NORSUS rapportserie

2024

NewTools er et prosjekt som skal utvikle verktøy for bedre kunnskap om ernæringskvaliteten, klima- og miljøpåvirkningen til maten vår. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd (prosjekt nr. 326888). De 28 prosjektpartnerne bidrar også i ulik grad gjennom egenfinansiering av egen virksomhet.

Denne rapporten er fra arbeidspakke 3 (WP3) som handler om utvikling av skårer for matens miljømessige og sosiale bærekraft. Rapporten beskriver den første delen av arbeidet mot et skåringssystem og inneholder definisjon av rammeverkets systemgrenser og de miljø- og sosiale kategoriene som foreslås inkludert i rammeverket for videre utprøving.

Forfatterne vil takke alle samarbeidspartnere i prosjektet som har bidratt ved å delta i undersøkelser og workshops og som har gitt verdifulle faglige innspill til rapporten.

2023

The goal of this project is twofold: a) to gain knowledge on the potential environmental impact of competing products to biovanillin from Borregaard, based on publicly available and documented data for the competing products, and b) to educate Borregaard’s partners and customers on the sustainability of Borregaard’s biovanillin. Hence, the study shall support comparative assertions intended to be disclosed to the public. The following competing products have been considered:

– Guaiacol vanillin manufactured from fossil raw materials in USA;

– Guaiacol vanillin manufactured from fossil raw materials in France;

– Guaiacol vanillin manufactured from fossil raw materials in China;

– Eugenol vanillin manufactured from clove/eugenol in Indonesia;

– Eugenol vanillin manufactured from clove/eugenol in China.

The comparison to the considered competing products has been performed on a kg-to-kg basis and the following have been found: 

  • The total climate change burden (GWP-total) for Borregaard’s biovanillin is, per kilogram, much lower than for the considered competing products.
  • The considered competing eugenol-vanillin products present a higher contribution to GWP-total than guaiacol-vanillin products. 
  • The contribution to GWP-total for eugenol and guaiacol is mostly linked to the energy requirements associated with the synthesis to vanillin and therefore, the choice of electricity mix plays an important role for the climate change results.
  • For the other indicators, the competing product eugenol-vanillin produced in Indonesia with eugenol extracted via hydrodistillation technique is the one that presents the worst environmental performance. Borregaard’s biovanillin presents a much lower contribution to the considered environmental indicators than the assessed competing products.
  • The energy and chemical requirements considered in this study for both eugenol and guaiacol-vanillin production pathways are based on laboratory and pilot-scale studies and therefore, have associated a significant level of uncertainty. This may affect results and the ranking between products.

The study is carried out using life cycle assessment (LCA) methodology according to the ISO-standards 14040/44 (ISO 2006, ISO 2006). The study has been reviewed by PhD Fredrik Johnsen through an external critical review.

Any interpretation of the study that makes a comparison of the environmental profile against specific products is not compatible with the critical review process of the study.

2024

Denne forstudien er finansiert av Regionale forskningsfond Vestfold og Telemark og de deltagendepartnerne. Vesar (Vestfold avfall og ressurs AS) har vært prosjektansvarlig med NORSUS som prosjektleder.De andre deltagende partnerne er Norsk senter for sirkulær økonom i (NCCE), Universitetet i Sørøst-Norge, Biosynergi AS og VOW ASA.

Det er benyttet Life Cycle Assessment (LCA) -metodikk for sammenligning av klimapåvirkning og bruk av primærenergi for to ulike behandlingsmåter for restavfall: pyrolyse med produksjon av kull og pyrolysegass og avfallsforbrenning. Begge behandlingsmåtene er analysert med og uten karbonfangst og -lagring (CCS). Det er viktig å påpeke at det er foretatt en rekke forutsetninger og forenklinger for gjennomføring av forstudien, og resultatene må vurderes i lys av dette.

Resultatene viser at pyrolyse av restavfall er en interessant behandlingsmåte sammenlignet med forbrenning med energiutnyttelse. For miljøpåvirkningskategorien klimapåvirkning kommer pyrolyse klart bedre ut enn forbrenning dersom CCS ikke inngår. Dersom CCS inngår, er rangeringen avhengig av hvor lagringsstabilt kullet fra pyrolyseprosessen forutsettes å være. Forbrenningsalternativet gir et resultat som ligger mellom de to pyrolysescenariene som forutsetter henholdsvis 100 % og 80 % lagringsstabilt kull. Det er verdt å presisere at pyrolyse kan medføre netto negative CO2-utslipp og dermed fjerning av CO2 fra atmosfæren selv uten fangst og lagring av CO2 fra forbrenning av pyrolysegasen.

Forbrenningsalternativet medfører lavest bruk av primærenergi uavhengig av om CCS inngår. For både forbrenning og pyrolyse øker energibruken ved implementering av CCS fordi både fangstteknologien og transport av fanget CO2 til lagring krever energi.

