NORSUS rapportserie

2022

Metall og kartong er vanlige emballasjematerialer for matprodukter i Norge, og brukes blant annet til å emballere hermetiserte hakkede tomater. Flere distributører har de siste årene gått over fra å bruke metall[1]til kartongemballasje, men kunnskapsgrunnlaget om miljøpåvirkningen og sirkulariteten til en slik endring har så langt vært begrenset, spesielt under norske forhold. Flere aspekter kan ha stor innvirkning på miljøpåvirkningen til emballasjeløsningene, slik som metodiske valg knyttet til modellering av gjenvinning, type data som benyttes og definisjon av systemgrenser. Nasjonale forutsetninger slik som andel gjenvunnet materiale i produktet, innsamlingsgrader og avfallshåndteringsmåter påvirker også miljøbelastningen betydelig.

Denne studien ble gjennomført på oppdrag for Norsk Metallgjenvinning. Målet med prosjektet har vært å øke kunnskapen om de miljømessige styrkene og svakhetene til metallemballasje sammenliknet med kartongemballasje i et livsløpsperspektiv under norske forhold. Dette ble gjort ved å samle inn spesifikke data for innsamling og gjenvinning av emballasjeløsningene, og ved å benytte ulike metoder for modellering av gjenvinning i LCA, i tillegg til å vurdere sirkulariteten til produktene.

Livsløpsanalyser (LCA), som er en standardisert metode for å kvantifisere miljøpåvirkningene til et produkt eller en tjeneste gjennom hele livsløpet, ble brukt for å vurdere miljøpåvirkningen. Material Circularity Indicator (MCI), introdusert av EllenMcArthur Foundation, ble brukt for å vurdere sirkularitet på produktnivå. Tre ulike metoder for modellering av gjenvinning ble testet: cut off-metoden, end-of-life net scrap-metoden og den nyutviklede Circular Footprint Formula (CFF) som er en del av Product Environmental Footprint (PEF)- metoden. I tillegg ble det definert to forbedringsscenarier for metallemballasjen: økt andel gjenvunnet materiale og endring av produksjonssted.

Resultatene viser at kartongemballasje generelt har lavere miljøpåvirkning enn metallemballasje i et livsløpsperspektiv. Dette gjelder for alle miljøpåvirkningskategoriene som er inkludert i studien, med unntak av arealbruk og marin eutrofiering. Ved bruk av material circularity Indicator viser resultatene at metallemballasjen har bedre produktsirkularitet enn kartongemballasjen. En høy verdi for sirkularitet er positivt, siden det indikerer et mer sirkulært system i henhold til MCI, der produkter kan ha en verdi mellom 0 og 1, der 1 indikerer et fullstendig sirkulært produkt. Metallemballasjens høye sirkularitetstall skyldes blant annet et høyere resirkulert innhold enn kartongemballasjen.

Resultatene er avhengig av forutsetningene som inngår i studien, og det er verdt å merke seg at generiske data ble brukt for å modellere produksjonen av emballasjeløsningene på grunn av mangel på tilgang til spesifikke data. For å redusere miljøbelastningen til metallemballasje anbefales det å øke andelen gjenvunnet materiale. Siden metallproduksjon er relativ energiintensivt, har type energibærer i produksjonsfasen stor innvirkning på metallemballasjens klimapåvirkning. Bruk av fornybare energibærere kan derfor bidra til å redusere klimapåvirkning betydelig. Transporten fra butikk til forbruker og avfallshåndtering av distribusjonsemballasjen har også en betydelig klimapåvirkning. Denne studien viser motstridende resultater når man ser på sirkularitet og miljøpåvirkninger av matemballasje. Metallemballasjen har bedre sirkularitet på produktnivå, mens kartongemballasjen har generelt sett lavere miljøpåvirkninger. Dette viser kompleksiteten i denne typen analyser og viktigheten av å inkludere både sirkularitet og miljøpåvirkninger i studier av denne typen.

2022

Denne rapporten er en del av prosjektet Bærekraftig Innovasjon gjennom Industriell symbiose på Øraområdet i Fredrikstad, og viser kartlegging av energi-, vann- og avfallsressurser fra bedrifter/virksomheter på området for året 2018.
Industriell symbiose går ut på at virksomheter innenfor et gitt geografisk område samarbeider om å utnytte ressurser som energi, vann og materialer på tvers av bedriftene så effektivt som mulig. Dette kan for eksempel gjøres ved at avfallsresurser fra en virksomhet utgjør et råstoff for nabobedriften.

Målet med arbeidet har vært å identifisere og kvantifisere energi-, vann- og materialressurser inn til og ut fra bedrifter i Øra-området for å få et bilde på intern sirkularitet på Øra og hvordan Øra bidrar til sirkularitet utenfor området. Dette danner grunnlag til å få oversikt over relevante strømmer som er aktuelle for videreutvikling innenfor industriell symbiose på Øra, samt hvordan Øra-området i seg selv bidrar til sirkularitet i samfunnet.

