Søk

Artikler
20.09.2021

Det svenske forskningsinstituttet RISE har utviklet en klimadatabase for mat gir kunnskap om klimapåvirkning fra forskjellige matvarer og brukes av selskaper og offentlige aktører som et verktøy for å redusere klimafotavtrykket i oppskrifter, menyer, sortiment, matkjøp, osv. I samarbeid med NORSUS, Norsk institutt for bærekraftsforskning, lanseres nå en ny klimadatabase spesielt utviklet for det norske markedet.  

RISE klimadatabase har vært på det svenske markedet i over fem år og brukes av flere og flere aktører i matvaresektoren. Det som en gang ble opprettet for å hjelpe kommuner og regioner med å ta klimasmarte valg i kosthold og menyplanlegging, brukes nå også av matprodusenter, forhandlere og restaurant- og cateringvirksomhet. Klimadatabasen øker bevisstheten om ulike matvarers klimapåvirkning og kan dermed bidra til redusert klimafotavtrykk fra vårt forbruk og produksjon av mat. 

Nå lanseres en norsk versjon av RISE klimadatabase, som allerede brukes i norsk matvaresektor gjennom NorgesGruppen. Den nye, norske versjonen inneholder klimafotavtrykk for mer enn 720 generelle matvarer (svinekjøtt, torsk, melk, gulrøtter, kaffe osv.) og cirka 1300 forskjellige verdikjeder (f.eks. ulike opprinnelser og produksjonsmetoder) der norske produksjonsdata er samlet inn for de største råvarene målt i volum. Hvert klimafotavtrykk i databasen er basert på tilgjengelige livssyklusanalyser eller andre klimaberegninger og er gjennomgått og ved behov tilpasset av RISE / NORSUS for å sikre sammenlignbarhet. 

Klimadatabasen, unik i sitt slag i verden, oppdateres årlig for å sikre at best tilgjengelige og mest oppdaterte klimadata blir brukt. 

Det unike med RISEs klimadatabase er at vi samler inn og oppdaterer eksisterende kunnskap og data om klimaeffekten av ulike matvarer og gjør den tilgjengelig for næringsliv, offentlige organisasjoner og andre deler av samfunnet, først i Sverige og nå i Norge. I fravær av enhetlige internasjonale systemer og regler har klimadatabasen vært en pioner innen å hjelpe svenske organisasjoner til å arbeide for å følge opp og redusere klimapåvirkningen fra matproduksjon og -forbruk, sier Thomas Angervall, RISE.

Matforbruk står for en så stor del av forbrukets klimapåvirkning og interessen fra matbedrifter og offentlige organisasjoner knyttet til å jobbe for å redusere klimapåvirkningen fra matproduksjon og forbruk er stor i Norge. Samarbeidet vårt med RISE om en norsk klimadatabase har på relativt kort tid skapt bedre muligheter for det norske samfunnet å jobbe med redusert klimapåvirkning på et kvantitativt og troverdig nivå, sier Hanne Møller, NORSUS.

Publikasjon
14.09.2021

I februar 2021 ble det publisert en database med klimaavtrykk for over 500 matvarer på det danske markedet. «Den Store klimadatabase» (DSK) er basert på “consequential” LCA-metodikk (CLCA) i motsetning til “attributional” LCA (ALCA). ALCA er den vanligste metode for beregning av klimaavtrykket til produkter. Klimaavtrykkene til storfekjøtt i databasen er uvanlig høye, de er for eksempel 152 kg CO2ekv/kg produkt for indrefilet. For ALCA-resultater i andre publikasjoner ligger klimaavtrykket rundt 22-70 kg CO2ekv/kg produkt og det er klimaavtrykk i denne størrelsesorden som generelt kommuniseres globalt. Det er faglig uenighet om å bruke CLCA for evaluering av klimaavtrykk av produkter og denne rapport vil prøve å skille mellom metodene og diskutere hensiktsmessigheten av CLCA-metoden for å beregne klimaavtrykk av matvarer.