Det ble gjennomført en workshop for diskusjon av resultatene og relevante problemstillinger for et eventuelt hovedprosjekt den 31.1.2024. Med bakgrunn i dette, anbefales det å jobbe videre med å etablere et FoUhovedprosjekt for mer grundige bærekraftsanalyser for sammenligning av pyrolyse og avfallsforbrenning. Relevante utvidelser og problemstillinger for et hovedprosjekt er oppsummert til å være:

  • Inkludere flere miljøpåvirkningskategorier
  • Inkludere kostnader, eventuelt som en kost-/nytteanalyse
  • Vurdere relevante forbehandlingsmetoder for restavfall før pyrolyse.
  • Vurdere mulig bruksverdi for produsert kull, som for eksempel bruk som sorbent til PFAS-rensing og bruk i metallurgisk industri.
  • Analysere eventuell utlekkingsrate for tungmetaller som oppkonsentreres i kullet.
  • Analysere pyrolyse som en prosess for fjerning av miljøgifter i avfallet.
  • Flere scenarier/alternativer for utnyttelse og bruk av pyrolyseproduktene, som f.eks syngass.
  • Ulike energiutnyttelsesgrader og transportavstander avhengig av spesifikk lokalisering av relevant avfallsforbrennings- og pyrolyseanlegg.
  • Inkludere mere nøyaktige data for anleggene, for eksempel ved å ta med eventuelt støttebrensel for forbrenningsanlegget.
    Videreføring til et hovedprosjekt vil resultere i verdifull kunnskap for å definere avfallsbransjens strategiske veivalg for nye investeringer

2023

The main goal of this study was to examine how different CCU routes perform environmentally and regarding resource efficiency. The report is a delivery in the ‘CCUS Verdiskapingspotensialet – næringsutvikling og innovasjon’ project for the Viken region.

The literature study has focused on finding reliable and quality assured LCA (Life Cycle Assessment)-based climate change results. To obtain this, NORSUS has searched for papers published in scientific journals. Quantitative results have only been included from papers which follow the recommended methodology for LCA of CCS and CCU systems; this being connected to system boundaries, the use of system expansion to solve multifunctionality, the inclusion of reference systems, and the definition of CCU. The papers found are all desktop studies, as none describes physical facilities running today.

NORSUS finds the following conclusions for the different CCU product categories justified for climate change:

1          For chemicals and fuels:

  • Today and in the near future, CCS systems have a better performance than CCU systems. Not capturing CO2 at all can also perform better than a CCU system.
  • In a fully decarbonised future for electricity grid mix and in ‘electricity lock-in’ situations, CCU systems are preferable.
  • The reason for the diverging conclusions depending on time horizon is the large consumption of renewable electricity in the process of converting CO2 into chemicals/fuels. This electricity can, in the compared systems, be used to substitute other electricity sources.

2          For direct use of CO2:

  • Direct use of CO2 is beneficial.

3          For mineralisation:

  • CCU systems where CO2 is mineralised have a better performance than CCS systems. How much better depends largely on the climate burden of the product being substituted by mineralised CO2.

An important aspect to consider when developing strategies on a political level, is whether suboptimisation can be tolerated as a means to develop technology and markets for a fossil free future. This is relevant, for example, for the aviation sector.

2023

I Norge har biogass- og biorestproduksjon i hovedsak vært basert på matavfall og avløpsslam som råstoff. De siste årene har det imidlertid vært økt interesse for å benytte husdyrgjødsel og de marine råstoffene fiskeslam og fiskeensilasje. En god utnyttelse av bioresten er avgjørende for å oppnå en maksimal miljønytte av verdikjeden for biogass. Biorest inneholder nyttige næringsstoffer som nitrogen og fosfor, og kan brukes til å erstatte mineralgjødsel.

Denne rapporten ser på hva som er tilgjengelig informasjon om klimagassutslipp i livsløpet til gjødselprodukter og vurderer potensialet for bruk av biorest fra husdyrgjødsel og marine råstoffer som biogjødsel i landbruket. Dette er gjort ved å analysere muligheten for at biogjødselen kan erstatte ubehandlet husdyrgjødsel og mineralgjødsel, hvordan dette kan bidra til gjenvinning av nitrogen og fosfor tilbake til matproduksjon.

Analysene av resirkulering av nitrogen og fosfor i biorest viser at det er et stort potensial for at biorest fra husdyrgjødsel kan erstatte husdyrgjødsel og at biorest fra marine råstoff kan erstatte mineralgjødsel. Med de mengdene som produseres per i dag kan alt i prinsippet benyttes i landbruket. Dersom biogass- og biorestproduksjonen øker betraktelig er det i enkelte regioner en risiko for at det er mer fosfor i bioresten enn det landbruket kan utnytte.

