NORSUS rapportserie

2021

This report is a delivery of the project Industrial CCS cluster at Øra and regionally, supported by CLIMIT.
The emission of greenhouse gases (GHG) from human activities is one of the most important environmental issues of the twenty first century. The largest source of GHG is carbon dioxide, which has increased tremendously in the last decades, mainly due to fossil fuels combustion for power generation and automotive transportation. CCS (carbon capture and storage) is a way of reducing greenhouse gas emissions by capturing and subsequently storing the carbon dioxide (CO2) permanently. CCU (carbon capture and utilization) represents a way of recycling the carbon in the captured CO2 by converting it to fuels or other products. The acronym CCUS describes systems including both utilization and storage of captured CO2.
This study has analysed systems for CCS (carbon capture and storage) and CCU (carbon capture and utilization) and compared these with their respective reference scenarios. The study has been carried out using Life Cycle Assessment (LCA) methodology according to the ISO-standards 14044/48 and guidelines provided for CCU value chains. The LCAs have been performed for two industrial cases: Norske Skog Saugbrugs, a paper production plant, and Sarpsborg Avfallsenergi (SAE), a waste to energy (WtE) plant

2021

Produksjon av biogass fra husdyrgjødsel er et godt eksempel på et bærekraftig bioenergisystem: Det gir en sirkulær økonomi i form av lokal produksjon av organisk biogjødsel, samtidig som biogass kan brukes til å produsere varme, elektrisitet eller drivstoff. I tillegg bidrar det til å redusere lukt og metanutslipp fra lagring av husdyrgjødsel, og kan minimere avrenning som kan forårsake vannforurensning. Så hva skyldes det at husdyrgjødselressurser i liten grad brukes til biogassproduksjon? Egenskapene til gjødsel avhenger blant annet av husdyrtypen og gårdsdriften, noe som gir stor variasjon i  egenskapene til tilgjengelige gjødselressurser og kostnadene knyttet til å produsere biogass produsert fra husdyrgjødsel. For å illustrere dette har IEA Bioenergy publisert denne rapporten som undersøker potensialet for utnyttelse av husdyrgjødsel i biogassanlegg i syv land: Tyskland, Australia, Østerrike, Norge, Canada, Irland og Storbritannia. Disse landene har store variasjoner i type og omfang av biogassindustri, landbrukspraksis og klimatiske forhold. Håpet er at dette spekteret kan bidra til økt kunnskap  om biogassproduksjon fra husdyrgjødsel som kan være relevant for mange land globalt.

2021

This report documents the modelling and environmental results for 8 products from Borregaard in Sarpsborg. The work has been performed from March 2020 to June 2021, and it is directly based on the work done in phase I/II in 2008, the 2010 update and the 2015 update. In this study life cycle assessment (LCA) methodology has been used.

For most indicators and products, the burdens have decreased compared with 2014. It is, however, difficult to draw conclusions regarding the lignosulfonates, as the LCA model has changed since the 2014 modelling. Steam, chemicals and direct emissions are the most important explanations for changed burdens for Borregaard’s products. Reduced direct emissions from the ethanol factory have contributed to reduced eutrophication burdens for several products.

The relative burdens of the life cycle phases are shown in Figure 1.

Figure 1    Relative results for the life cycle phases, from cradle to gate for four products from Borregaard, shown for the two indicators climate change and eutrophication. For the eutrophication indicator, the life cycle phase ‘Various’ is closely linked to direct emissions from Borregaard. Transport to customer is not included.

Burdens from production of liquid natural gas (LNG) and the use of LNG in the production process are important contributors to the climate change indicator for cellulose and ethanol. Production and transport of input chemicals are important for vanillin and hydrochloric acid, both with regards to climate change and eutrophication. Direct emissions at the Borregaard site are, however, the main contributor to eutrophication both for cellulose, ethanol, and vanillin.

Use of energy and chemicals, and direct emissions at the Borregaard site, are the most important contributors in the overall picture, and the share of renewable energy sources used for steam production affects all products.

  • More use of electricity on behalf of LNG can reduce the climate burdens for the whole product portfolio, and most of all for cellulose, ethanol and lignosulfonate liquid. 
  • More use of internally produced sodium hydroxide has the potential to affect the burdens of several Borregaard products, and especially cellulose and vanillin.
2021

Denne rapporten er en del av forskningsprosjektet Bærekraftig biogass, som er finansiert gjennom Forskningsrådets EnergiX-program.

Opprinnelsesgarantiordningen for elektrisitet er en europeisk ordning som er videreført og styrket i det reviderte fornybardirektivet (2018/2001/EU, ofte referert til som RED II). Ordningen inngår som en del av det felles rammeverket i det indre energimarked i EØS-området. Den ble innført med EUs første fornybardirektiv i 2001 for å gi forbrukere et prinsipielt valg. En opprinnelsesgaranti er et bevis på hvilke kilder en gitt mengde strøm er produsert fra. Ordningen ble innført med EUs første fornybardirektiv (Direktiv 2001/77/EC) i 2001 og er videreført i de reviderte fornybardirektivene (Direktiv 2009/28/EC og 2018/2001/EU). I henhold til EUs Eldirektiv (Direktiv 2009/72/EC) skal alle kraftleverandører informere sine kunder om hvordan kraften de solgte foregående år ble produsert. Dette kalles en varedeklarasjon.

I det reviderte fornybardirektivet av 2018 (RED II, Artikkel 19) er ordningen for opprinnelsesgarantier utvidet til også å omfatte gass (inkludert hydrogen), i tillegg til elektrisitet og varme/kjøling.