Rapporten presenterer energi-, vann- og avfallsstrømmer inn og ut av Øra-området i 2018, som grunnlag for å vurdere potensialet for økt ressursutveksling mellom bedrifter. Bedriftene på Øra ble kategorisert i to hovedtyper ut fra om virksomheten hovedsakelig omfatter behandling og gjenvinning av avfallsressurser (gjenvinningsbedrifter) eller om de tilhører mer typisk prosessindustri eller vareproduserende industri (produksjonsbedrifter). Det ble utviklet et spørreskjema til bedriftene i Excel, med formål om å kartlegge inngående og utgående ressursstrømmer, samt ressursutvekslingen mellom bedriftene. Spørreskjemaet ble sendt til bedriftene i juli 2020, og deretter revidert flere ganger parallelt med datainnsamlingen.

Totalt energibruk på Øra-området i 2018 var ca 700 GWh, fordelt på energikildene/-bærerne naturgass (ca 260 GWh), damp fra avfallsforbrenning (220 GWh), elektrisitet (185 GWh) og olje (30 GWh). produksjonsbedriftene står for det klart største energibehovet, sammenlignet med gjenvinningsbedriftene, og dampproduksjonen fra avfallsressursene bidrar med en vesentlig andel (220 GWh) av energibehovet til disse. Energiressursene ut fra Øra består i stor grad av spillvarme fra vannstrømmer, som utgjør ca 224 GWh tapt energi. I tillegg leveres energiressurser ut fra Øra i form fjernvarme/fjernkjøling (72 GWh), elektrisitet (8 GWh) og biogass til transport (18 GWh).


De største avfallsressursene inn til gjenvinningsbedriftene utgjøres av metaller (280 000 tonn) og kasserte kjøretøy (71 000 tonn). Dette, sammen med andre avfallsressurser som batterier og glass bidrar til at de samme bedriftene sender ut ca 295 000 tonn resirkulert materiale som går inn i sirkulære verdikjeder utenfor Øra. Det går også en intern sirkulær ressursstrøm på ca 5000 tonn metaller fra gjenvinningsbedriftene til produksjonsbedriftene. Avfallsstrømmene metall, kasserte kjøretøy, restavfall og batterier leveres til gjenvinning på Øra og utgjør henholdsvis 34%, 32%, 6% og 82% av totale mengden av tilsvarende avfallstyper generert i Norge. Dette viser at Øra utgjør et nasjonalt sirkulært senter for denne type avfall.
Totalt vannforbruk på Øra var ca 2,7 mill m3 med drikkevannskvalitet (levert fra FREVAR), og ca 13 mill m3 såkalt Glomma-vann. Vannstrømmene går hovedsakelig til produksjonsbedrifter som Kronos Titan, Adesso, Unger og Reichhold, for deretter å slippes ut igjen i Glomma eller som avløpsvann til FREVAR. Vannressursene utgjør per i dag et vesentlig mer lineært system enn tilsvarende systemer for energi og avfallsressurser.

2021

Det finnes flere tidligere studier på engangsplastposter og deres alternativer ved dagligvarehandel. Behovet for en studie av norske forhold oppstod ettersom handleposene som brukes i Norge anses av industrien som av høy kvalitet og de har flere mulige bruksområder (de brukes som avfallsposer av norske forbrukere). Det at de alternative løsningene med flere bruksområder har kommet dårlig ut i andre skandinaviske studier motiverte NORSUS til å ville gjennomføre en slik studie for norske forhold. De involverte aktørene hadde ulike meninger om hvordan utfallet ville bli, men de satt med samme interesse for å gjennomføre en robust studie. Denne studien vil bli offentliggjort og brukt til å informere norske forbrukere, og derfor har et kritisk gjennomgangspanel vært involvert i hele studien.

2022

This study was commissioned by Plastretur (Green dot Norway) and was carried out by NORSUS. The overarching goal has been to quantify the environmental impacts of Plastretur’s system for collection and material recycling of plastic packaging waste from households in Norway, and to identify factors which have large impacts on the results.

Life cycle assessment (LCA) methodology was applied to calculate the environmental impacts of collection and treatment of plastic waste resources, as well as the avoided emissions when recycled material substitute virgin material, and when energy from waste substitute other energy carriers. The current system of sorting and recycling plastic waste was compared with an alternative with no sorting, where plastic waste goes to incineration with energy recovery together with residual waste. The assessment is made for the treatment of the amount of plastic waste sorted from Norwegian households during a year.

The plastic collection of household plastic waste in Norway consists of three systems, and each system is analysed and summarised to quantify the annual environmental impacts:

  • sorted at source versus incineration
  • sorting at ROAF sorting facility versus incineration and
  • sorting at IVAR sorting facility versus incineration

Note that the results for the three systems are not comparable since different functional units (representing different plastic compositions and quality) have been used for each system.

Specific data were collected, e.g. from Plastretur, ROAF and IVAR, to represent these systems to the extent possible. When specific data were unavailable, generic data were utilized. Four environmental impacts were assessed, including climate change, freshwater eutrophication, fossil resource scarcity and fine particulate matter formation.

The results from the study show that the Norwegian system for sorting and material recycling of plastic waste contributes to a reduction in greenhouse gas emissions of approximately 72 300 tonnes CO2 equivalents compared to the alternative with no sorting where all plastic is incinerated instead. The system for sorting in households contributes to a reduction of approximately 51 000 tonnes CO2 equivalents, and the sorting facilities of ROAF and IVAR contribute to a reduction of approximately    10 500 and 10 800 tonnes CO2 equivalents, respectively, compared to incineration. In municipalities with sorting in households, each kg sorted contributes on average to an emission reduction at 2.0 kg CO2 equivalents compared to the same amount being incinerated.