Gjennomgang av klimagassutslipp i livsløpet til gjødselprodukter viser at beregningene er kompliserte og nøkkeltall er lite tilgjengelige. Dette gjør det utfordrende for gårdbrukere å gjøre en vurdering av hvordan ulike gjødselprodukter påvirker gården og produktenes miljøfotavtrykk.

2024

Denne rapporten er utviklet av Sustainability Lab på Universitetet i Oslo, Institutt for Informatikk og NORSUS. Den viser resultatene fra livsløpsvurderinger (LCA) av to av de vanligste digitale produktene: bærbar datamaskin og mobiltelefon. Vi analyserte miljøpåvirkningene fra alle fasene i livsløpet til de to produktene: råvareuttak, produksjon, transport, bruk og avfallshåndtering. Studien tar utgangspunkt i at de digitale enhetene brukes i Norge.

Tre miljøpåvirkningskategorier ble inkludert: klimaendringer, kumulativ energibruk og mineralressursknapphet. Vi sammenliknet en lineær strategi (ingen reparasjon) med de mest relevante reparasjonsalternativene. Med lineær strategi mener vi at en organisasjon rett og slett kjøper de digitale produktene de trenger, og sender de til avfallshåndtering når de ikke lenger er i bruk. Vi har definert sirkulær strategi som en strategi der en organisasjon igangsetter tiltak for å reparere og forlenge levetiden til sine digitale produkter så langt det er mulig.

Miljøpåvirkningene ble beregnet per år per digitale enhet. I tillegg beregnet vi påvirkning for 100 og 1000 mobiltelefoner og bærbare datamaskiner. Dette vil gjøre det enkelt for organisasjoner i Norge å beregne miljøgevinstene ved å implementere en sirkulær, reparasjonsbasert strategi sammenliknet med en lineær strategi. Rapporten avsluttes med en kort casestudie som baserer seg på Universitetet i Oslo, en institusjon med 7 000 ansatte og en beregning av reduksjon av klimagassutslipp dersom alle nordmenn bruker mobiltelefonen og datamaskinen sin et eller tre år lenger.

2023

earthresQue; Senter for Forskningsbasert Innovasjon (SFI), har som hovedmål å utvikle løsninger for en mer bærekraftig håndtering av overskuddsmasser i industrien. Målet er å øke andelen overskuddsmasser og avfall som vanligvis blir deponert, til anvendelige råvarer i nye produkter og prosjekter.
Denne studien har benyttet LCA-metodikk for å sammenligne to alternativer for avfallshåndtering av overskuddsmasser i et byggeprosjekt i Bodø. Alternativ 1 innebærer gjenvinning av rene masser, mens Alternativ 2 deponerer de samme massene. Det er viktig å sammenligne alternativer som gir de samme funksjoner til samfunnet. Det er derfor benyttet LCA med systemutvidelse, og funksjonell enhet for prosjektet er definert som transport og behandling av 1 tonn oppgravd masse, samt tilførsel av byggeråstoff med tilsvarende kvalitet som gjenvunnet materiale.
Resultatene viser at gjenvinningsalternativet har betydelig lavere klimagassutslipp sammenlignet med deponeringsalternativet. Alternativ 1 har en potensiell klimapåvirkning på 10,8 kg CO2- ekvivalenter per tonn behandlet masse, mens deponering har en potensiell klimapåvirkning på 15,8 kg CO2-ekvivalenter per tonn behandlet masse. Deponering av massene er den største bidragsyteren til klimapåvirkningen for begge alternativene. Videre utgjør transport av massene en vesentlig andel, og det kan være muligheter for reduksjon ved økt fyllingsgrad for returtransporten. Samlet sett ønsker studien å sette søkelys på betydningen av gjenvinning i byggeprosjekter for å oppnå mer bærekraftige og miljøvennlige resultater. Å ta hensyn til de ulike aspektene av avfallshåndteringen kan bidra til å identifisere de best mulige løsningene for å redusere klimapåvirkningen i prosjekter. Videre forskning og datainnsamling vil styrke validiteten til resultatene og bidra til bedre beslutningstaking i fremtidige utgravingsprosjekter.

