Metodikk for beregning av negative utslipp i forbindelse med karbonfangst og -lagring avhenger av formålet  

Tirsdag 10. februar la Miljødirektoratet frem sin rapport «Klimatiltak i Norge 2026: Veivalg og utslippsbaner mot 2050». Rapportens største nyhet var at det er mulig for Norge å kutte sine klimautslipp med over 90 prosent frem mot 2050.

– Det forutsetter kraftige grep i alle sektorer, sier Hilde Singsaas, direktør for Miljødirektoratet i deres pressemelding om rapporten.

Et av de viktigste grepene rapporten peker på er karbonfangst og -lagring (CCS). Dette er tiltaket som vil kunne kutte utslippene mest, kan vi lese hos NRK. Årsaken er blant annet fordi teknologien kan gi negative utslipp i fremtiden, ifølge Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.

– Det kan gi oss et litt større handlingsrom, sier Eriksen til NRK.

Formålet avgjør metode

Skal dette potensialet realiseres er det behov for pålitelige metoder som kan dokumentere at disse klimatiltakene faktisk fjerner flere klimagasser fra atmosfæren enn de slipper ut.

«Tydelige, omfattende og konsekvente regnskapsregler vil gjøre det mulig for det frivillige karbonmarkedet å spille en viktig rolle i å finansiere prosjekter som støtter land i å nå sine netto-nullutslippsmål,» skriver NORSUS-forskerne Hanne Lerche Raadal og Ingunn Saur Modahl i rapporten «Methodology for documenting negative emissions and Carbon Dioxide Removals (CDRs) applied for different intended purposes – Based on a Waste to Energy (WtE) BECCS case».

Forskerne har vurdert metodikk for å beregne og dokumentere negative utslipp. Metodikken er basert på livsløpsvurderinger (LCA) – en anbefalt metode for å vurdere om teknologi for karbonfjerning (CDR) leverer reelle klimagevinster.

• Les mer: Om livsløpsvurdering

Ved å se på hele verdikjeden, fra karbondioksid (CO₂) fanges ved et anlegg, via transport, til den lagres permanent, kan man få en reell beregning av om resultatet blir «netto negativt» – altså at klimagasser fjernes fra atmosfæren, og ikke bare at systemet slipper ut mindre sammenliknet med andre alternativer.

Har sett på avfallsforbrenning med karbonfangst

Forskerne har sett på avfallsforbrenning med karbonfangst (BioEnergy with Carbon Capture and Storage – BECCS), som eksempel. Her fanges CO₂en som slippes ut når biologisk materiale brennes. Dette er materiale, for eksempel planter, som inneholder CO₂ som de selv fanget fra atmosfæren mens de vokste.

Når CO₂en fra plantene, ved hjelp av CCS, føres ned i bakken for permanent lagring i stedet for å bli sluppet ut i atmosfæren, kan systemet krediteres med at det faktisk fjerner CO₂ fra atmosfæren.

Men dersom de tekniske stegene ved denne fangsten forårsaker høyere klimagassutslipp enn den mengden som blir permanent lagret, vil ikke dette medføre netto negative utslipp for systemet som helhet.

Og det er her LCA kommer inn i bildet – metodikken fanger opp alle utslipp gjennom hele livsløpet – fra materialet produseres til CO₂ lagres permanent.

Rapporten viser at for en typisk CCS-verdikjede må man for eksempel trekke fra utslipp knyttet til kjemikalieproduksjon, energi til fangstprosessen og transport for å finne den faktiske klimareduksjonen.

Faktaboks: Når et tre faller i skogen der ingen kan høre det, regner vi da utslippet umiddelbart?

Rapporten presenterer to metoder for å regne på utslippene av biogen CO₂ (CO₂ som har vært fanget i trær og planter): «0/0» og «-1/+1».

Biogen CO₂ skiller seg fra fossil CO₂ ved den korte omløpstiden i atmosfæren: Tar vi et tre som brytes ned eller brennes som eksempel, slipper det bare ut igjen CO₂ som allerede var i lufta for (relativt) kort tid siden. I motsetning til fossilt brennstoff tilføres det ikke ny CO₂ til atmosfæren.

Spørsmålet forskerne stiller seg når det skal regnes på utslipp fra biologisk materiale er om man skal la opptak og utslipp nulle hverandre ut umiddelbart, selv om det kan ta tid for treet å slippe den fangede CO₂en ut igjen (gjennom for eksempel naturlig nedbryting), eller om de skal beregne inn det faktiske opptaket av CO₂ (-1) når planten vokser, og utslippet når planten brennes eller degraderer på annen måte (+1).

Begge metodene gir samme netto-resultat for klimaregnskapet, men -1/+1 viser tydeligere hvor i verdikjeden CO₂ faktisk fjernes og slippes ut.

Forskjellig metodikk for forskjellige formål

I tillegg til å vise hvordan man kan bruke livsløpsanalyser til å beregne og dokumentere de negative utslippene fra et CCS-anlegg for avfallsforbrenning, er hovedbudskapet i rapporten at formålet med dokumentasjonen er bestemmende for beregningsmetode.

Rapporten skiller mellom tre hovedformål:

1. Teknisk dokumentasjon: Vise om teknologien faktisk leverer negative utslipp over hele verdikjeden.
2. Det frivillige karbonmarkedet: Generere troverdige karbonfjerningssertifikater som bedrifter kan kjøpe for å nøytralisere egne utslipp.
3. Nasjonale klimaregnskap: Rapportere sektorvise utslippsreduksjoner til myndigheter og internasjonale avtaler. Det er forventet at dette, på sikt, vil kunne inkluderes i EUs kvotesystem.

Forskjellen på de to førstnevnte formålene er at systemgrensene er ulike – altså hvor i livsløpet man starter og avslutter beregningen.

I det sistnevnte formålet, nasjonale klimaregnskap, blir beregningene gjennomført sektorvis og uten verdikjedeperspektiv.

Studien er svært relevant for det pågående arbeidet med opprettelse av et EU-sertifiseringsrammeverk for permanent karbonfjerning, karbonlandbruk og karbonlagring i produkter (CRCF).

• Les hele rapporten her: Methodology for documenting negative emissions and Carbon Dioxide Removals (CDRs) applied for different intended purposes – Based on a Waste to Energy (WtE) BECCS case