The results from this study show that sorting and recycling of household plastic waste is preferable to incineration with energy recovery in terms of climate change and fossil resource depletion. In terms of fine particulate matter formation and freshwater eutrophication, on the other hand, incineration with energy recovery gives lower impacts. For fine particulate matter formation, this is a result of higher avoided impacts from incineration compared to avoided impacts from recycling and incineration of plastics in the systems for sorting and recycling of plastics. For freshwater eutrophication, this is due to impacts from the resources needed for recycling processes, such as electricity, while incineration avoids contributions to freshwater eutrophication when substituting Norwegian district heat generation.

Critical factors affecting the results include:

  • Sorting rates for each plastic type
  • The quality of the plastic and what it substitutes
  • The market for recycled plastics

Transport and energy use have low impacts on the results.

In the future, Plastretur is advised to collect more specific data from the sorting- and recycling facilities, which to various extent had to be modelled using generic data. More information on recycling rates per plastic type, the quality and market of recycled materials and what type of material that is substituted by these recycled materials would be beneficial. Furthermore, Plastretur is advised to select sorting- and recycling facilities that produce high quality recycled material that in turn can substitute virgin plastics.

This project has not included a comparative assessment of the different sorting systems (sorting at source compared with residual waste sorting facilities). In such a study the comparison must be done based on the amount of plastic waste generated in the households. As more data is available for the different systems, it is recommended to set up analyses with the aim of a direct comparison of the different systems to better understand the implications of choosing one system over the other. In such a study, it would be interesting to address under what circumstances that one of these systems becomes preferable to the other. This could be done by, for example, assessing how well consumers need to sort the household plastic waste for the sorted at source system to be environmentally preferable over a sorting facility system where plastics are disposed with the residual waste.

2022

Borregaard is a world leading biorefinery that produces biochemicals from Norway spruce (Picea abies). With increasing attention towards sustainable production and reduction of greenhouse gases, they experience increased interest in how emissions of greenhouse gases, and biogenic CO2 in particular, of a product are calculated and how potential greenhouse gas savings can be communicated. NORSUS has therefore been commissioned by Borregaard to summarize different standards and frameworks that are relevant for Borregaard’s reporting and communication of environmental information. Focus has been on CO2, with a special emphasis on biogenic CO2.

This report is a modified version of report OR.21.21 (Soldal and Modahl, 2021). In the current version,
confidential information from Borregaard has been removed.

2021

This report has been commissioned by the Norwegian Environment Agency and written by the Norwegiani institute for sustainability research (NORSUS) and SINTEF Ocean.
The purpose of the report and associated deliverables is to provide a basis for Norway’s reporting duties to the EU on food waste throughout the food supply chain (2019/1597/EC).
The food supply chain comprises the following stages:
• Primary production
• Processing and manufacturing
• Retail and other distribution of food
• Restaurants and food services
• Households
The EU states that “food waste is any food that has become waste under these conditions:

  1. it has entered the food supply chain,
  2. it then has been removed or discarded from the food supply chain or at the final consumption stage,
  3. it is finally destined to be processed as waste.” (2019/2000/EC, p. 7, original emphasis)
    Data on food waste must be reported annually but in-depth measurements of food waste are only required at least once every four years. The first mandatory reporting year is for the reference year 2020 (Table I).
    Empty fields indicate that data is missing.
2021

Målet med dette prosjektet er å få frem et kunnskapsgrunnlag som gjør rede for hva som er de mest miljøvennlige alternativene til engangsprodukter i plast. Kunnskapsgrunnlaget skal være nyttig for innkjøpere av engangsprodukter i Oslo kommunes virksomheter. Målet er å fremheve aspekter som er viktige for miljøbelastningen til produkter av ulikt materiale, som kan påvirkes i innkjøps- og brukssammenheng.

Oslo kommune anskaffer varer til ulike virksomheter. Disse benytter seg av de 10 engangsproduktene som er analysert, men til ulikt formål. Grunnet begrensinger i prosjektet, er det gjort forenklinger av funksjonen til produktene. For eksempel behøves det ulikt materiale eller mengde materiale for hansker, avhengig av om man skal bruke de i kontakt med mat eller til medisinsk formål. Et sykehjem kan dermed ha andre behov enn en barnehage i denne sammenhengen. Denne analysen ser bort ifra tekniske krav som produktet skal oppfylle. Det blir dermed opp til leseren å sette produktene i kontekst, og utelukke alternativene som ikke er relevante for deres tilfeller.

2021

Bergen kommune ønsket å gjennomføre et pilotprosjekt for å sette fokus på reduksjon av matsvinn ved to sykehjem. De to sykehjemmene var Fantoft og Lyngbøtunet.

Å redusere matsvinn er politisk forankret i Bergen kommune i Byrådets politiske plattform og vedtatte handlingsplan for mat, måltider og ernæringsarbeid i pleie- og omsorgstjenesten «Maten servert (2018-2023)».