Den viktigste forskjellen mellom et opprinnelsesgarantisystem for elektrisitet (som eksisterer i dag) og for biogass, er bærekraftskriteriene med tilhørende krav til massebalanse, som kreves for bioenergi dersom den skal kunne inkluderes i et lands måloppnåelse for fornybar energi.

Det pågår et arbeid med å revidere CEN-standarden EN 16325 Guarantees of Origin related to energy – Guarantees of Origin for Electricity til også å omfatte gass, hydrogen, samt kjøling/varme, som antas ferdigstilt i løpet av 2022. Vurderingen av opprettelsen av et system med opprinnelsesgarantier for biogass bør derfor avventes og sees i sammenheng med dette arbeidet. I ovennevnte standard er det foreløpig lagt til grunn at det er frivillig å rapportere på bærekraftskriteriene.

Uavhengig av om det vurderes å innføre et opprinnelsesgarantisystem for biogass, anbefales det derfor å starte arbeidet med å utvikle en nasjonal database/register for flytende og gassformig drivstoff (jfr. RED II/artikkel 28), som inkluderer rapportering av bærekraftskriteriene. Det anbefales at dette arbeidet sees i sammenheng med tilsvarende arbeid som skal settes i gang i Sverige (Energimyndigheten, 2019a), som også har en større andel av sitt biogassvolum offgrid (leveres ikke inn på fells gassnett). I tillegg bør arbeidet med utvikling og oppretting av et slikt register samkjøres med det systemet som Miljødirektoratet i dag har for alle som omsetter biodrivstoff og flytende biobrensel om rapportering oppfyllelse av bærekraftskriteriene, og med dagens rapportering fra norske biogassanlegg til Miljødirektoratet og SSB. Resultatene fra dette arbeidet vil danne et viktig grunnlag for en vurdering av en fremtidig kobling av et slikt registeret til et eventuelt opprinnelsesgarantisystem for biogass.

2021

This report is a part of the DGRADE project, funded by the Norwegian Research Council and Handelens Miljøfond. It presents the status of ongoing development of the LCA methodology with respect to plastic littering issues and how plastic products can be eco-designed for the avoidance of littering.

This report first summarises knowledge regarding littering, the reasons for it and its consequences. Thereafter, the inclusion of littering within the current LCA methodology and on-going work is described. Finally, a summarised literature review and synopses of research into the littered environment is presented, laying the foundation of eco-design tips for singe use plastic products for the avoidance of littering. The literature review comprises issues such as the amount, composition and location of the litter; research on the litterer, including social, demographic and behavioural factors; and research concerning littered items with reference such as size, form or design, which might influence littering. The literature review forms the basis for identifying independent considerations with respect to the littering potential of a specific item or product group.

The report concludes with suggestions, pointers and advice concerning eco-design, as a contribution to the work on the reduction of littering of single use plastic articles. These suggestions do not apply solely to single use articles and can be relevant in the case of many other product types.

2021

I februar 2021 ble det publisert en database med klimaavtrykk for over 500 matvarer på det danske markedet. «Den Store klimadatabase» (DSK) er basert på “consequential” LCA-metodikk (CLCA) i motsetning til “attributional” LCA (ALCA). ALCA er den vanligste metode for beregning av klimaavtrykket til produkter. Klimaavtrykkene til storfekjøtt i databasen er uvanlig høye, de er for eksempel 152 kg CO2ekv/kg produkt for indrefilet. For ALCA-resultater i andre publikasjoner ligger klimaavtrykket rundt 22-70 kg CO2ekv/kg produkt og det er klimaavtrykk i denne størrelsesorden som generelt kommuniseres globalt. Det er faglig uenighet om å bruke CLCA for evaluering av klimaavtrykk av produkter og denne rapport vil prøve å skille mellom metodene og diskutere hensiktsmessigheten av CLCA-metoden for å beregne klimaavtrykk av matvarer.

Det er flere metodiske forskjeller mellom de to tilnærminger, og de brukes til å svare på forskjellige spørsmål. I DSK svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er hvis produktet velges i stedet for ett annet/hvis etterspørselen øker/reduseres. I ALCA svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er for dette produkt. De store forskjellene i metodikk mellom DSK og ALCA er metoden for allokering mellom produkter, bruk av input/output metodikk, beregning av effekt av arealbruksendringer og bruk av marginalbetraktninger. Når en produksjon gir flere produkter må utslippene fordeles mellom produktene. I CLCA brukes systemutvidelse mens man i ALCA som regel bruker økonomisk allokering eller masseallokering. Det brukes også ulike data til beregningene fordi de ulike metodene svarer på ulike spørsmål. CLCA, som brukes i DSK, har som mål å inkludere “alle” påvirkninger fra et produksjonssystem, også indirekte påvirkninger fra f.eks. regnskaps- og revisortjenester som ikke tas med i en ALCA. Klimaavtrykkene i DSK ligger allikevel generelt på samme nivå som for ALCA resultater, men for storfekjøtt ligger resultatene mye høyere på grunn av økonomisk allokering. I DSK er klimaavtrykket for storfekjøtt fordelt på stykningsdelene ut fra økonomisk verdi basert på gjennomsnittlige priser. Hvis f.eks. indrefilet fra storfe står for 5 % av verdien som slakteriet får for alle produktene fra dyret vil indrefileten få 5 % av utslippene, selv om vekten av indrefilet kan være langt lavere, f.eks. 1 %. Dette betyr at jo dyrere stykningsdelen er, jo større andel av utslippene blir den tildelt. Argumentasjonen er at produkter har høy pris p.g.a. høy etterspørsel og derfor må disse produktene også ta sin del av miljøpåvirkningen. I ALCA bruker man også økonomisk allokering. F eks bruker NORSUS økonomisk allokering mellom den delen av dyret som brukes til konsum og den delen som brukes til andre formål, f.eks. plussprodukter som brukes til kjæledyrfôr og som har en økonomisk verdi. Hvis delen som går til mat utgjør 98 % av den økonomiske verdien vil denne delen bli tildelt 98 % av utslippene. Det øvrige vil bli tildelt 2 %. Imidlertid brukes ikke økonomisk allokering mellom delene som brukes til mat. F eks gis samme klimagassutslipp pr kg for kjøttdeig, skinke og indrefilet. Argumentasjon er at når man slakter et dyr må man slakte “hele dyret”.