2018

Dette prosjektet ble initiert av Statens vegvesen og Vegdirektoratet, Veg HMS og kvalitetsstab, for å kartlegge klimagassutslipp (GWP) og primærenergiforbruk (CED) over livsløpet knyttet til transport av volumvarer fra Kina til Norge. Med volumvarer mener vi her varer som transporteres i store volum fra Kina til Norge. Til sammenligning var det ønsket å se på transport utelukkende fra Europa til Norge. Formålet med studien er å fremskaffe klimagassresultater og primærenergi per tkm for transport av varer fra Kina til Norge og Europa til Norge. Fire scenarier ble definert i dette prosjektet. To scenarier fra Kina, respektivt Qingdao og Guangzhou, til Norge, via Suezkanalen og omlasting i Rotterdam før endelig shipping til Oslo. To scenarier for shipping utelukkende fra Europa til Norge. Palermo og Rotterdam ble valgt som de to representative europeiske havnebyene. Funn i denne studien viser at det er en relativt liten forskjell i klimagassutslipp per tonn fraktet vare i forhold til transportert distanse mellom varer fra Kina til Norge og Palermo til Norge, vist i Figur 1 og Figur 2. Klimagassbidraget per tkm ble funnet å være; 0,0109 kg CO2-ekv. pr tkm Guangzhou-Oslo, 0,0106 kg CO2-ekv. pr tkm Qingdao-Oslo, 0,0431 kg CO2-ekv. pr tkm Rotterdam-Oslo og 0,038 kg CO2-ekv. pr tkm Palermo-Oslo. Studien viser at de store skipene er vesentlig mer klimaeffektive per tkm enn de relativt små skipene som går inn til norske havner.

2023

Emballasje er ett av fokusområdene i EUs nye handlingsplan for sirkulær økonomi, en viktig del av Europas grønne giv, og har blitt utpekt som ett av områdene med størst potensial for sirkularitet. I Norge har Infinitum i over 20 år drevet et nasjonalt pantesystem for drikkevareemballasje, som fra 1999 har bestått av et engangssystem med PET-flasker og aluminiumsbokser. Flaskene og boksene returneres av forbrukerne gjennom panteautomater, og innsamlingsgraden er høy: 91,6 % for aluminiumsbokser og 93,3 % for PETflasker i 2021.

Målet med denne studien er å sammenligne miljømessig prestasjon fra Infinitums pantesystem med et alternativt ombrukssystem bestående av PET- og glassflasker. Studien er basert på LCA-metodikk (Life Cycle Assessment), og resultatene er presentert for fire miljøpåvirkningskategorier.

En diskusjonsgruppe bestående av Infinitum, NORSUS og andre organisasjoner med erfaring innen pantesystemer, ble etablert for å sikre kvalitet og representativitet til data og forutsetningene som inngår.

Funksjonell enhet er definert som: produksjon, innsamling og avfallshåndtering av drikkevare- og distribusjonsemballasje, representert ved dagens markedsmiks av drikkevareemballasje, for distribusjon av 1000 liter drikke til norske forbrukere.

Hovedkonklusjonene fra studien er at engangssystemet presterer bedre enn ombrukssystemet for de tre miljøpåvirkningskategoriene klimaendring, bruk av primære energikilder og forsuring, mens gjenbrukssystemet presterer best for kategorien sårbarhet av mineralressurser (mineral resource scarcity).
PET-flasker har best miljøprestasjon i begge systemene. Ombrukssystemet gir vesentlig høyere transportbelastninger enn engangssystemet for alle miljøpåvirkningskategoriene. Andelen ombruksflasker som blir levert tilbake bryggeriene er vesentlig for beregning av antall ganger en ombruksflaske i gjennomsnitt blir brukt, og studien har dokumentert viktigheten av å beregne dette basert på potensielle tap gjennom verdikjeden.

Det er benyttet tre forskjellige prinsipper for modellering av resirkulering for å se hvordan disse påvirker resultatene og konklusjonen: Cut-off, CFF (Circular Footprint Formula) og System expansion_net scrap.
Resultatene viser at rangeringen av systemene med hensyn til miljøprestasjon ikke påvirkes av valgt modelleringsprinsipp. Men valg av prinsipp påvirker beregnet miljøprestasjon for hvert system. For engangssystemet gir System expansion_net scrap klart best resultat for alle vurderte påvirkningskategorier, mens CFF gir lavest påvirkning for gjenbrukssystemet. Studien viser at ngangssystemet er mer følsomt for de forskjellige modelleringsprinsippene sammenlignet med gjenbrukssystemet, noe som er logisk fordi det har en større materialstrøm som påvirkes av resirkulering.

Følsomhetsanalyser er utført for klimaendringer, og de viser at engangssystemet presterer bedre enn ombrukssystemet (som det er analysert i hovedanalysen) så lenge engangssystemet har et resirkulert innhold i flaskene/boksene på over 20%. Følsomhetsanalyser viser også at ombrukssystemet må opp i en innsamlingsgrad på tilnærmet 100 % for å kunne konkurrere med engangssystemet (som det er analysert i hovedanalysen med 93 % innsamlingsgrad).