Bergen kommune ønsket å kartlegge matsvinnet ved de to sykehjemmene Fantoft og Lyngbøtunet, implementere felles metoder og rutiner, kompetanseheving og etablering av en felles kultur for reduksjon av matsvinn. Kommunen ønsket bistand til oppstartsamling, sammenstilling av data etter to veierunder, en workshop for å identifisere og prioritere tiltak for å redusere matsvinn, og en felles workshop for å oppsummere resultatene. På begge sykehjemmene ble det frikjøpt en mindre stillingsprosent som fikk ansvaret for å pilotere prosjektet ved det enkelte sykehjem. Prosjektet er finansiert av Bergen kommune.

Prosjektet ble delt inn i 4 faser:
• Situasjonsanalyse med gjennomføring av måling av matsvinn, og sammenstilling av resultatene
• Planlegging og prioritering av tiltak hvor det ble gjennomført to separate workshoper med relevante ansatte på Fantoft og Lyngbøtunet for å identifisere og prioritere tiltak
• Gjennomføring med innføring av nye rutiner og tiltak for å redusere matsvinn og kompetanseheving
• Evaluering hvor det i forkant ble gjennomført en ny periode med måling av matsvinn, og gjennomføring av en felles workshop for ansatte på kjøkkenet og avdelingene ved de to sykehjemmene, Matvarehuset, og representanter fra Klimaetaten i Bergen kommune.


Å redusere matsvinnet i omsorgssektoren der det serveres mat vil, i tillegg til reduserte klimagassutslipp, bidra til reduserte innkjøpskostnader, bearbeidingskostnader og lønnskostnader. I tillegg kan svinnreduserende tiltak bidra til bedre holdninger hos ansatte slik at den enkelte får større bevissthet om matsvinn og endrer atferd privat. Svinnreduserende tiltak kan også bidra til bedre utnyttelse av råvarer og utvikling av nye retter med bruk av restemat.

2021

Matsvinnet fra matbransjen, offentlig sektor og husholdningene utgjorde 400 000 tonn i 2020.

Dette kan omregnes til:

  • 75 kg matsvinn per innbygger og år.
  • 1,1 millioner kg spiselig mat i søpla hver dag.

Og tilsvarer:

  • Et årlig klimaavtrykk på ca. 1,3 millioner tonn CO2-ekv.
  • Et årlig økonomisk tap på over 20 milliarder.

Fordelingen av totalt matsvinn (tonn) i 2020 for de ulike verdikjedeleddene er vist i figuren under. Figuren viser også endringen i prosent fra 2015 til 2020 (målt i kg/innbygger).

Matsvinnet er redusert for samtlige av verdikjedeleddene, og totalt er matsvinnet:

  • Redusert med 9 % målt i kg per innbygger.
  • Redusert med 6 % målt i tonn.

Dette tilsvarer:

  • En reduksjon i klimaavtrykket på 8 %.
  • En reduksjon i det økonomiske tapet på 10 %.

Matsvinnet er mest redusert for relativt klimaintensive og dyre matvarer (kjøtt, ferdigmat og meierivarer), og minst for relativt billige og lite klimaintensive matvarer (brød, bakervarer, frukt og grønnsaker).

2021

Waste 2 Power (W2P) – høyverdig energigjenvinning av plastavfall» (High quality energy recovery from plastic waste) is a pre-project (forprosjekt) in the regional development program FORREGION funded by the Research Council of Norway and administrated by Viken county council. The project begun with a collaboration between Vaia Miljø AS and NORSUS.

The project aims to understand the potential for commercializing a Waste to Energy prototype or Waste2Power (W2P) acquired by Vaia Miljø from Italy for energy recovery of waste and establish cooperation with relevant R&D actors. The project includes four main tasks covering the techno-economic analysis of the W2P technology (task 1), the development of an industrial plan based on the availability of plastic waste (task 2), a simplified environmental analysis by Life Cycle Assessment methodology (task 3), and the development of a plan for further research activities (task 4)”

2021

There is an increasing interest in reusable bottles as an alternative to single-use packaging from the perspective of assumed reduced littering, waste generation and environmental impacts. In the assessment of a possible shift from single use to reusable bottles, it is important to apply a systems perspective to avoid potential trade-offs between various impacts. Life cycle assessment (LCA) is commonly applied to assess the life cycle impacts of products, typically including the processes of raw material extraction, production, use phase as well as waste management of the products assessed. The goal of this study is to review LCAs of reuse systems for bottles as well as the current European practice in such reuse systems. A recent review of LCAs of reuse systems was applied as the point of departure and complemented by recently published LCA studies. The focus of the review was on methodological aspects and on empirical data for trip rates, i.e., the number of times that the bottle is used during its lifetime. In total, nine LCAs of reuse systems and four European reuse system actors were included in the review as well as some additional highly relevant reports on trip rates.