Det er også viktig å være oppmerksom på andre forskjeller som ikke skyldes forskjeller mellom ALCA og CLCA, f.eks. LCIA og karakteriseringsfaktorene som brukes til å kvantifisere klimagassutslippene. Det finnes ulike versjoner av dem.

I denne rapporten er det også laget en sammenligning av klimaavtrykk av storfe- og svinekjøtt vurdert med CLCA i DSK og ALCA fra vitenskapelig litteratur. CLCA klimaavtrykkene gir generelt høyere resultater enn ALCA. For storfekjøtt skyldes dette hovedsakelig økonomisk allokering av stykningsdeler og for svinekjøtt skyldes det systemutvidelse eller effektivitet i produksjonen. Det er ikke mulig å konkludere på dette ut fra de tilgjengelige dataene.

Internasjonalt er det brukt store ressurser på å utvikle og standardisere LCA-metodikken slik at alle LCA utøvere gjennomfører LCA på samme måte og slik at resultatene enklere kan sammenlignes. Det er imidlertid en vanskelig oppgave fordi standardene er utviklet av ulike organisasjoner på forskjellige tidspunkter. Det finnes derfor en rekke standarder og retningslinjer for hvordan man beregner klimaavtrykk av produkter, og de viktigste er ISO standardene, PAS 2050, GHG Protocol og PEF metodikken. Alle disse standardene anbefaler ALCA for beregning av klimaavtrykk av produkter, men CLCA kan også brukes, avhengig av formålet og omfanget av studien og definisjon av den funksjonelle enheten. Selv om det nå er en klimadatabase for mat basert på CLCA er det usannsynlig at flere databaser vil bli utviklet basert på denne metoden siden alle standarder anbefaler ALCA og ALCA klimaavtrykk for kjøttprodukter vil fortsatt bli brukt som en referanse for deres klimapåvirkning.

2021

Østre Toten kommune ønsket å gjennomføre et prosjekt for å sette fokus på matsvinn og klimavennlig mat i omsorgssektoren. Da prosjektet startet i november 2019 hadde kommunen på det nærmeste ferdigstilt et nytt sykehjem som skulle erstatte to av de eksisterende institusjonene. Det nye sykehjemmet, Labo helse og omsorgssenter, fikk medarbeidere fra fire tidligere kjøkken og tre ulike institusjoner. En annen institusjon, Fjellvoll, ble omgjort til omsorgsboliger med bemanning.


Østre Toten kommune ønsket å implementere felles metoder og rutiner, kompetanseheving og etablering av en felles kultur ved det nye kjøkkenet. Hovedmålet for prosjektet var å redusere klimagassutslipp gjennom å redusere matsvinnet med 20% i løpet av prosjektperioden og innføre mer klimavennlige menyer. Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratets klimasatsmidler og Østre Toten kommune.


Prosjektet ble delt inn i 4 faser:
• Situasjonsanalyse med gjennomføring av måling av matsvinn, gjennomføring av intervjuer med relevante ansatte for å kartlegge muligheter og utfordringer for å redusere matsvinn og innføre mer klimavennlige menyer, og sammenstilling av resultatene
• Planlegging og prioritering av tiltak hvor det ble gjennomført en workshop med de ansatte på avdelingene for å identifisere og prioritere tiltak
• Gjennomføring med innføring av nye rutiner for å redusere matsvinn, kompetanseheving innenfor klimavennlig mat for ansatte på kjøkkenet og utarbeidelse av målgruppetilpasset informasjonsmateriell
• Evaluering hvor det i forkant ble gjennomført en ny periode med måling av matsvinn, og gjennomføring av workshoper for ansatte på kjøkkenet og på avdelingene, lederne og en felles workshop for alle hvor målet var å prioritere tiltakene som skulle videreføres.


Å redusere matsvinnet i omsorgssektoren der det serveres mat vil, i tillegg til reduserte klimagassutslipp, bidra til reduserte innkjøpskostnader, bearbeidingskostnader og lønnskostnader. I tillegg kan svinnreduserende tiltak bidra til bedre holdninger hos ansatte slik at den enkelte får større bevissthet om matsvinn og endrer atferd privat. Svinnreduserende tiltak kan også bidra til bedre utnyttelse av råvarer og utvikling av nye retter med bruk av restemat.

2020

Voss herad ønsket å gjennomføre et prosjekt for å redusere matsvinnet ved et av kommunens sykehjem, Vetleflaten. Prosjektet var en del av et større matsvinnprosjekt hvor målet var å redusere matsvinn hos husholdningene, i dagligvarebutikker og storkjøkken (blant annet hotell) i kommunen.  Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratets klimasatsmidler og Voss herad.