Det er flere metodiske forskjeller mellom de to tilnærminger, og de brukes til å svare på forskjellige spørsmål. I DSK svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er hvis produktet velges i stedet for ett annet/hvis etterspørselen øker/reduseres. I ALCA svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er for dette produkt. De store forskjellene i metodikk mellom DSK og ALCA er metoden for allokering mellom produkter, bruk av input/output metodikk, beregning av effekt av arealbruksendringer og bruk av marginalbetraktninger. Når en produksjon gir flere produkter må utslippene fordeles mellom produktene. I CLCA brukes systemutvidelse mens man i ALCA som regel bruker økonomisk allokering eller masseallokering. Det brukes også ulike data til beregningene fordi de ulike metodene svarer på ulike spørsmål. CLCA, som brukes i DSK, har som mål å inkludere “alle” påvirkninger fra et produksjonssystem, også indirekte påvirkninger fra f.eks. regnskaps- og revisortjenester som ikke tas med i en ALCA. Klimaavtrykkene i DSK ligger allikevel generelt på samme nivå som for ALCA resultater, men for storfekjøtt ligger resultatene mye høyere på grunn av økonomisk allokering. I DSK er klimaavtrykket for storfekjøtt fordelt på stykningsdelene ut fra økonomisk verdi basert på gjennomsnittlige priser. Hvis f.eks. indrefilet fra storfe står for 5 % av verdien som slakteriet får for alle produktene fra dyret vil indrefileten få 5 % av utslippene, selv om vekten av indrefilet kan være langt lavere, f.eks. 1 %. Dette betyr at jo dyrere stykningsdelen er, jo større andel av utslippene blir den tildelt. Argumentasjonen er at produkter har høy pris p.g.a. høy etterspørsel og derfor må disse produktene også ta sin del av miljøpåvirkningen. I ALCA bruker man også økonomisk allokering. F eks bruker NORSUS økonomisk allokering mellom den delen av dyret som brukes til konsum og den delen som brukes til andre formål, f.eks. plussprodukter som brukes til kjæledyrfôr og som har en økonomisk verdi. Hvis delen som går til mat utgjør 98 % av den økonomiske verdien vil denne delen bli tildelt 98 % av utslippene. Det øvrige vil bli tildelt 2 %. Imidlertid brukes ikke økonomisk allokering mellom delene som brukes til mat. F eks gis samme klimagassutslipp pr kg for kjøttdeig, skinke og indrefilet. Argumentasjon er at når man slakter et dyr må man slakte “hele dyret”.

Det er også viktig å være oppmerksom på andre forskjeller som ikke skyldes forskjeller mellom ALCA og CLCA, f.eks. LCIA og karakteriseringsfaktorene som brukes til å kvantifisere klimagassutslippene. Det finnes ulike versjoner av dem.

I denne rapporten er det også laget en sammenligning av klimaavtrykk av storfe- og svinekjøtt vurdert med CLCA i DSK og ALCA fra vitenskapelig litteratur. CLCA klimaavtrykkene gir generelt høyere resultater enn ALCA. For storfekjøtt skyldes dette hovedsakelig økonomisk allokering av stykningsdeler og for svinekjøtt skyldes det systemutvidelse eller effektivitet i produksjonen. Det er ikke mulig å konkludere på dette ut fra de tilgjengelige dataene.

Internasjonalt er det brukt store ressurser på å utvikle og standardisere LCA-metodikken slik at alle LCA utøvere gjennomfører LCA på samme måte og slik at resultatene enklere kan sammenlignes. Det er imidlertid en vanskelig oppgave fordi standardene er utviklet av ulike organisasjoner på forskjellige tidspunkter. Det finnes derfor en rekke standarder og retningslinjer for hvordan man beregner klimaavtrykk av produkter, og de viktigste er ISO standardene, PAS 2050, GHG Protocol og PEF metodikken. Alle disse standardene anbefaler ALCA for beregning av klimaavtrykk av produkter, men CLCA kan også brukes, avhengig av formålet og omfanget av studien og definisjon av den funksjonelle enheten. Selv om det nå er en klimadatabase for mat basert på CLCA er det usannsynlig at flere databaser vil bli utviklet basert på denne metoden siden alle standarder anbefaler ALCA og ALCA klimaavtrykk for kjøttprodukter vil fortsatt bli brukt som en referanse for deres klimapåvirkning.

Prosjekt
02.09.2021

NewTools, et prosjekt med mål om å gi både produsenter og forbrukere bedre kunnskap om ernæringskvaliteten, klima- og miljøpåvirkningen til maten vår. NewTools-prosjektet vil støtte et skifte til en mer bærekraftig matsektor og matforbruk ved å arbeide med integrerte indikatorer for helse og miljøaspekter. Det skal blant annet utvikles to skåringssystemer for matvarer: en som gir skår for ernæringsmessig kvalitet og en for miljøbelastningen til hver enkelt matvare. Målet i NewTools er å definere indikatorer som er aktuelle, treffsikre og kan brukes som en rettesnor innen produktutvikling, politikkutvikling, innkjøpsordninger med mer, i tillegg til å være et nyttig verktøy for forbrukerne. Prosjektet vil legge stor vekt på å favne særnorske produksjonsbetingelser og norsk matkultur, men samtidig tilstrebe å gjøre resultatet fleksibelt og fortrinnsvis mulig å benytte for mange land. For å oppnå dette er det nødvendig med samarbeid på tvers av de ulike aktørene som inngår i matsystemet. Folkehelseinstituttet leder prosjektet, og har med seg andre forskningspartnere, representanter for hele verdikjeden fra jord og fjord til bord og dialogpartnere mfl. NORSUS skal sammen med NMBU og partnerne utvikle et skåringssytem for miljøpåvirkning.