Several aspects were highlighted as important in the reviewed LCAs of reuse systems. These include the size and composition of beverage packaging, trip rate, transportation distance between retailers and manufacturers, as well as the modelling of end of life of packaging materials, including collection rates. It is important that all these aspects are considered, that the data applied for the compared systems are selected, and that the interpretation of the study results are made, in line with the study goal, which can be to e.g. to compare current or potential future reuse and recycling systems. For example, the collection rate of the packaging in the systems assessed, in turn affected by the type of collection system in place, is one important and sensitive parameter both for single-use and reusable beverage packaging. The reason for this is that the collection rate affects the recycling rate, trip rate and littering rate in the respective single-use and reuse systems. However, detailed discussions on various collection systems, their varying collection rates, or potentials for improving these systems are rarely provided in the reviewed studies. When different collection systems are applied for the compared reuse and single-use bottle systems (e.g. a deposit for reusable bottlesand a voluntary system for single-use bottles), different collection rates will typically occur. A direct comparison of the environmental impact for such systems might therefore be misleading unless the difference in collection rates between the systems are described and in line with the study goal. If the goal of a study is to compare potential future bottle systems, the collection systems applied should be carefully selected to ensure a comparison focusing on differences between the bottle systems (e.g. single-use bottles which are collected for material recycling and converted to raw material for new bottles, or reusable bottles which are collected for refilling), rather than on differences reflecting the underlying collection systems. This is especially important when there are no clear arguments for why the selected collection systems should be different for the bottle systems assessed. However, if the goal is to compare the impact of existing bottle systems, the collection systems applied for the respective bottle systems should be used. Nevertheless, important aspects, such as the collection systems applied for the compared systems, their related collection rates as well as their impact on the results should be acknowledged.


Other important aspects such as social and economic ones were also identified in the reviewed studies. Littering, which commonly is highlighted as an issue related to single-use plastic products, were only assessed in one of the reviewed studies. This literature review is non-exhaustive but provides an overview of recently published LCAs of reuse systems for bottles. The results from this study can provide recommendations to LCA practitioners in conducting future LCAs of reuse systems for bottles to be compared to single-used bottles, as well as to beverage packaging actors, such as reuse system actors.

2021

This report is a deliverable for the Dsolve Centre for Research-based Innovation (CRI), Work Area 5 Circularity of bio-based, biodegradable, and non-degradable plastics. More specifically, this report documents Tasks 5.1.1 and 5.3.2.
The existing mass flow research concerning the fate of plastics in fishing gear used in the Norwegian commercial fishing and aquaculture industry is summarised in this report. Loss of fishing gear and aquaculture equipment can lead to ghost fishing and emission of microplastics affecting life below water.

Plastic flows in commercial fishing gear and aquaculture can be categorized in four groups: a) new fishing gear, b) repaired materials, c) collected gear delivered to waste treatment, and d) lost equipmentseparated into loss from wear and tear, documented loss, and undocumented loss. Figure 1 gives an overview of the quantified and unquantified flows of plastics in the commercial fishing and aquaculture industry.

2021

I februar 2021 ble det publisert en database med klimaavtrykk for over 500 matvarer på det danske markedet. «Den Store klimadatabase» (DSK) er basert på “consequential” LCA-metodikk (CLCA) i motsetning til “attributional” LCA (ALCA). ALCA er den vanligste metode for beregning av klimaavtrykket til produkter. Klimaavtrykkene til storfekjøtt i databasen er uvanlig høye, de er for eksempel 152 kg CO2ekv/kg produkt for indrefilet. For ALCA-resultater i andre publikasjoner ligger klimaavtrykket rundt 22-70 kg CO2ekv/kg produkt og det er klimaavtrykk i denne størrelsesorden som generelt kommuniseres globalt. Det er faglig uenighet om å bruke CLCA for evaluering av klimaavtrykk av produkter og denne rapport vil prøve å skille mellom metodene og diskutere hensiktsmessigheten av CLCA-metoden for å beregne klimaavtrykk av matvarer.

Det er flere metodiske forskjeller mellom de to tilnærminger, og de brukes til å svare på forskjellige spørsmål. I DSK svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er hvis produktet velges i stedet for ett annet/hvis etterspørselen øker/reduseres. I ALCA svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er for dette produkt. De store forskjellene i metodikk mellom DSK og ALCA er metoden for allokering mellom produkter, bruk av input/output metodikk, beregning av effekt av arealbruksendringer og bruk av marginalbetraktninger. Når en produksjon gir flere produkter må utslippene fordeles mellom produktene. I CLCA brukes systemutvidelse mens man i ALCA som regel bruker økonomisk allokering eller masseallokering. Det brukes også ulike data til beregningene fordi de ulike metodene svarer på ulike spørsmål. CLCA, som brukes i DSK, har som mål å inkludere “alle” påvirkninger fra et produksjonssystem, også indirekte påvirkninger fra f.eks. regnskaps- og revisortjenester som ikke tas med i en ALCA. Klimaavtrykkene i DSK ligger allikevel generelt på samme nivå som for ALCA resultater, men for storfekjøtt ligger resultatene mye høyere på grunn av økonomisk allokering. I DSK er klimaavtrykket for storfekjøtt fordelt på stykningsdelene ut fra økonomisk verdi basert på gjennomsnittlige priser. Hvis f.eks. indrefilet fra storfe står for 5 % av verdien som slakteriet får for alle produktene fra dyret vil indrefileten få 5 % av utslippene, selv om vekten av indrefilet kan være langt lavere, f.eks. 1 %. Dette betyr at jo dyrere stykningsdelen er, jo større andel av utslippene blir den tildelt. Argumentasjonen er at produkter har høy pris p.g.a. høy etterspørsel og derfor må disse produktene også ta sin del av miljøpåvirkningen. I ALCA bruker man også økonomisk allokering. F eks bruker NORSUS økonomisk allokering mellom den delen av dyret som brukes til konsum og den delen som brukes til andre formål, f.eks. plussprodukter som brukes til kjæledyrfôr og som har en økonomisk verdi. Hvis delen som går til mat utgjør 98 % av den økonomiske verdien vil denne delen bli tildelt 98 % av utslippene. Det øvrige vil bli tildelt 2 %. Imidlertid brukes ikke økonomisk allokering mellom delene som brukes til mat. F eks gis samme klimagassutslipp pr kg for kjøttdeig, skinke og indrefilet. Argumentasjon er at når man slakter et dyr må man slakte “hele dyret”.