Prosjektet ble delt inn i 2 faser, fase 1 var kartlegging av mengde matsvinn, hvor veiing ble gjennomført i avdelingene og analysene utført av NORSUS. Denne kartleggingen dannet statusgrunnlaget med faktiske tall for matsvinn. Gjennom samtaler og workshops ble det identifisert årsaker til at matsvinn oppstår samt identifisert mulige tiltak for å forebygge matsvinn. Fase 2 ble avsluttet med en ny kartlegging av matsvinnet ved Vetleflaten sykehjem, og resultatene fra denne kartleggingen skal danne grunnlaget for videre implementering av tiltak og videre satsning på arbeid med reduksjon av matsvinn i Voss herad. Resultatene etter to veierunder viser at Vetleflaten sykehjem har redusert sitt matsvinn med 25%.  I første veierunde var matsvinnet 478 gram/per beboer/per døgn, mens i andre veierunde var matsvinnet redusert til 360 gram/per beboer/per døgn.

2020

På oppdrag fra Miljødirektoratet har PlanMiljø og Østfoldforskning gjennomført en kartlegging av brukte tekstiler og tekstilavfall i Norge. Denne skal gi et kunnskapsgrunnlag om hva som skjer når tekstiler blir avfall og som videre skal benyttes både i arbeidet med å etablere en hensiktsmessig innsamlingsløsning i Norge og for å vurdere aktuelle virkemidler for økt materialgjenvinning.
Kartleggingen har vært ledet av David Watson (PlanMilljø, DK) med Steffen Trzepacz somprosjektmedarbeider fra PlanMiljø, og Synnøve Rubach og Fredrik Moltu Johnsen fra Østfoldforskning.

PlanMiljø og Østfoldforskning takker Miljødirektoratet for et interessant oppdrag. Vår kontaktperson i Miljødirektoratet har vært Ole Thomas Thommesen. Vi takker for innspill og diskusjoner underveis og for kommentarer til rapportutkast. Takk også til alle informanter som har deltatt i spørreundersøkelsene, de som har stilt opp som intervjuobjekt og de som har vært diskusjonspartnere underveis i kartleggingen.

2020

Prosjektet «KuttMatsvinn2020 – forskning» var et treårig forskningsprosjekt, finansiert av Norges forskningsråd og ble gjennomført parallelt med bransjeprosjektet «KuttMatsvinn2020», mat- og serveringsbransjens egen satsning på å forebygge og redusere matsvinn i Norge, initiert av NorgesGruppen og ASKO. Bakgrunnen for forskningsprosjektet var et stort fokus på matsvinn i hele verdikjeden med unntak av serveringsbransjen. Ut fra både internasjonale resultater og resultater fra forprosjekter gjennomført i både privat og offentlig sektor, var det antatt at matsvinnet fra denne bransjen var stort og hadde et tilsvarende stort reduksjonspotensial.

Målsetningene i prosjektet var å utvikle og teste rutiner og tekniske løsninger for reduksjon av matsvinn og utvikle bransjestatistikk og nøkkeltall for matsvinn i privat serveringssektor og offentlig sektor. I tillegg skulle det gjøres vurderinger av mattrygghet ved gjenbruk av mat og utvikles nye samarbeidsformer mellom aktørene i matkjeden. Prosjektet har hatt følgende leveranser:

  • Utarbeidet veiledere for kartlegging av matsvinn for serveringssektoren
  • Utarbeidet veileder for trygg gjenbruk av mat i serveringsbransjen
  • Identifisert årsaker til matsvinn og identifisert og testet tiltak for reduksjon av matsvinn
  • Etablert system for beregning av bransjestatistikk og beregnet nøkkeltall for hvert bransjesegment

I arbeidet med å etablere og beregne nøkkeltall for matsvinn er det identifisert noen viktige metodiske utfordringer om datakvalitet og representativitet, samt fordeler og ulemper knyttet til ulike metodiske valg er diskutert.

Leveransene og nettverksarbeidet i prosjektet har gitt følgende resultater for matsvinn i privat serveringssektor og offentlig sektor; Beregning av mengde matsvinn fordelt på bransjesegmenter viser at det er restaurantbransjen som står for den største delen av matsvinnet (34%) etterfulgt av KBS (kiosk, bensin, service) (20 %), kantiner (15%) og hoteller (13%). De offentlige serveringstedene står for omtrent 18 % av totalen.  
Størst reduksjon i nøkkeltallet gram matsvinn per måltid er oppnådd for restauranter (32%) etterfulgt av kantiner (23%), bensinstasjoner (16%), sykehjem (15% for sykehjem med iverksatte tiltak), kiosker (13%), og hoteller (11%). Datakvaliteten er også vurdert for hver bransje. For hotell, KBS og kantiner er det god kvalitet på datagrunnlaget, men for sykehjem, restauranter, barnehage og SFO er datagrunnlaget ennå ikke representativt.

Arbeidet med matsvinn i privat serveringssektor og offentlig sektor er kommet godt i gang i mange bedrifter og kommuner, men det gjenstår fortsatt et stort stykke arbeid for å etablere gode representative data og for at måling og iverksetting av forebyggende tiltak blir en del av bransjenes daglige rutiner. Prosjektet har imidlertid vist at det det kan oppnås resultater på kort tid dersom effektive reduksjonstiltak iverksettes. Prosjektet har også dannet en solid plattform for det videre arbeidet i serveringssektoren, både når det gjelder kunnskap, verktøy og rutiner for registrering av data og metoder for beregning av nøkkeltall og oppskalering til bransje og sektor. Dette arbeidet vil bli videreført som en del av «Bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn».

2020

Denne rapporten er en delrapport i Mulighetsstudiet CCS-klynga på Øra, og det jobbes videre med leveransepakkene i prosjektet. Rapporten dokumenterer status for bruksområder og modenhet ved CCU, samt status for bruk av LCA-metodikk for både CCS og CCU. Det er gjennomført en systematisk litteraturstudie, som omfatter flere kilder/databaser, bl.a. Google Scholar og Scopus, som grunnlag for utvelgelse av relevante studier.