Studien er designet for å representere norske forhold med relativt lange transportavstander. Et ombrukssystem som har flere lokale bryggerier og sorteringsanlegg vil medføre kortere transportavstander, noe som vil påvirke transportbelastningene. Det er derfor viktig at denne typen studier blir designet med realistiske forutsetninger, og resultatene i denne studien er ikke nødvendigvis gjeldende for ombrukssystemer generelt. Det er lagt ned mye innsats i å fremskaffe representative data og forutsetninger, og det er gjennomført flere følsomhetsanalyser. Imidlertid er det fortsatt andre aspekter som kunne inngått i studien, som for eksempel overgang til biodrivstoff og/eller elektrifisert transport, reduksjon av vekten på flasker/bokser, samt økt andel resirkulert innhold i flaskene i ombrukssystemet. Det vil alltid være vanskelig å forutsi hvordan fremtiden vil bli, og mer detaljerte data og ytterligere følsomhetsanalyser ville følgelig kunne gi merverdi til studien



r

2023

Denne rapporten er utarbeidet for Matsvinnutvalget høsten 2023, og er en sammenstilling av kartlagte virkemidler for forebygging og reduksjon av matsvinn i Europa.

De fleste landene i Europa har iverksatt flere ulike virkemidler for redusert matsvinn. Dette inkluderer alt fra målsettinger om redusert matsvinn, veikart, frivillige avtaler, veiledere for kartlegging, momsfritak på donasjon og matkastelover.

Det er lagt vekt på å beskrive de virkemidlene som skiller seg mest ut fra eksisterende virkemidler i Norge og som har relevans for Matsvinnutvalgets anbefalinger. Sammenstillingen nedenfor er avgrenset til virkemidler som eksplisitt omtales som matsvinnvirkemidler. Det fins trolig mange flere virkemidler som også bidrar til reduksjon av matsvinn, men der matsvinn ikke er nevnt, for eksempel regler om handelspraksis, trygg mat, emballering og merking av mat mm.

2023

Denne rapporten er skrevet i forbindelse med prosjektet MOBIPLAST som er finansiert av Handelens Miljøfond. Vi har i dette prosjektet kartlagt de økonomiske konsekvensene av fire alternative posevalg til
innsamling av matavfall til biogass, og hvilke aktører vil sitte med kostnadene.

Følgende posealternativer er inkludert i analysen:

  • Vanlige plastposer
  • Bionedbrytbare plastposer
  • Papirposer
  • Posefri innsamling

Verdikjeden for innsamling av matavfall inkluderer husholdninger, avfallsinnsamler, sorteringsanlegg, biogassanlegg, og gårdbruker. Vi har valgt å inkludere kostnadene til to av disse aktørene: Avfallsinnsamler og biogassanlegg fordi disse aktører har kostnader som påvirkes av de fire posealternativene som vi vurderer. Kostnader som ikke påvirkes av posevalg har vi valgt å ikke inkludere i analysen.
For avfallsinnsamler er de relevante kostnadene poser og utebeholder. For biogassanlegg er de relevante kostnadene knyttet til forbehandling, håndtering av rejekt, og etterbehandling av biorest.

Biogassanlegg etterbehandler i dag bare bioresten samlet inn med vanlige plastposer for å fjerne plastrester fra bioresten så biogjødselen ikke fører til at plast ender opp i jorden. Nedbrytbare poser er sertifisert som nedbrytbare i jord, men dette har ikke blitt verifisert under norske forhold så det kan etter hvert vise seg å være nødvendig å etterbehandle bionedbrytbare poser. Da det ikke gjøres i dag har vi antatt at bare vanlige plastposer etterbehandles. Vi har likevel satt opp et alternativt kostnadsscenario hvor bionedbrytbare poser også etterbehandles.

Resultater
Posefri innsamling er det mest kostnadseffektive alternativet samlet sett med en totalkostnad på 1863 kr/tonn matavfall. Så vidt vi vet er det ingen norske kommuner som bruker posefri innsamling, men det er vanlig i flere sentraleuropeiske land. Vi antar at utebeholderen har en kortere levetid ved posefri innsamlingda den sannsynligvis vaskes hyppigere enn ved bruk av pose. Hvis denne antagelsen ikke stemmer og utebeholder har samme levetid i alle alternativer er posefri innsamling enda mer kostnadseffektivt.

Av de løsningene som er i bruk i Norge er bionedbrytbare poser det mest kostnadseffektive alternativet med en totalkostnad på 1932 kr/tonn matavfall, som er 151 kr mindre per tonn matavfall enn vanlige plastposer og 651 kr mindre per tonn matavfall enn papirposer.

For bionedbrytbare poser tilfaller 1382 kr av kostnadene avfallsinnsamler og 550 kr tilfaller biogassanlegg. For vanlige plastposer tilfaller 1283 kr avfallsinnsamler mens de koster biogassanleggene 800 kr per tonn matavfall.