Artikler
02.09.2021

En av våre forskningsledere, Andreas Brekke, presenterte hvor miljøvennlig fiskefôr lagd av bjørk kan være på den aller siste dagen av EU-prosjektet SYLFEED. Prosjektet, som startet høsten 2017, har vært ledet og eid av det franske bioteknologiselskapet Arbiom og har hatt partnere fra Island, Sverige, Belgia, og Nederland, i tillegg til Frankrike og Norge. NORSUS har gjort detaljerte livsløpsvurderinger av den nye teknologien, men også oppdatert data og analyser for andre proteinkilder, som soyaproteinkonsentrat, fiskemel, rapsmel, og mer moderne kilder som insektsmel og mel laget av bakterier. NORSUS har i prosjektet utforsket de nyeste metodene for å forstå miljøpåvirkninger fra areal- og vannforbruk og bidratt til økt kunnskap om hvordan de kan brukes og tolkes. Sluttpresentasjonen vil legges ut på nettsidene www.sylfeed.eu

Prosjekt
01.09.2021

NORSUS skal i samarbeid med SINTEF sammenstille matavfallsstatistikk og dokumentere metodegrunnlaget for Miljødirektoratet, slik at Norge kan rapportere i henhold til revidert avfallsdirektiv i EU (2008/98/EF). Kravet om årlig rapportering av mengde matavfall som oppstår i ulike ledd i verdikjeden i hvert EU-/EØS-land er nytt, og er koblet mot målet om å redusere matsvinn med minst 50% innen 2030. IVL og PlanMiljø vil bistå med faglig innspill.

Publikasjon
31.08.2021

Denne rapporten er en del av forskningsprosjektet Bærekraftig biogass, som er finansiert gjennom Forskningsrådets EnergiX-program.

Opprinnelsesgarantiordningen for elektrisitet er en europeisk ordning som er videreført og styrket i det reviderte fornybardirektivet (2018/2001/EU, ofte referert til som RED II). Ordningen inngår som en del av det felles rammeverket i det indre energimarked i EØS-området. Den ble innført med EUs første fornybardirektiv i 2001 for å gi forbrukere et prinsipielt valg. En opprinnelsesgaranti er et bevis på hvilke kilder en gitt mengde strøm er produsert fra. Ordningen ble innført med EUs første fornybardirektiv (Direktiv 2001/77/EC) i 2001 og er videreført i de reviderte fornybardirektivene (Direktiv 2009/28/EC og 2018/2001/EU). I henhold til EUs Eldirektiv (Direktiv 2009/72/EC) skal alle kraftleverandører informere sine kunder om hvordan kraften de solgte foregående år ble produsert. Dette kalles en varedeklarasjon.

I det reviderte fornybardirektivet av 2018 (RED II, Artikkel 19) er ordningen for opprinnelsesgarantier utvidet til også å omfatte gass (inkludert hydrogen), i tillegg til elektrisitet og varme/kjøling.

Den viktigste forskjellen mellom et opprinnelsesgarantisystem for elektrisitet (som eksisterer i dag) og for biogass, er bærekraftskriteriene med tilhørende krav til massebalanse, som kreves for bioenergi dersom den skal kunne inkluderes i et lands måloppnåelse for fornybar energi.

Det pågår et arbeid med å revidere CEN-standarden EN 16325 Guarantees of Origin related to energy – Guarantees of Origin for Electricity til også å omfatte gass, hydrogen, samt kjøling/varme, som antas ferdigstilt i løpet av 2022. Vurderingen av opprettelsen av et system med opprinnelsesgarantier for biogass bør derfor avventes og sees i sammenheng med dette arbeidet. I ovennevnte standard er det foreløpig lagt til grunn at det er frivillig å rapportere på bærekraftskriteriene.