Basert på gjennomgang av relevant litteratur, er status for bruksområder for CO2 fra CO2-fangstanlegg kartlagt. Følgende tre hovedkategorier av bruksområder peker seg ut fordi de forventes å spille en rolle for etablering av CCU i fremtiden:

  • Biologisk konvertering til f.eks. algeproduksjon og kjemikaler
  • Kjemisk konvertering til f.eks. kjemikalier og hydrokarboner
  • Mineralisering, f.eks. til bruk i byggematerialer (betong)

Videre er et stort antall LCA-studier av CCS og CCU blitt gjennomgått som en del av dette arbeidet. CCS peker seg ut som en lovende løsning for reduksjon av CO2-utslipp. CCU kan ikke oppnå samme reduksjonspotensial som CCS, nettopp fordi det ikke fjerner CO2 fra atmosfæren slik CCS gjør. CCU kan heller ikke medføre negative utslipp, men det kan medføre reduksjon i utslipp sammenlignet med alternative løsninger (f.eks. et referansescenario).

Konkrete potensialer for reduksjon av klimagassutslipp som følge av CCU er foreløpig dokumentert i vesentlig mindre grad en CCS. Årsaken til dette er at eksisterende LCA-studier er gjennomført med ulike systemgrenser, noe som gjør sammenligninger vanskelig. Det verdt å merke seg at ingen av LCA-studiene er gjennomført med systemgrenser basert på retningslinjene fra A. Zimmermann et al. (2018). Det anbefales derfor å gjennomføre LCA-studier for CCU basert på disse retningslinjene, noe som vil bli gjort i det videre arbeidet i dette prosjektet.

2020

ReducePack er et Forskningsrådsfinansiert prosjekt, no 296335,  hvor nye alternativer for å redusere plastbruk i matemballasje utredes med hensyn til funksjonalitet og miljøprofil for matvarene (margarin, fersk kylling, prosessert kjøtt og poteter). Formålet med rapporten er å presentere en kartlegging av hvilke metoder som kan omfatte plastforsøplingsproblematikken i et livsløpsperspektiv (LCA) og hvorvidt det er stor risiko for naturforsøpling av matemballasjen undersøkt i ReducePack. Konklusjonen fra rapporten er at det per i dag ikke er gode nok metoder for å inkludere plastforsøpling som del av en helhetlig emballasjestudie på dette nivå. Til gjengjeld er det gjort en kartlegging og kortfattede oppsummeringer av eksisterende forslag til hvordan plastforsøpling på sikt kan implementeres i LCA. Samtidig ble det funnet ut at for matvarene inkludert i denne studien er det ikke en signifikant sannsynlighet at emballasjematerialene vil bli spredt i naturen.

2020

Ellen-Marie Forsberg at NORSUS is co-author of two new publications on the implementation of RRI in research institutions and in projects. One is a book, written in the context of the RRI-Practice project Implementing Responsible Research and Innovation. Organisational and National Conditions, co-authored with Christian Wittrock (Oslo Metropolitan University) and Auke Pols, Phil Macnaghten and David Ludwig at the University of Wageningen.

The other is an article, written in the context of the Assisted Living project: Is RRI a new R&I logic? A reflection from an integrated RRI project. The article is written with a number of authors from Oslo Metropolitan University: Erik Thorstensen, Flavia Casagrande, Torhild Holthe, Liv Halvorsrud, Anne Lund and Evi Zouganeli.

2020

The article entitled Life cycle sustainability assessment of a novel slaughter concept is now published online in the Journal of Cleaner Production. It presents a Life Cycle Sustainability Assessment study of an innovative slaughter concept, i.e., the Meat Factory Cell, a semi-automated system with human-robot interaction, as compared to a Conventional Slaughter and Cutting Process.

A case study is built which considers the conditions at a Norwegian slaughter facility. Several assumptions are made for the Meat Factory Cell as the concept is still at the developmental phase, and a sensitivity analysis has been employed for highlighting the hotspots in the Life Cycle Sustainability Assessment study. The results show that there is a trade-off between the three dimensions of the life cycle assessment. The Meat Factory Cell concept imposes no drastic changes to the environmental performance compared to the conventional process, while the economic and social LCA results indicate that there is variability among the considered impact categories. For the Life Cycle Costing, the innovative concept makes more sense from a cost perspective for small and medium-size abattoirs than for very large slaughterhouses. The social LCA indicates that a more efficient abattoir system, using the MFC might lead to loss of low qualified jobs but creates opportunities for more qualified personnel. This article has been written by Norsus in collaboration with Animalia (the Norwegian Meat and Poultry Research Centre) and using input data from the industry Nortura.

The authors are: Valente, C., Møller, H., Johnsen, F. M., Saxegård, S., (from Norsus) and Brunsdon, E. R., & Alvseike, O. A. (Animalia). 

Link to the article.

2020

SirkulærPlast-prosjektet har mål om å bidra til at plast fra Østfold kan brukes som råstoff for lokal produksjon av plastprodukter, og oppnå høyere grad av sirkulær økonomi til nytte både for interkommunale avfallsselskaper og plastprodusenter i regionen. Prosjektet skal også indikere hensiktsmessig design av anlegg med hensyn på sirkulær økonomi for håndteringen av plast brukt som nye råvarer i regionen. Denne studien bruker livsløpsvurderingsmetodikk (LCA) for å analysere miljøeffektene tilknyttet bruk av resirkulert plast fra henholdsvis husholdninger, industri og fiskerinæring i utvalgte plastprodukter som består av HDPE og PP. I tillegg er det vurdert et plastprodukt som bruker resirkulerte glasfiberforsterket plast fra jernbane isolatorer.