Det betyr at selv om bionedbrytbare poser er det mest kostnadseffektive alternativet samlet sett så er de dyrere for avfallsinnsamler enn vanlige plastposer (en forskjell på 99 kr/tonn matavfall), mens vanlige plastposer er dyrere for biogassanleggene (en forskjell på 250 kr per tonn matavfall).

Siden avfallsinnsamler bestemmer hvilket posealternativ blir brukt i hver enkelt kommune, er det ikke sikkert at det mest kostnadseffektive alternativet samlet sett blir brukt, og denne kostnaden tilfaller en annen aktør, altså biogassanleggene.

Kostnadsforskjellen mellom bionedbrytbare poser og vanlige plastposer for biogassanleggene skyldes at vanlige plastposer må etterbehandles.

Hvis det viser seg at bioresten fra bionedbrytbare poser må etterbehandles blir totalkostnaden for bionedbrytbare poser 2182 kr per tonn matavfall, som er 99 kr mer per tonn matavfall enn for vanlige plastposer. Da blir totalkostnaden for bionedbrytbare poser altså høyere enn for vanlige plastposer. Det må understrekes at ingen norske biogassanlegg etterbehandler bionedbrytbare poser i dag.

2023

Overordnede funn
Årets forbrukerundersøkelse viser at vi oppgir å kaste litt mindre mat i 2023 sammenliknet med 2022 (-3 %). Vi kaster særlig mindre av den relativt dyre maten, slik at den økonomiske verdien på matsvinnet er redusert mer (-10 %).
Vi kaster fortsatt mest brød, grønnsaker, flytende meierivarer og drikkevarer, og mesteparten av det vi kaster er ubrukt eller delvis brukt mat. De som bor alene, kaster mest flytende meieri og mer ubrukt og delvis brukt mat sammenliknet med andre husholdningstyper. Barnefamiliene kaster mest pasta samt rester fra måltider.
Vi kaster mest mat som følge av at vi har glemt maten i kjøleskapet eller et annet sted, at maten hadde kort holdbarhet eller dårlig kvalitet ved innkjøp, og at vi kjøpte for mye. Årsaken til at vi kjøper for mye mat skyldes ofte at forbrukerpakningen er for stor, at vi har feilberegnet hvor mye vi trenger eller at vi har glemt hva vi har hjemme.
Mengde selvrapportert matsvinn per person henger også sammen med inntekt per person: Matsvinnet følger en U-formet kurve der de med lavest inntekt kaster noe mer enn de med middels inntekt, frem til brytningspunkt der matsvinnet øker i takt med inntekten.
Det har lenge vært kjent at de unge kaster mest, men dette bildet kan se ut til å være i endring: De unge har nemlig redusert mengde selvrapportert matsvinn fra 2022 til 2023, mens de eldre har økt sitt. Nå er det de mellom 40 og 50 år som kaster mest.
Undersøkelsen viser også at de som regelmessig høster, jakter, dyrker og fisker maten selv oppgir å kaste mindre mat enn andre, mens de som regelmessig bruker take-away oppgir å kaste mer.
Veien videre
Holdbarhet, kvalitet, pakningsstørrelser samt tiltak eller nudging for å hjelpe forbruker med å ta ansvarlige valg i kritiske matsvinnøyeblikk og holde oversikt og orden, er områder som matbransjen og myndighetene bør jobbe videre med for å hjelpe forbrukerne til å kaste mindre mat.

Mer konkret kan dette inkludere:

  • At matbransjen utvikler og tar i bruk ny teknologi og innovasjoner for bedre kvalitet/holdbarhet på produktene sine.
  • At matbransjen, for enkelte varegrupper, jobber med mer fleksible størrelser på forbrukerpakninger (gjelder primært brød, frukt og grønnsaker og flytende meierivarer).
  • At matbransjen og andre aktører utvikler nye innovative digitale og fysiske løsninger (f.eks. innfører 2D koder inkludert holdbarhetsdato, smarte kjøleskap, oppbevaringsløsninger, apper o.l.) for bedre oversikt, planlegging og påminnelse og inspirasjon til at maten bør spises (push varsel).
  • At matbransjen og myndigheter påvirker forbrukernes atferd i kritiske øyeblikk for matsvinn (planlegging, innkjøp, lagring, tilberedning og spising) ved å nudge på pakninger og i kjøpsøyeblikket og å utvikle løsninger for å hjelpe forbruker til å kaste mindre.
  • At myndighetene finansierer forskning og innovasjoner for å bedre forstå hvordan vi kan kaste mindre mat og øke reduksjonstakten frem mot 2030 og videre
2023