Uavhengig av om det vurderes å innføre et opprinnelsesgarantisystem for biogass, anbefales det derfor å starte arbeidet med å utvikle en nasjonal database/register for flytende og gassformig drivstoff (jfr. RED II/artikkel 28), som inkluderer rapportering av bærekraftskriteriene. Det anbefales at dette arbeidet sees i sammenheng med tilsvarende arbeid som skal settes i gang i Sverige (Energimyndigheten, 2019a), som også har en større andel av sitt biogassvolum offgrid (leveres ikke inn på fells gassnett). I tillegg bør arbeidet med utvikling og oppretting av et slikt register samkjøres med det systemet som Miljødirektoratet i dag har for alle som omsetter biodrivstoff og flytende biobrensel om rapportering oppfyllelse av bærekraftskriteriene, og med dagens rapportering fra norske biogassanlegg til Miljødirektoratet og SSB. Resultatene fra dette arbeidet vil danne et viktig grunnlag for en vurdering av en fremtidig kobling av et slikt registeret til et eventuelt opprinnelsesgarantisystem for biogass.

Prosjekt
26.08.2021

Prosjektet går ut på å finne og analysere casestudier om måling av gjenbruk og digitalisering over hele Norden.

Publikasjon
19.08.2021

This report documents the modelling and environmental results for 8 products from Borregaard in Sarpsborg. The work has been performed from March 2020 to June 2021, and it is directly based on the work done in phase I/II in 2008, the 2010 update and the 2015 update. In this study life cycle assessment (LCA) methodology has been used.

For most indicators and products, the burdens have decreased compared with 2014. It is, however, difficult to draw conclusions regarding the lignosulfonates, as the LCA model has changed since the 2014 modelling. Steam, chemicals and direct emissions are the most important explanations for changed burdens for Borregaard’s products. Reduced direct emissions from the ethanol factory have contributed to reduced eutrophication burdens for several products.

The relative burdens of the life cycle phases are shown in Figure 1.

Figure 1    Relative results for the life cycle phases, from cradle to gate for four products from Borregaard, shown for the two indicators climate change and eutrophication. For the eutrophication indicator, the life cycle phase ‘Various’ is closely linked to direct emissions from Borregaard. Transport to customer is not included.

Burdens from production of liquid natural gas (LNG) and the use of LNG in the production process are important contributors to the climate change indicator for cellulose and ethanol. Production and transport of input chemicals are important for vanillin and hydrochloric acid, both with regards to climate change and eutrophication. Direct emissions at the Borregaard site are, however, the main contributor to eutrophication both for cellulose, ethanol, and vanillin.

Use of energy and chemicals, and direct emissions at the Borregaard site, are the most important contributors in the overall picture, and the share of renewable energy sources used for steam production affects all products.

  • More use of electricity on behalf of LNG can reduce the climate burdens for the whole product portfolio, and most of all for cellulose, ethanol and lignosulfonate liquid. 
  • More use of internally produced sodium hydroxide has the potential to affect the burdens of several Borregaard products, and especially cellulose and vanillin.
Artikler
19.08.2021

An update has been performed on the Borregaard Sarpsborg LCA model. This has led to more products being analysed and updates of the Borregaard EPDs. This report documents the preconditions and environmental results for eight of Borregaard’s products. The work has been performed from March 2020 to June 2021, and the model is now based on specific Boorregaard data from 2019.

For most indicators and products, the burdens have decreased compared with 2014. Steam, chemicals and direct emissions are the most important explanations for changed burdens for Borregaard’s products. Reduced direct emissions from the ethanol factory have contributed to reduced eutrophication burdens for several products.

Artikler
17.08.2021

Seniorforskar Ingunn Saur Modahl har sagt ja til å sitte i styret for den nyoppretta foreninga CCUS Norge –  Norsk forening for miljø- og ressurseffektiv fangst, bruk og lagring av CO2.

CCUS Norge ein ikkje-kommersiell medlemsorganisasjon, og målet er å bygge kompetanse og dele erfaringar om miljø- og ressurseffektiv fangst, bruk og lagring av CO2. Foreninga er vitenskapleg orientert, og skal bidra til eit bedre klima og grønne arbeidsplassar. CCUS Norge skal kartlegge og sette i verk felles prosjekt, og fungere som eit nasjonalt kompetansesenter for CCS/CCUS. Medlemskap er åpent for alle og er spesielt retta mot industribedrifter, teknologileverandørar, rådgivarar og konsulentar, forskningsbedrifter og akademia. Stiftarane av foreninga er Borregaard, FREVAR, Kvitebjørn Bio-El, IFE, Østfold Energi, NORSUS, Sarpsborg Avfallsenergi, Biobe, Borg Havn og Stormkast Utvikling, og det første styremøtet vart gjennomført mandag 16. august 2021.