Produksjon av regranulat fra plastavfall blir sammenlignet med et referansesystem med produksjon av granulat fra jomfruelig plast. Siden bruk av resirkulert plast utgjør en multifunksjon (produksjon av granulat og håndtering av plastavfall), er det viktig at referansesystemet også tilfredsstiller begge disse funksjonene. I tillegg vil begge systemene generere energi fra energigjenvinning av plast (svinn i sorterings- og gjenvinningsprosessene og avfallshåndtering i referansescenariet). Funksjonell enhet må ta hensyn til alle disse funksjonen og er derfor definert som følger: Produksjon av 1 kg granulat, håndtering av X kg plastavfall, og produksjon av Y MJ energi. På grunn av ulik brennverdi og ulikt svinn i verdikjedene for de analyserte plasttyper og verdikjeder, vil X og Y være forskjellige i hver case, og er spesifikt beregnet for de 3 case-produktene.

Resultatene viser at bruk av gjenvunnet plast som erstatning for jomfruelig plastproduksjon kommer best ut for miljøpåvirkningskategoriene klimapåvirkning, forsuring, fotokjemisk ozondannelse, uttømming av fossile abiotiske ressurser og vannfotavtrykk. For miljøpåvirkningskategoriene stratosfærisk ozonnedbryting, overgjødsling, uttømming av mineralske abiotiske ressurser og PM 2,5 og PM > 10, kommer jomfruelig plastproduksjon best ut.

For miljøpåvirkningskategorien klimapåvirkning viser resultatene følgende:

  • En kombinasjon av tiltak som øker mengde gjenvinnbar plast (mindre svinn, økt design for gjenvinning, økt etterspørsel av ulike typer plast) og som øker andel gjenvunnet plast i granulatet vil bidra til forbedret klimaprofil for regranulat. Desto større andel gjenvunnet plast i granulatet, desto bedre klimaprofil vil regranulatet få.
  • Tap av material (svinn) i sorteringsprosessen har en vesentlig innvirkning på (vugge til port) klimaprofilen til regranulat, men det endrer ikke netto klimagevinst mellom systemene for materialgjenvinning og jomfruelig plastproduksjon. Årsaken til dette er at økt svinn krever økt mengde plastavfall inn i begge systemene (for å oppnå funksjonell enhet), og for begge systemene vil denne økte mengden bli sendt til energigjenvinning. Det betyr at begge systemene får økt potensiell klimapåvirkning, og således dårligere resultat. Men som følge av at økningen er lik i begge systemer, blir netto forskjell mellom dem uendret. Økt svinn-andel vil dermed ha stor påvirkning på potensiell klimapåvirkning for selve gjenvinningsverdikjeden (i form av økte transport, sorterings- og energigjenvinningsbelastninger), men endrer ikke netto klimagevinst mellom systemene for materialgjenvinning og jomfruelig plastproduksjon.
  • Studien viser at et høyt svinn gjennom verdikjeden kan medføre at produksjon av regranulat gir høyere klimapåvirkning enn jomfruelig plast isolert sett (vugge til port). Dette får frem viktigheten av å analysere en funksjonell enhet som inkluderer de samme funksjoner for de sammenlignende systemer, og at det er for snevert å kun inkludere én funksjon (produksjon av granulatet) i systemer som omhandler multifunksjonalitet (her: produksjon av granulat og avfallsbehandling av plast).

Denne rapporten åpen. Østfoldforskning har også laget en lukket intern rapport som inneholder alle forutsetninger og data i modellen, som skal ikke offentliggjøres (AR.01.20).

2020

Denne rapporten presenterer noe av arbeidet som er gjennomført i forskningsprosjektet Bærekraftig Biogass og dokumenterer de potensielle klimabelastningene og klimanytten knyttet til produktene og tjenestene som leveres av Den Magiske Fabrikken: biodrivstoff, biogjødsel, bio-CO2 til veksthus, behandling av matavfall og behandling av husdyrgjødsel. Målsetningen med rapporten er samtidig å bidra til en økt forståelse av hvordan LCA-metodikk bør tilpasses formålet med studien for verdikjeder for biogass, og hvilke beslutninger studien skal gi innspill til.

Det er utført fire ulike beregninger med ulike systemgrenser og funksjonell enhet:

  • Organisasjons-LCA: for å synliggjøre hvor i verdikjeden det er størst rom for forbedringer
  • Effekten ved å etablere Den Magiske Fabrikken ved å inkludere både utslipp og unngåtte utslipp i løpet av et år
  • Behandling av ett tonn matavfall ved Den Magiske Fabrikken
  • Produksjon og bruk av drivstoff fra Den Magiske Fabrikken sammenliknet med alternative drivstoff på markedet.

Organisasjons-LCA’en inkluderer utslipp gjennom verdikjeden til alle produktene og tjenestene levert av Den Magiske Fabrikken i løpet av et år. Resultatet ble beregnet til å være 11 821 tonn CO2-ekvivalenter. De største potensialene for utslippsreduksjoner er fra forbrenning av plast i rejekt og utslipp fra renovasjonskjøretøy ved innsamling av matavfall. Utslippene fra forbrenning av rejekt kan reduseres ved å redusere feilsortering, unngå å forbehandle emballert mat og å finne alternative håndteringsmåter for rejektet fra forbehandlingen (for eksempel gjenvinning av plast). Det kan også være aktuelt å vurdere andre poseløsninger for innsamling av matavfall, men da bør det samtidig vurderes hvordan dette påvirker svinn og innsamlingsgraden til matavfall.