Årets forbrukerundersøkelse viser at vi oppgir å kaste litt mindre mat i 2023 sammenliknet med 2022 (-3 %). Vi kaster særlig mindre av den relativt dyre maten, slik at den økonomiske verdien på matsvinnet er redusert mer (-10 %).
Vi kaster fortsatt mest brød, grønnsaker, flytende meierivarer og drikkevarer, og mesteparten av det vi kaster er ubrukt eller delvis brukt mat. De som bor alene, kaster mest flytende meieri og mer ubrukt og delvis brukt mat sammenliknet med andre husholdningstyper. Barnefamiliene kaster mest pasta samt rester fra måltider.
Vi kaster mest mat som følge av at vi har glemt maten i kjøleskapet eller et annet sted, at maten hadde kort holdbarhet eller dårlig kvalitet ved innkjøp, og at vi kjøpte for mye. Årsaken til at vi kjøper for mye mat skyldes ofte at forbrukerpakningen er for stor, at vi har feilberegnet hvor mye vi trenger eller at vi har glemt hva vi har hjemme.
Mengde selvrapportert matsvinn per person henger også sammen med inntekt per person: Matsvinnet følger en U-formet kurve der de med lavest inntekt kaster noe mer enn de med middels inntekt, frem til et brytningspunkt der matsvinnet øker i takt med inntekten.
Det har lenge vært kjent at de unge kaster mest, men dette bildet kan se ut til å være i endring: De unge har nemlig redusert mengde selvrapportert matsvinn fra 2022 til 2023, mens de eldre har økt sitt. Nå er det de mellom 40 og 50 år som kaster mest.
Undersøkelsen viser også at de som regelmessig høster, jakter, dyrker og fisker maten selv oppgir å kaste mindre mat enn andre, mens de som regelmessig bruker take-away oppgir å kaste mer.


Veien videre
Holdbarhet, kvalitet, pakningsstørrelser samt tiltak eller nudging for å hjelpe forbruker med å ta ansvarlige valg i kritiske matsvinnøyeblikk og holde oversikt og orden, er områder som matbransjen og myndighetene bør jobbe videre med for å hjelpe forbrukerne til å kaste mindre mat.


Mer konkret kan dette inkludere:

  • At matbransjen utvikler og tar i bruk ny teknologi og innovasjoner for bedre kvalitet/holdbarhet på produktene sine.
  • At matbransjen, for enkelte varegrupper, jobber med mer fleksible størrelser på forbrukerpakninger (gjelder primært brød, frukt og grønnsaker og flytende meierivarer).
  • At matbransjen og andre aktører utvikler nye innovative digitale og fysiske løsninger (f.eks. innfører 2D koder inkludert holdbarhetsdato, smarte kjøleskap, oppbevaringsløsninger, apper o.l.) for bedre oversikt, planlegging og påminnelse og inspirasjon til at maten bør spises (push varsel).
  • At matbransjen og myndigheter påvirker forbrukernes atferd i kritiske øyeblikk for matsvinn (planlegging, innkjøp, lagring, tilberedning og spising) ved å nudge på pakninger og i kjøpsøyeblikket og å utvikle løsninger for å hjelpe forbruker til å kaste mindre.
  • At myndighetene finansierer forskning og innovasjoner for å bedre forstå hvordan vi kan kaste indre
    mat og øke reduksjonstakten frem mot 2030 og videre
2023

På oppdrag fra Elvia har NORSUS, Norsk institutt for bærekraftsforskning, utviklet en metodikk for og gjennomført en klimagassberegning av et regionalnett, og i tillegg utviklet et verktøy for etablering av klimagassbudsjetter for regionalnettsprosjekter. Målet med prosjektet var å etablere grunnlaget som gjør Elvia i stand til å kunne vedta beslutninger basert på klimagassutslipp fra sine utbyggingsprosjekter.
Bygging av en ny transformatorstasjon og regionalnett i Våler ble benyttet som pilotprosjekt. Gjennom datainnsamling fra Elvia, samt kunnskap og metode NORSUS har fra miljøvurdering av kraftnett, ble det utviklet en LCA-modell av Våler-prosjektet. Denne modellen inkludere hele livsløpet til kraftnettet – fra uttak av råmaterialer, produksjon av komponenter, transport, montering, drift med vedlikehold, utskiftninger, energibruk og nettap, tap av SF6, til livsløpets slutt med demontering og avfallshåndtering. På bakgrunn av dette ble de fossile klimagassutslippene for prosjektet beregnet.

2023

Denne klimagassrapporteringen har blitt beregnet i henhold til GHG Protocol Corporate Value Chain (Scope 3) Accounting and Reporting Standard for driftsåret 2022 og inkluderer operasjoner som er under Borregaards kontroll. Det vil si at aktivitet i Norge, Storbritannia, USA, Østerrike og Tyskland er inkludert i beregningene.

