g. to compare current or potential future reuse and recycling systems. For example, the collection rate of the packaging in the systems assessed, in turn affected by the type of collection system in place, is one important and sensitive parameter both for single-use and reusable beverage packaging. The reason for this is that the collection rate affects the recycling rate, trip rate and littering rate in the respective single-use and reuse systems. However, detailed discussions on various collection systems, their varying collection rates, or potentials for improving these systems are rarely provided in the reviewed studies. When different collection systems are applied for the compared reuse and single-use bottle systems (e.g. a deposit for reusable bottlesand a voluntary system for single-use bottles), different collection rates will typically occur. A direct comparison of the environmental impact for such systems might therefore be misleading unless the difference in collection rates between the systems are described and in line with the study goal. If the goal of a study is to compare potential future bottle systems, the collection systems applied should be carefully selected to ensure a comparison focusing on differences between the bottle systems (e.g. single-use bottles which are collected for material recycling and converted to raw material for new bottles, or reusable bottles which are collected for refilling), rather than on differences reflecting the underlying collection systems. This is especially important when there are no clear arguments for why the selected collection systems should be different for the bottle systems assessed. However, if the goal is to compare the impact of existing bottle systems, the collection systems applied for the respective bottle systems should be used. Nevertheless, important aspects, such as the collection systems applied for the compared systems, their related collection rates as well as their impact on the results should be acknowledged.


Other important aspects such as social and economic ones were also identified in the reviewed studies. Littering, which commonly is highlighted as an issue related to single-use plastic products, were only assessed in one of the reviewed studies. This literature review is non-exhaustive but provides an overview of recently published LCAs of reuse systems for bottles. The results from this study can provide recommendations to LCA practitioners in conducting future LCAs of reuse systems for bottles to be compared to single-used bottles, as well as to beverage packaging actors, such as reuse system actors.

2021

Biodiversity together with global warming and impacts caused by emissions of nitrogen compoundswas back in 2009 identified as the most important areas of concern for the sustainable future of humankind (Rockström et al., 2009). Now, the decline of biodiversity in the world is high on the political agenda as our livelihoods and well-being all depend on healthy ecosystems and recent studies report that global biodiversity is declining at rates unprecedented in human history (Dasgupta, 2021; IPBES, 2019). Thus, when assessing environmental impact of products and systems, including biodiversity impacts are of high importance.


Research to develop a suitable method to include biodiversity in life cycle assessment (LCA) has been and is on-going. However, the current Product Environmental Footprint (PEF) methods do not include an impact category named «biodiversity”. However an assessment of the relevance of biodiversity when developing a PEFCR shall be made and if biodiversity is relevant, then a description shall be included of how this biodiversity impact shall be assessed (European Comission, 2018). Suggestions are to use a certification scheme as proxy or to state how much of the materials in the study that comes from ecosystems where biodiversity is maintained and/or are increased, and to set a level of how much the biodiversity can be affected, e.g. 15% loss of species richness due to disturbance. It would be beneficial for the comparability of PEF studies if one method were used for biodiversity instead of having the option to choose method. There are working groups set up by the European commission that is currently reviewing biodiversity methods with the aim to recommend an approach to be included in the PEF guidelines.


The report is prepared by the NordPEF group and briefly reviews the ongoing work on biodiversity methods for inclusion in LCA and include case studies from the Nordic countries using some of these methods. The benefits and drawbacks with the methods and suggest improvements from a Nordic perspective is also included, however not on detailed methodological level. The NordPEF group works on issues regarding the implementation of Product Environmental Footprint (PEF) in agricultural sector in the Nordics. The group consist of Anna Woodhouse, RISE (Sweden); Sanna Hietala, LUKE (Finland); Troels Kristensen, Aarhus University (Denmark) and Hanne Møller, NORSUS
(Norway). The work is funded by the Nordic Council of Ministries and national ministries (MMM/FI) and environmental protection agencies (EPA/SWE) via the Nordic Environmental Footprint (NEF) group. This report is not exhaustive within this topic and descriptions are based on experiences that the participants of the group have as LCA practitioners.

2021

This report is a deliverable for the Dsolve Centre for Research-based Innovation (CRI), Work Area 5 Circularity of bio-based, biodegradable, and non-degradable plastics. More specifically, this report documents Tasks 5.1.1 and 5.3.2.
The existing mass flow research concerning the fate of plastics in fishing gear used in the Norwegian commercial fishing and aquaculture industry is summarised in this report. Loss of fishing gear and aquaculture equipment can lead to ghost fishing and emission of microplastics affecting life below water.

Plastic flows in commercial fishing gear and aquaculture can be categorized in four groups: a) new fishing gear, b) repaired materials, c) collected gear delivered to waste treatment, and d) lost equipmentseparated into loss from wear and tear, documented loss, and undocumented loss. Figure 1 gives an overview of the quantified and unquantified flows of plastics in the commercial fishing and aquaculture industry.