Etableringen av Den Magiske Fabrikken ble estimert til å utgjøre en netto utslippsreduksjon på 13 986 tonn CO2-ekvivalenter/år. Denne beregningen inkluderer klimagevinsten ved at produktene fra Den Magiske Fabrikken erstatter andre produkter og at alternativ avfallsbehandling av inngående avfallsressurser erstattes. Dette viser at de sparte utslippene forbundet med anlegget (ca 26 000 tonn CO2-ekvivalenter) er mer enn dobbelt så store som utslippene fra verdikjeden til anlegget (ca 12 000 tonn CO2-ekvivalenter). Biogass som drivstoff som erstatning for diesel i kjøretøy utgjør den største gevinsten.

Behandling av matavfall ved Den Magiske Fabrikken sammenliknet med energiutnyttelse sammen med restavfall eller kompostering er beregnet å gi en netto klimagevinst på henholdsvis 187 og 285 kg CO2-ekvivalenter/tonn matavfall. Dersom behandling av husdyrgjødsel ansees som en innsatsfaktor og inkluderes i systemgrensene for behandling av matavfall, bidrar dette med en ytterligere gevinst på 69 kg CO2-ekvivalenter/tonn matavfall.

Beregningene av produksjon og bruk av biogass som drivstoff er utført ved bruk av EPD-metodikk (Environmental Product Declaration). Dette medfører at systemet splittes opp og miljøbelastningene fordeles/allokeres mellom de ulike produktene (biogass og biogjødsel). Utnyttelse av ressursene ved å produsere mange biprodukter gir en fordel ved at miljøbelastningene til fellesprosessene fordeles på flere produkter, noe som resulterer i at belastningen per produkt blir redusert. Resultatene fra Den Magiske Fabrikken viser at biogassen er et av de mest klimaeffektive drivstoffene på markedet, med 0,25 kg CO2-ekvivalenter/km busstransport.

De ulike beregningsmåtene som er gjennomført i rapporten viser at datakvaliteten, systemgrensene og den funksjonelle enheten bør tilpasses det som er hensikten med studien og hva slags type beslutning analysene skal gi innspill til. I noen sammenhenger er det viktig å få fram alle de positive og negative effektene fra den totale gjenvinningsverdikjeden som inkluderer flere funksjoner og produkter (f.eks. avfallstjeneste, produksjon av produkter, energibærere, CO2). Denne type analyser viser synergien man får ved å utnytte avfallsressurser til nye produkter, og bør benyttes for sammenligning av ulike avfallshåndteringsmetoder og behandlingsanlegg. I andre sammenhenger skal man presentere miljøfotavtrykk tilknyttet et spesifikt produkt. Da er det ofte fokus på å unngå dobbelttelling av miljøgevinstene fra gjenvinningssystemene, noe som kan skje dersom flere produkter «tar æren» for de samme miljøgevinstene. EPD-metodikk er en beregningsmetode for å unngå denne type dobbelttelling, og denne deklarasjonen viser dermed «kun» et utsnitt av miljøeffektene fra det totale gjevinningssystemet som produktet er en del av (fordelt på de ulike produktene). Det kan derfor være behov for å presentere det «totale bildet» som tilleggsinformasjon til en EPD for produkter fra gjenvinningssystemer.

Til slutt er det viktig å påpeke at aktørene i verdikjeden ikke bør bruke resultater fra analyser av generiske eller gjennomsnittlige produktsystemer til å sammenlikne seg med spesifikke konkurrenter. Dersom det skal gjøres en reell sammenlikning, er det nødvendig å gjennomføre likeverdige analyser med samme datakvalitet for de produktene eller tjenestene som skal vurderes.

2020

This report summaries three different activities performed during the SirkuærPlast project. Life cycle costing (LCC) in SirkulærPlast
This section outlines the application of life cycle costing (LCC) principles. A general background to LCC is followed by a summary of how LCC is applicable in the SirkulærPlast context, followed by a summary of the outcomes within the project. Potential broader effects of the project, Scaling
The project as a whole has realised a reduction in demand for virgin plastic for some product applications. This part of the report assesses the potential effects of the project were the outcomes applied at a broader regional or national scale. If the gains achieved in the SirkulærPlast project were
applied to all plastic product producers in Norway, then this could achieve a 3-5% reduction in plastic use nationwide.


A 3% nationwide reduction corresponds to around 10 000 tonnes of plastic and hence 30 000 tonnes CO2-equivalents, also 800 TJ of energy. Norway’s total CO2 emissions for all activities are around 50 million tonnes per annum and the total energy consumption is around 328 TWh or 1.2×1018 J.
This means that the project outcomes afford the possibility of reducing Norwegian national CO2 emissions by around 0.6% and total energy consumption by around 0.07%.


REACH Assessment
In order to be able to assess the toxic effects in an LCA perspective, the input data needs to include information about the raw materials and chemical compositions of the relevant additives. This was not possible to obtain due to confidentiality and competition aspects associated with additives for plastics, as well as reluctance to disclose potential environmental hazards, which limits access to this kind of information. However, under REACH all additive suppliers are required to provide a safety data sheet that provides the users with information about potential hazards and remediation measures. These datasheets were used to obtain information about hazard labelling (relevant for REACH) and safety
precautions advised for each of the additives assessed.

2020

Romerike biogassanlegg (RBA) behandler det utsorterte matavfallet fra innbyggerne i Oslo kommune og produserer biogass som brukes som biodrivstoff og biorest som brukes som biogjødsel og jordforbedringsmiddel.

I denne rapporten benyttes livsløpsmetodikk til å beregne klimagassutslippene og klimanytten knyttet til driften av biogassanlegget. Rapporten har også som målsetning å vise at ulike problemstillinger krever ulik beregningsmetodikk, noe som er relevant for biogassanlegg fordi de produserer både fysiske produkter og avfallshåndteringstjenester.