2023

Denne rapporten er utarbeidet av Norsk institutt for bærekraftsforskning (NORSUS) på vegne av Matvett.
Matvett er mat- og serveringsbransjens selskap for å forebygge og redusere matsvinn og er ansvarlig for rapporteringen i henhold til bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn på vegne av NHO Mat og Drikke, DLF, DMF, NHO Reiseliv og Virke som er deres eiere. Følgende verdikjedeledd er inkludert: Matindustri (eks. sjømatindustrien), grossist, dagligvarehandel, serveringsbransje i tillegg til kvalitativ kartlegging av holdning og adferd hos forbruker.

På oppdrag fra Virke har NORSUS og NORION Consult gjennomført en kartlegging av brukte tekstiler og tekstilavfall i Norge. Kartleggingen har vært gjennomført på oppdrag fra Virke og arbeidsgruppen for et
produsentansvar for tekstiler i Norge. Arbeidsgruppen er blitt satt ned av Klima- og miljødepartementet. Denne arbeidsgruppen skal levere et kunnskapsgrunnlag og anbefale elementer for et produsentansvar for tekstiler. Arbeidsgruppa består av Virke, NHO Service og Handel, Samfunnsbedriftene, Avfall Norge, Fretex, Framtiden i våre hender og Naturvernforbundet. Miljødirektoratet er observatør i arbeidsgruppen. Virke leder arbeidsgruppen og fungerer som sekretariat.

I tilknytning til arbeidsgruppens arbeid og mandat er det behov for oppdatert kunnskap og kartlegging av mengden tekstiler på det norske markedet. NORSUS og NORION Consult har derfor gjennomført dette
oppdraget. Kartleggingen omfatter nye og brukte tekstiler som stammer fra husholdninger, butikker, offentlige og private virksomheter og aktører som samler inn tekstiler, samt hva som skjer med tekstilene når de blir til avfall.

Kartleggingen har vært ledet av Synnøve Rubach fra NORSUS, med Dina Bekkevold Lingås, Steffen Trzepacz og Mathilde Johnsen som prosjektmedarbeider fra NORION Consult, og John Baxter og Ina Charlotte Berntsen fra NORSUS.

NORSUS og NORION Consult takker Virke for et interessant oppdrag. Vår kontaktperson i Virke har vært Tord Dale og Marius Knagenhjelm fra Stakeholder. Vi takker for innspill og diskusjoner underveis og for
kommentarer til rapportutkast. Takk også til Mepex som har supplert kartleggingen med data fra plukkanalyser. Vi takker også alle informanter som har deltatt i spørreundersøkelsene og de som har vært
diskusjonspartnere underveis i kartleggingen

2023

Denne rapporten er skrevet av NORSUS på oppdrag for Energigass Norge, Avfall Norge, Norges Bondelag, Biogass Oslofjord og Norsk Vann. Hensikten med arbeidet har vært å gi et bilde av mulighetsrommet for produksjon av biogass i Norge med tanke på aktuelle råstoff, teknologiutvikling og klimanytte.

Rapporten er delt inn i tre hoveddeler: teoretisk biogasspotensial fra nåværende og fremtidig råstoffbase med utgangspunkt i dagensteknologi, teoretisk biogasspotensial knyttet til mulig fremtidig teknologiutvikling og klimanytte knyttet til en høyere utnyttelse av biogasspotensialet enn i dag.

I denne rapporten er biogass definert som gasser av biogent opphav som inneholder metan. Energipotensialet fra metan betegnes dermed som biogasspotensial, uavhengig av produksjonsteknologi.
Videre er det lagt som en forutsetning at råstoff som skal brukes til biogassproduksjon er organiske avfallsog sidestrømmer. Energivekster er dermed ikke inklud

2023

NORSUS har undersøkt litteraturen om PHA og vurdert mikroplastproblematikken knyttet til bruken av det som erstatning for konvensjonell plast for mulchfilm, geotekstiler, gjødsel med kontrollfrigjøring og dolly-tau. Denne rapporten oppsummerer funnene basert på litteraturen og en grov MFA utført for disse produktene.

2022

This literature review analyses the use of multi-criteria assessment (MCA) in food-based systems in order to assess sustainability. MCA is an umbrella term for methods and tools that can be used when different
indicators/criteria need to be incorporated in an analysis. Scoring and weighting can be used in MCAs to compare indicators with different units of measurement (Dean, 2022).

12 articles are reviewed, and they show different approaches to the MCA methodology. The studies use MCA to meet political goals/regulations, increasing resilience of farming systems, and/or for methodological development. The indicators assessed and the use of weighting differ between the studies. Furthermore, the methodological choices of an MCA and the use of software tools is assessed.

To conclude, there are several different ways of applying MCA in a study, and the methodology shows great flexibility in order to be fitted to the subject of study and the involved stakeholders. The weakness of MCA is that the methodology can be viewed as arbitrary, especially when applying weighting. Therefore, it is important to be transparent with regards to the methodolog