Det er også viktig å være oppmerksom på andre forskjeller som ikke skyldes forskjeller mellom ALCA og CLCA, f.eks. LCIA og karakteriseringsfaktorene som brukes til å kvantifisere klimagassutslippene. Det finnes ulike versjoner av dem.

I denne rapporten er det også laget en sammenligning av klimaavtrykk av storfe- og svinekjøtt vurdert med CLCA i DSK og ALCA fra vitenskapelig litteratur. CLCA klimaavtrykkene gir generelt høyere resultater enn ALCA. For storfekjøtt skyldes dette hovedsakelig økonomisk allokering av stykningsdeler og for svinekjøtt skyldes det systemutvidelse eller effektivitet i produksjonen. Det er ikke mulig å konkludere på dette ut fra de tilgjengelige dataene.

Internasjonalt er det brukt store ressurser på å utvikle og standardisere LCA-metodikken slik at alle LCA utøvere gjennomfører LCA på samme måte og slik at resultatene enklere kan sammenlignes. Det er imidlertid en vanskelig oppgave fordi standardene er utviklet av ulike organisasjoner på forskjellige tidspunkter. Det finnes derfor en rekke standarder og retningslinjer for hvordan man beregner klimaavtrykk av produkter, og de viktigste er ISO standardene, PAS 2050, GHG Protocol og PEF metodikken. Alle disse standardene anbefaler ALCA for beregning av klimaavtrykk av produkter, men CLCA kan også brukes, avhengig av formålet og omfanget av studien og definisjon av den funksjonelle enheten. Selv om det nå er en klimadatabase for mat basert på CLCA er det usannsynlig at flere databaser vil bli utviklet basert på denne metoden siden alle standarder anbefaler ALCA og ALCA klimaavtrykk for kjøttprodukter vil fortsatt bli brukt som en referanse for deres klimapåvirkning.

2021

Denne rapporten er en del av forskningsprosjektet Bærekraftig biogass, som er finansiert gjennom Forskningsrådets EnergiX-program.

Opprinnelsesgarantiordningen for elektrisitet er en europeisk ordning som er videreført og styrket i det reviderte fornybardirektivet (2018/2001/EU, ofte referert til som RED II). Ordningen inngår som en del av det felles rammeverket i det indre energimarked i EØS-området. Den ble innført med EUs første fornybardirektiv i 2001 for å gi forbrukere et prinsipielt valg. En opprinnelsesgaranti er et bevis på hvilke kilder en gitt mengde strøm er produsert fra. Ordningen ble innført med EUs første fornybardirektiv (Direktiv 2001/77/EC) i 2001 og er videreført i de reviderte fornybardirektivene (Direktiv 2009/28/EC og 2018/2001/EU). I henhold til EUs Eldirektiv (Direktiv 2009/72/EC) skal alle kraftleverandører informere sine kunder om hvordan kraften de solgte foregående år ble produsert. Dette kalles en varedeklarasjon.

I det reviderte fornybardirektivet av 2018 (RED II, Artikkel 19) er ordningen for opprinnelsesgarantier utvidet til også å omfatte gass (inkludert hydrogen), i tillegg til elektrisitet og varme/kjøling.

Den viktigste forskjellen mellom et opprinnelsesgarantisystem for elektrisitet (som eksisterer i dag) og for biogass, er bærekraftskriteriene med tilhørende krav til massebalanse, som kreves for bioenergi dersom den skal kunne inkluderes i et lands måloppnåelse for fornybar energi.

Det pågår et arbeid med å revidere CEN-standarden EN 16325 Guarantees of Origin related to energy – Guarantees of Origin for Electricity til også å omfatte gass, hydrogen, samt kjøling/varme, som antas ferdigstilt i løpet av 2022. Vurderingen av opprettelsen av et system med opprinnelsesgarantier for biogass bør derfor avventes og sees i sammenheng med dette arbeidet. I ovennevnte standard er det foreløpig lagt til grunn at det er frivillig å rapportere på bærekraftskriteriene.

Uavhengig av om det vurderes å innføre et opprinnelsesgarantisystem for biogass, anbefales det derfor å starte arbeidet med å utvikle en nasjonal database/register for flytende og gassformig drivstoff (jfr. RED II/artikkel 28), som inkluderer rapportering av bærekraftskriteriene. Det anbefales at dette arbeidet sees i sammenheng med tilsvarende arbeid som skal settes i gang i Sverige (Energimyndigheten, 2019a), som også har en større andel av sitt biogassvolum offgrid (leveres ikke inn på fells gassnett). I tillegg bør arbeidet med utvikling og oppretting av et slikt register samkjøres med det systemet som Miljødirektoratet i dag har for alle som omsetter biodrivstoff og flytende biobrensel om rapportering oppfyllelse av bærekraftskriteriene, og med dagens rapportering fra norske biogassanlegg til Miljødirektoratet og SSB. Resultatene fra dette arbeidet vil danne et viktig grunnlag for en vurdering av en fremtidig kobling av et slikt registeret til et eventuelt opprinnelsesgarantisystem for biogass.

