I februar 2021 ble det publisert en database med klimaavtrykk for over 500 matvarer på det danske markedet. «Den Store klimadatabase» (DSK) er basert på “consequential” LCA-metodikk (CLCA) i motsetning til “attributional” LCA (ALCA). ALCA er den vanligste metode for beregning av klimaavtrykket til produkter. Klimaavtrykkene til storfekjøtt i databasen er uvanlig høye, de er for eksempel 152 kg CO2ekv/kg produkt for indrefilet. For ALCA-resultater i andre publikasjoner ligger klimaavtrykket rundt 22-70 kg CO2ekv/kg produkt og det er klimaavtrykk i denne størrelsesorden som generelt kommuniseres globalt. Det er faglig uenighet om å bruke CLCA for evaluering av klimaavtrykk av produkter og denne rapport vil prøve å skille mellom metodene og diskutere hensiktsmessigheten av CLCA-metoden for å beregne klimaavtrykk av matvarer.
Det er flere metodiske forskjeller mellom de to tilnærminger, og de brukes til å svare på forskjellige spørsmål. I DSK svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er hvis produktet velges i stedet for ett annet/hvis etterspørselen øker/reduseres. I ALCA svarer man på spørsmålet om hva klimaavtrykket er for dette produkt. De store forskjellene i metodikk mellom DSK og ALCA er metoden for allokering mellom produkter, bruk av input/output metodikk, beregning av effekt av arealbruksendringer og bruk av marginalbetraktninger. Når en produksjon gir flere produkter må utslippene fordeles mellom produktene. I CLCA brukes systemutvidelse mens man i ALCA som regel bruker økonomisk allokering eller masseallokering. Det brukes også ulike data til beregningene fordi de ulike metodene svarer på ulike spørsmål. CLCA, som brukes i DSK, har som mål å inkludere “alle” påvirkninger fra et produksjonssystem, også indirekte påvirkninger fra f.eks. regnskaps- og revisortjenester som ikke tas med i en ALCA. Klimaavtrykkene i DSK ligger allikevel generelt på samme nivå som for ALCA resultater, men for storfekjøtt ligger resultatene mye høyere på grunn av økonomisk allokering. I DSK er klimaavtrykket for storfekjøtt fordelt på stykningsdelene ut fra økonomisk verdi basert på gjennomsnittlige priser. Hvis f.eks. indrefilet fra storfe står for 5 % av verdien som slakteriet får for alle produktene fra dyret vil indrefileten få 5 % av utslippene, selv om vekten av indrefilet kan være langt lavere, f.eks. 1 %. Dette betyr at jo dyrere stykningsdelen er, jo større andel av utslippene blir den tildelt. Argumentasjonen er at produkter har høy pris p.g.a. høy etterspørsel og derfor må disse produktene også ta sin del av miljøpåvirkningen. I ALCA bruker man også økonomisk allokering. F eks bruker NORSUS økonomisk allokering mellom den delen av dyret som brukes til konsum og den delen som brukes til andre formål, f.eks. plussprodukter som brukes til kjæledyrfôr og som har en økonomisk verdi. Hvis delen som går til mat utgjør 98 % av den økonomiske verdien vil denne delen bli tildelt 98 % av utslippene. Det øvrige vil bli tildelt 2 %. Imidlertid brukes ikke økonomisk allokering mellom delene som brukes til mat. F eks gis samme klimagassutslipp pr kg for kjøttdeig, skinke og indrefilet. Argumentasjon er at når man slakter et dyr må man slakte “hele dyret”.
Det er også viktig å være oppmerksom på andre forskjeller som ikke skyldes forskjeller mellom ALCA og CLCA, f.eks. LCIA og karakteriseringsfaktorene som brukes til å kvantifisere klimagassutslippene. Det finnes ulike versjoner av dem.
I denne rapporten er det også laget en sammenligning av klimaavtrykk av storfe- og svinekjøtt vurdert med CLCA i DSK og ALCA fra vitenskapelig litteratur. CLCA klimaavtrykkene gir generelt høyere resultater enn ALCA. For storfekjøtt skyldes dette hovedsakelig økonomisk allokering av stykningsdeler og for svinekjøtt skyldes det systemutvidelse eller effektivitet i produksjonen. Det er ikke mulig å konkludere på dette ut fra de tilgjengelige dataene.
Internasjonalt er det brukt store ressurser på å utvikle og standardisere LCA-metodikken slik at alle LCA utøvere gjennomfører LCA på samme måte og slik at resultatene enklere kan sammenlignes. Det er imidlertid en vanskelig oppgave fordi standardene er utviklet av ulike organisasjoner på forskjellige tidspunkter. Det finnes derfor en rekke standarder og retningslinjer for hvordan man beregner klimaavtrykk av produkter, og de viktigste er ISO standardene, PAS 2050, GHG Protocol og PEF metodikken. Alle disse standardene anbefaler ALCA for beregning av klimaavtrykk av produkter, men CLCA kan også brukes, avhengig av formålet og omfanget av studien og definisjon av den funksjonelle enheten. Selv om det nå er en klimadatabase for mat basert på CLCA er det usannsynlig at flere databaser vil bli utviklet basert på denne metoden siden alle standarder anbefaler ALCA og ALCA klimaavtrykk for kjøttprodukter vil fortsatt bli brukt som en referanse for deres klimapåvirkning.