Resultatene viser at biogassanlegget bidrar med en årlig utslippsreduksjon på 1 799 tonn CO2-ekvivalenter per år. De største utslippene er knyttet til utslipp fra forbrenning av rejektet fra anlegget, som inneholder feilsorteringer og de grønne plastposene. De største utslippsreduksjonene er knyttet til at biogass som brukes som drivstoff erstatter diesel og at man slipper å sende matavfallet til energiutnyttelse. De største forbedringspotensialene til anlegget er å redusere andelen biogass som fakles slik at det kan produseres mer biodrivstoff, å øke volumet av matavfall som behandles og å redusere utslippene fra behandling av rejekt. Det anbefales å vurdere om det kan gjøres tiltak for å redusere feilsorteringen av plast og om det er andre innsamlingsløsninger enn plastposer som kan gi samme eller høyere innsamlingsgrad for matavfallet. Dersom plastposer er den beste løsningen for Oslo kommune, bør en se nærmere på om det er mulig å materialgjenvinne posene etter bruk.

Analysene som er gjennomført per tonn behandlet matavfall viser at biogass- og biogjødselproduksjon fra matavfall medfører utslipp på 70 kg CO2-ekvivalenter per tonn matavfall gjennom verdikjeden. Dersom en sender det samme tonnet til energiutnyttelse, gir dette utslipp på 134 kg CO2-ekvivalenter, noe som gir en utslippsreduksjon på 64 kg CO2-ekvivalenter per tonn matavfall som behandles ved RBA. Drivstoffet som produseres ved RBA har et utslipp på 0,5 kg CO2-ekvivalenter per kilometer busstransport. Dette er en lav klimabelastning sammenliknet med andre drivstoff på markedet. Miljøprestasjonen per mengde produsert biogass vil kunne reduseres betraktelig hvis en større andel av biogassen som produseres ved RBA oppgraderes og leveres til transportsektoren.

2020

Den Magiske Fabrikken er den første biogassfabrikken i Norge som utnytter CO2-gass fra oppgradering av biogass. Gassen transporteres i rør til veksthuset som ligger vegg i vegg, hvor det produseres tomater. Veksthuset er isolert med såpebobler og har dermed lavt energibehov.

I denne rapporten presenteres analyser av klimagassutslipp knyttet til bruk av CO2 fra oppgradering av biogass til bruk i veksthus, sammenliknet med tilgjengelige alternativer. Det er benyttet livsløpsmetodikk (Life Cycle Assessment – LCA) til å gjennomføre beregningene. I likhet med CO2 fra oppgradering av biogass vil i de fleste tilfeller industriell CO2 også være et biprodukt eller en avfallsstrøm fra en annen produksjonsprosess. Det derfor viktig å ha konsistente systemgrenser på tvers av de systemene som sammenliknes. I denne rapporten er det gjennomført analyser med to ulike systemgrenser: CO2 som gjenvinnbart avfallsprodukt og CO2 som biprodukt på linje med biogass og biogjødsel.

Resultatene viser at:

  • Dersom CO2 fra oppgradering av biogass ansees som et gjenvinnbart avfallsprodukt som oppstår som en konsekvens av produksjon av biogass og biogjødsel, vil bio-CO2 få et nærmest neglisjerbart klimagassutslipp (0,0003 kg CO2-ekvivalenter/kg CO2). Klimagassutslippene fra fossilt CO2 som ansees som en gjenvinnbar strøm er beregnet til å være 1 kg CO2-ekvivalenter/kg CO2. Overgang fra fossilt CO2 til bio-CO2 fra Den Magiske Fabrikken vil dermed gi en utslippsreduksjon på tilnærmet 100%.
  • Dersom CO2 fra oppgradering av biogass ansees som et fullverdig biprodukt på linje med biogass og biogjødsel, gir dette et klimagassutslipp gjennom livsløpet på 0,1 kg CO2-ekvivalenter/kg bio-CO2 produsert på Den Magiske Fabrikken. Bruk av industriell CO2 med fossilt opphav medfører utslipp på 2 kg CO2-ekvivalenter/kg CO2 (Europeisk miks). Overgang fra CO2-gass med fossilt opphav til bio-CO2 fra Den Magiske Fabrikken medfører dermed en reduksjon på 95%.

Med andre ord vil bruk av bio-CO2 fra Den Magiske Fabrikken gi et betydelig lavere klimagassutslipp gjennom livsløpet sammenliknet med bruk av fossil CO2-gass (europeisk miks), uavhengig av hvilke systemgrenser som er valgt.

I tillegg til den dokumenterte klimanytten viser økonomiske analyser som er utført i prosjektet at det kan være lønnsomt å utnytte CO2 fra oppgradering i biogass. Det anbefales derfor at både eksisterende anlegg og biogassanlegg som er under etablering vurderer muligheten for en bedre utnyttelse av CO2.

2020

This report presents the results of Task 1.2 of the PacKnoPlast project. Task 1.2 shall map and characterise the different options for waste management alternatives for post-consumer plastic packaging regarding loss of plastic throughout the value chains and quality of the plastic reaching the recycling plants. This report is the deliverable from Task 1.2. PacKnoPlast focusses on plastic packaging for food and thus the discussion and work presented in this report also has this focus.
The best available knowledge about the value chain for plastic food packaging in Norway and potential losses of macro- and microplastic from this value chain are presented, based on a literature study and a mass balance analysis. In addition, a description of the parameters influencing the quality of the plastics reaching the recycling plant is given. NORSUS has not gathered new data, but based this report on existing data sources.