2021

This report documents the modelling and environmental results for 8 products from Borregaard in Sarpsborg. The work has been performed from March 2020 to June 2021, and it is directly based on the work done in phase I/II in 2008, the 2010 update and the 2015 update. In this study life cycle assessment (LCA) methodology has been used.

For most indicators and products, the burdens have decreased compared with 2014. It is, however, difficult to draw conclusions regarding the lignosulfonates, as the LCA model has changed since the 2014 modelling. Steam, chemicals and direct emissions are the most important explanations for changed burdens for Borregaard’s products. Reduced direct emissions from the ethanol factory have contributed to reduced eutrophication burdens for several products.

The relative burdens of the life cycle phases are shown in Figure 1.

Figure 1    Relative results for the life cycle phases, from cradle to gate for four products from Borregaard, shown for the two indicators climate change and eutrophication. For the eutrophication indicator, the life cycle phase ‘Various’ is closely linked to direct emissions from Borregaard. Transport to customer is not included.

Burdens from production of liquid natural gas (LNG) and the use of LNG in the production process are important contributors to the climate change indicator for cellulose and ethanol. Production and transport of input chemicals are important for vanillin and hydrochloric acid, both with regards to climate change and eutrophication. Direct emissions at the Borregaard site are, however, the main contributor to eutrophication both for cellulose, ethanol, and vanillin.

Use of energy and chemicals, and direct emissions at the Borregaard site, are the most important contributors in the overall picture, and the share of renewable energy sources used for steam production affects all products.

  • More use of electricity on behalf of LNG can reduce the climate burdens for the whole product portfolio, and most of all for cellulose, ethanol and lignosulfonate liquid. 
  • More use of internally produced sodium hydroxide has the potential to affect the burdens of several Borregaard products, and especially cellulose and vanillin.
2021

Denne rapporten er en del av prosjektet Mulighetsstudie CCS-klynga på Øra og regionalt, støttet av CLIMIT.
Utslipp av klimagasser fra menneskelig aktivitet er en av de viktigste miljøutfordringene i dette århundret. Den største kilden til klimagassutslipp er karbondioksid, en klimagass som har økt dramatisk de siste tiår, hovedsaklig som følge av bruk av fossil energi til energi og transport. CCS (carbon capture and storage/karbonfangst og lagring) er en måte å redusere klimagassutslipp på ved å fange og permanent lagre karbondioksid (CO2). CCU (carbon capture and utilization/karbonfangst og bruk) er en måte å resirkulere karbonet i fanget CO2 på ved å konvertere det til brensel eller andre produkter. Forkortelsen CCUS beskriver systemer som inkluderer både bruk og lagring av fanget CO2.
Denne studien har analysert verdikjeder med både CCS (carbon capture and storage) og CCU (carbon capture and utilization), og sammenlignet dem med deres respektive referansescenarier. Studien har benyttet metodikk for livsløpsvurderinger (LCA) i henhold til ISO-standardene 14044/48 og spesifikke retningslinjer for LCA av CCU-verdikjeder. Analysene er gjennomført for to industrielle aktører; anlegget for papirproduksjon ved Norske Skog Saugbrugs og energigjenvinningsanlegget Sarpsborg Avfallsenergi (SAE).

2018

Det er gjennomført en idé-studie som viser at det er interesse og et godt potensial for etablering av en CCUS (karbonfangst, bruk og lagring) -klynge på Øra industriområde i Fredrikstad og i regionen i Østfold.

Studien viser at en CCS-klynge i denne regionen kan bidra til å:

  • Utvikle og teste kostnadseffektiv fangstteknologi som kvalifiseres på reell røykgass fra industriell drift
  • Utvikle og teste muligheter for bærekraftig bruk av CO2
  • Utvikle og teste småskala dekarbonisering gjennom produksjon av hydrogen fra metan med karbonfangst, og bruk av karbonfri hydrogen til industri og transport
  • Utvikle fremtidens industriklynge med karbonhåndtering, fra industri med uunngåelige utslipp av fossil og biogent CO2
  • Bygge på erfaringer og kompetanse fra Fortum Oslo Varme for å utvikle kostnadseffektive løsninger sammen med aktørene på Øra
  • Skape utvikling og arbeidsplasser lokalt og regionalt tilpasset fremtidens sirkulære økonomi

Studien har identifisert et veikart for å etablere en slik klynge. Resultatet av dette vil bli benyttet inn i søknad om et Mulighetsstudie, etterfulgt av søknader om pilotering og etablering av et halvindustrielt demonstrasjonsanlegg.

Samarbeidet mellom partnerne i prosjektet har vært meget godt, og den erfaringsoverføring og kompetanse som Fortum Oslo Varme AS har bidratt inn med uunnværlig.

Prosjektet har etablert en god dialog med leverandører av ‘neste generasjons’ teknologi for karbonfangst, og de innledende resultatene fra dialogen viser et reelt potensial for kostnadseffektiv fangst og håndtering av CO2.

