Når en fisk går i stekepanna på kjøkkenet ditt, vet vi ganske mye om hva det har kostet kloden å legge den der, takket være livsløpsvurderinger (LCA).
Men hvor stor rolle plastutslipp har spilt i dette regnestykket, har vi frem til nylig visst lite om.
Årsaken er at livsløpsvurderinger som regel ikke inkluderer plastutslipp i dataene vurderingene bygger på (inventory analysis) – og dermed heller ikke i trinnet som vurderer miljøkonsekvenser (impact assessment).
Men i regnestykket som ser på miljøkostnaden av fisk til mat og fôr er plast en svært vesentlig del av beregningen: Årlig går 640 000 tonn fiskeutstyr – mye av det laget av plast – tapt globalt, som følge av blant annet hardt vær, slitasje eller uhell.
NORSUS forsker på inkludering av plast i LCA
NORSUS jobber på flere fronter med å utvikle gode metoder for å inkludere plast i LCA. Blant annet i prosjektene Dsolve og MarILCA – der flere NORSUS-forskere undersøker plastutslipp i havet.
Nylig ble «Expanding life cycle impact assessment to account for marine plastic emissions: a case study for the fishing industry», skrevet av blant annet NORSUS’ Cecilia Askham, Mafalda Silva og Valentina Pauna, publisert i The International Journal of Life Cycle Assessment.
Studien ser nærmere på nye omregningsmetoder (characterisation factors) for å inkludere plastutslipp i livsløpsanalyser – både for å teste metodene i virkelige situasjoner, og for å undersøke hvor stor skade plastforurensing gjør på økosystemet.
Fisket er et kritisk stadium for skader på økosystemet
Og når det gjelder det siste, skade på økosystemet, stikker ett stadium i livsløpet seg tydelig ut, ifølge studien: Selve fisket.
Forskerne har analysert to virkelige caser: Torskefiske utenfor norskekysten (der torsken er ment som menneskemat) og ansjosfiske utenfor kysten av Peru (der ansjosen er ment som ingrediens i fôr i norske oppdrettsanlegg).
For torskefiske er det produksjonen av impregneringsmiddel som hindrer organisk materiale i å vokse på fiskebåter som har de største negative konsekvensene for økosystemet (i rosa i figuren under). For ansjosfiske er det dog innvikling (fisk som vikler seg i tapt eller forlatt fiskeutstyr) som helt tydelig gjør størst skade.
Tidsskala påvirker resultatet
Og selv om innvikling allerede er den klart høyeste påvirkningsfaktoren, kan den ifølge forskerne stå for mer: Metoden som brukes for å regne om tapt fiskeutstyr til miljøskade tar høyde for at fiskeutstyr gjør skade i fem år.
Legger man til flere år i regnestykket er potensialet for skade langt høyere. Femårsperspektivet er dog valgt ettersom sannsynligheten for innvikling faller med tiden.
Det er fortsatt en rekke effekter plast og plastens kjemikalier kan ha på økosystemer – og flere mangler fortsatt gode nok metoder til at de per nå kan inkluderes i livsløpsvurderinger. Men å likevel inkludere så mange som mulig er et viktig steg i retning av livsløpsvurderinger som inkluderer all påvirkning plast på avveie kan ha.
Studien er en del av Dsolve – et prosjekt der NORSUS samarbeider med en rekke partnere fra både forskning og næringsliv for å utvikle smartere fiskeutstyr.
Dsolve er et godt eksempel på prosjekter der forskning og næringsliv samarbeider til fordel for begge: NORSUS får tilgang til empirisk data og reelle caser de kan bruke for å teste teori og metode på virkeligheten – og dermed bidra til metodeutvikling internasjonalt, mens resultatene fra NORSUS forskning kan brukes til å lage bedre, mer miljøvennlige produkter og til å ta bedre valg.