2020

On behalf of Foods of Norway, a calculation for yeast has been carried out by NORSUS. The yeast production is based on the process developed in Foods of Norway. Beyond being a delivery to Foods of Norway, this work is also important for further work in the Livestock project where NORSUS is a partner. The project was carried out during 2020 and the study is based on data input from Borregaard and NORCE, who has been a subcontractor for Foods of Norway.

This report documents the life cycle assessment (LCA) of production of yeast based on BALI sugar from spruce. Environmental impact from the production of BALI (Borregaard Advanced Lignin) sugar is calculated from confidential data from Borregaard. The nitrogen source of yeast production can be either inorganic or organic. In this study, data for ammonia, waste and blood have been used. The data basis for the latter two is based on emissions from the chicken slaughter process where economic allocation has been applied. The prices are confidential and not stated in the report. There is a degree of uncertainty to these prices as they may change in a new market.


The results show that BALI sugar accounts for the largest share of the environmental impact for all impact categories, however sugar is also the raw material that makes up the majority in quantity. Ammonia and other raw materials accounts for smaller impacts. The impact from processing of yeast accounts for a small share of climate change, therwise negligible.


If an organic N-source is used, chemicals and minerals are not required. When using offal and blood as Nsources,
the environmental impacts for yeast are lower compared to yeast where the N-source comes from ammonia. The only exception is for land occupation, were the burden is slightly higher for yeast with offal Nsource. How much lower depends on the value of the N-source (economic allocation).


A possible further development of the LCA may be inclusion of the benefit of using the biogenic CO2 emitted from the fermentation process in other industrial purposes (i.e. greenhouse production). Then the environmental impact from the upstream value chain can be allocated between the product(s) and yeast. The environmental impact of yeast will then be reduced accordingly.

2021

Østre Toten kommune ønsket å gjennomføre et prosjekt for å sette fokus på matsvinn og klimavennlig mat i omsorgssektoren. Da prosjektet startet i november 2019 hadde kommunen på det nærmeste ferdigstilt et nytt sykehjem som skulle erstatte to av de eksisterende institusjonene. Det nye sykehjemmet, Labo helse og omsorgssenter, fikk medarbeidere fra fire tidligere kjøkken og tre ulike institusjoner. En annen institusjon, Fjellvoll, ble omgjort til omsorgsboliger med bemanning.


Østre Toten kommune ønsket å implementere felles metoder og rutiner, kompetanseheving og etablering av en felles kultur ved det nye kjøkkenet. Hovedmålet for prosjektet var å redusere klimagassutslipp gjennom å redusere matsvinnet med 20% i løpet av prosjektperioden og innføre mer klimavennlige menyer. Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratets klimasatsmidler og Østre Toten kommune.


Prosjektet ble delt inn i 4 faser:
• Situasjonsanalyse med gjennomføring av måling av matsvinn, gjennomføring av intervjuer med relevante ansatte for å kartlegge muligheter og utfordringer for å redusere matsvinn og innføre mer klimavennlige menyer, og sammenstilling av resultatene
• Planlegging og prioritering av tiltak hvor det ble gjennomført en workshop med de ansatte på avdelingene for å identifisere og prioritere tiltak
• Gjennomføring med innføring av nye rutiner for å redusere matsvinn, kompetanseheving innenfor klimavennlig mat for ansatte på kjøkkenet og utarbeidelse av målgruppetilpasset informasjonsmateriell
• Evaluering hvor det i forkant ble gjennomført en ny periode med måling av matsvinn, og gjennomføring av workshoper for ansatte på kjøkkenet og på avdelingene, lederne og en felles workshop for alle hvor målet var å prioritere tiltakene som skulle videreføres.


Å redusere matsvinnet i omsorgssektoren der det serveres mat vil, i tillegg til reduserte klimagassutslipp, bidra til reduserte innkjøpskostnader, bearbeidingskostnader og lønnskostnader. I tillegg kan svinnreduserende tiltak bidra til bedre holdninger hos ansatte slik at den enkelte får større bevissthet om matsvinn og endrer atferd privat. Svinnreduserende tiltak kan også bidra til bedre utnyttelse av råvarer og utvikling av nye retter med bruk av restemat.

2021

This report is a part of the DGRADE project, funded by the Norwegian Research Council and Handelens Miljøfond. It presents the status of ongoing development of the LCA methodology with respect to plastic littering issues and how plastic products can be eco-designed for the avoidance of littering.

This report first summarises knowledge regarding littering, the reasons for it and its consequences. Thereafter, the inclusion of littering within the current LCA methodology and on-going work is described. Finally, a summarised literature review and synopses of research into the littered environment is presented, laying the foundation of eco-design tips for singe use plastic products for the avoidance of littering. The literature review comprises issues such as the amount, composition and location of the litter; research on the litterer, including social, demographic and behavioural factors; and research concerning littered items with reference such as size, form or design, which might influence littering. The literature review forms the basis for identifying independent considerations with respect to the littering potential of a specific item or product group.

The report concludes with suggestions, pointers and advice concerning eco-design, as a contribution to the work on the reduction of littering of single use plastic articles. These suggestions do not apply solely to single use articles and can be relevant in the case of many other product types.